Redigerer Restaureringen av Nidarosdomen (avsnitt)

==Oppføring av vestfronten og vesttårnene 1930–1968==
[[Fil:Nidaros Cathedral west front.jpg|thumb|Helge Thiis fullførte vestfronten med kongeetasjen og vesttårnene.]]
I [[1928]] ble det utlyst en ny arkitektkonkurranse om fullførelsen av vestfronten. Denne ble vunnet av den unge arkitekten [[Helge Thiis]], som hadde tatt utgangspunkt i en etterlatt skisse av Nordhagen, der Nordhagen igjen hadde nærmet seg en tradisjonell skjermfront, bl.a. ved å fylle den øverste glatte muretasjen i fronten med blindbuer. Thiis utdypet disse til dype nisjer, der det satt statuer av [[det gamle testamente|gammeltestamentlige]] konger.

Etter at Thiis ble tilsatt i 1930, gjennomarbeidet han utkastet sitt og kom fram til at fronten måtte bygges opp etter et rytmisk proporsjonssystem:
<blockquote>«De sittende statuer har samme høyde som første billedrekke, de dype nisjene som annen billedrekke, og i høyden fra gesimsbåndet under kongeetasjen opp til spissen av buene går hele underetasjens høyde igjen.»<ref>Radiointervju med Helge Thiis, referert i Trondheimspressen 19. november 1932, gjengitt i ''Fischer 1969'' s. 121.</ref></blockquote>
Thiis kom også i skade for å kommentere at Macody Lund sikkert ville glede seg over at Thiis anerkjente proporsjonenes betydning for den aritektoniske skjønnheten. Macody Lund var imidlertid lite mottakelig for en slik håndsutrekning: 
<blockquote>«Glæder man sig om en analfabet lærer å lese og sier A.B.C.? ... Det er for sent å redde Vestfronten. Da måtte man rive alt som er restaurert.»<ref>Avisintervju gjengitt i ''Fischer 1969''.</ref></blockquote>

[[Tilsynskomitéen]] var derimot begeistret, og Stortinget godkjente planene for fronten i [[1933]]. Det ble ikke tatt en beslutning om utformingen av vesttårnene, fordi dette spørsmålet ennå kunne vente. Kritiske røster hevet seg denne gangen også, spesielt hva gjaldt overgangen mellom front og tårn. Støtten fra tilsynskomitéen og Stortinget til Thiis var imidlertid ikke rokket, og han kunne trygt ignorere kritikken.

I de nærmeste årene ble de øvre delene av fronten bygget opp, parallelt med at man begynte å engasjere kunstnere og billedhuggere til modelleringen av de mange statuene på vestfronten. Dessuten fikk kirken nytt sentralvarmeanlegg, og arkeologiske undersøkelser ble igangsatt ved arkitekt [[Gerhard Fischer]]. Vestskipet fikk nytt [[marmor]]gulv, og plankeveggen under vestre tårnbue kunne endelig tas ned i [[1938]], slik at hele kirkerommet tas i bruk permanent for første gang siden middelalderen.

Programmet for de to nederste rekkene med statuer på vestfronten ble foreslått av professor [[Oluf Kolsrud|Kolsrud]] i 1928, med støtte i Maschius’ stikk. Thiis’ forslag til statuene i «kongeetasjen» – uten historisk belegg – ble godkjent i [[1935]].

Ved [[Norge under andre verdenskrig|krigsutbruddet]] [[1940]], ble statuene tatt ned fra vestfronten og rosevinduet beskyttet med plankedekke. Okkupasjonsstyret utpekte nazister til å sitte i [[Tilsynskomitéen]], men disse var så inkompetente at de blandet seg lite inn i planene for kirken, og nesten ingen tilsynsmøter ble avholdt. Okkupasjonsstyret var imidlertid lite begeistret for de «jødiske» kongene til kongeetasjen på fronten, så bevilgningene skrumpet inn. Bedre ble det ikke da [[Gestapo]] troppet opp hjemme hos Thiis for å arrestere ham en tidlig oktobermorgen i [[1942]]. Thiis var tilfeldigvis i [[Oslo]], fikk tips om hva som skjedde, og klarte å flykte til [[Sverige]]. Restaureringsarbeidet ble ytterligere hemmet av materialmangel og tvangsutskrivelse av arbeiderne til arbeidstjeneste. Arbeidet var i ferd med å stoppe helt opp da frigjøringen i [[1945]] endelig tillot en gradvis normalisering av arbeidet.

Thiis presenterte endelig utkast til vesttårnene i [[1949]], og foreslo samtidig å fjerne tårnhjelmen på midttårnet, forhøye dette, og sette det i stil med vesttårnene. Planene for vesttårnene ble godkjent av Stortinget [[8. april]], men uten å ta stilling til endring av midttårnet. Arbeidet kunne nå fortsette uforstyrret. Gavlen på fronten med relieffer sto ferdig [[1963]], og sommeren [[1964]] ble nordre vesttårn avdekket, og kirkeklokkene hengt opp der. I [[1968]] sto også søndre vesttårn ferdig, og dermed var store deler av eksteriøret fullført, omtrent 100 år etter at restaureringen startet. Det store stillaset på vestfronten ble fjernet til restaureringens 100-årsjubileum i 1969.