Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Spania ===
[[Fil:Ferdinand of Aragon, Isabella of Castile.jpg|miniatyr|[[Ferdinand II av Aragón]] og [[Isabella I av Castilla]] samlet Spania og startet landets storhetstid gjennom en streng kristning av befolkningen.]]
{{se også|Reconquista|oppdagelsen av Amerika}}
I motsetning til de andre stormaktene, var ikke Spania et enevelde, og det var ikke ett rike. Selv om begrepet «Spania» eksisterte, og det betydde den delen av Den iberiske halvøy som ikke var Portugal, var ikke Spania samlet på noen måte. De spanske områdene var en rekke selvstendige kongedømmer som ble stadig færre. På 1400-tallet ble de redusert til to: [[Castilla]] og [[Aragóns krone|Aragon]]. Disse ble til i en [[personalunion]] mellom Ferdinand av Aragnon og Isabella av Castilla. Det var lite felles-spansk følelse innad, blant annet var språkene i Castilla og Aragón forskjellige, og de hadde forskjellige styresett. Slik var i lang tid unionen en ren personalunion der landene beholdt sin selvstendighet, om enn navnet Spania dukket opp som et begrep allerede tidlig på 1500-tallet. Fellesskapsfølelsen bestod av at de to rikene felles hadde bekjempet muslimenes innflytelse i områdene og de hadde felles tilhørighet til en spansk-katolsk kirke.<ref name="Side 70, Palmer, Colton"/>

Kirkens samlende funksjon ble tydelig. I 1478 lyktes det dronning Isabella å overtale paven til å gi tillatelse til å starte en kongelig [[inkvisisjon]]. Dette ble senere fulgt av at Spania fikk overdratt mesteparten av pavens makt til den spanske kirken. Inkvisisjonen skal ha tatt livet av 2000 mennesker under [[Tomás de Torquemada]], den første storinkvisitoren.<ref>Side 233, Fuglestad</ref> Tallet på drepte under hele [[Den spanske inkvisisjonen]] (som varte til 1834) diskuteres stadig: Påstander om at antall drepte var mellom 30&nbsp;000 og 300&nbsp;000 er blitt imøtegått og historikere har sagt at tallet kan være så lavt som 1250.<ref>Sophie Arie: [https://www.theguardian.com/world/2004/jun/16/artsandhumanities.internationaleducationnews Historians say Inquisition wasn't that bad] - The Guardian, 16. juni 2004, hentet 3. oktober 2018</ref> Foranledningen for inkvisisjonen var i hovedsak negative holdninger til jødene og muslimene blant kastiljanere og aragonesere. I 1473 var det flere voldelige opptøyer, delvis påvirket av propaganda fra tiggerordener og suksessen med å tvangskonvertere jøder og muslimer til kristendommen. I 1492, da Spania ble samlet etter at [[Granada]] falt, fikk jøder ved [[Alhambra-dekretet]] valget mellom å konvertere eller å forlate landet med fire måneders frist – og da uten å få med seg sine eiendeler. Av dem ble 180&nbsp;000 først slaver, så tvangskonvertert i Portugal og brukt som unnskyldning til å få en inkvisisjon også der. De [[sefardiske]] jødene som forlot Den iberiske halvøy slo seg ned i hele Middelhavsområdet (Nord-Afrika, Det osmanske riket), noen reiste til Nederland og Nord-Tyskland. Spania på sin side ble fortsatt samlet på kristent grunnlag, noe som inkluderte en rasistisk politikk som het ''limpieza de sangre'' - blodets renhet. De som skulle få posisjoner i det offentlige måtte bevise at de ikke hadde ikke-kristent blod i årene.<ref>Side 232-235, Fuglestad</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Jødenes historie i Europa|etternavn=Lorenz|fornavn=Einhart|utgiver=Dreyers forlag|år=2020|utgivelsessted=Oslo|sider=29-30|kapittel=Den sefardiske verden}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/german-occupation-and-the-holocaust-in-greece-a-survey/10FC0F5A055B45EE5ACA24871CAC25CB|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Holocaust in Greece|dato=2018|isbn=978-1-108-47467-2|side=15–35|doi=10.1017/9781108565776.003|fornavn=Iason|etternavn=Chandrinos|fornavn2=Anna Maria|etternavn2=Droumpouki|redaktørfornavn=A. Dirk|redaktøretternavn=Moses}}</ref> Kort etter erobringen av Granada, og samtidig med fordrivelsen av jøder og muslimer, utrustet Isabella og Ferdinand en ekspedisjon til India (som skulle seile mot vest) under ledelse av [[Christofer Columbus]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Kristoffer Columbus|url=http://snl.no/Kristoffer_Columbus|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2022-05-01|besøksdato=2022-06-09|språk=nb|fornavn=Carl Fredrik|etternavn=Feddersen}}</ref><ref>Liss, Peggy (1992): ''Isabel the Queen'', Oxford University Press, s. 298</ref>

Det spanske kongerikets største trussel var Frankrike. Frankrike erklærte ikke alltid krig, men de hadde vedvarende interesse for landet i sør. Løsningen ble lik den i Østerrike, det vil si å gifte bort sine barn strategisk. Det spanske kongeparets eldste datter giftet seg med [[Manuel I av Portugal]], og deres to andre barn, Juan og Juana, giftet seg inn i [[Habsburg]]-slekten, og yngstedatteren [[Katarina av Aragon|Katarina]] giftet seg med [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]].<ref>Side 107, Wiesner-Hanks</ref>

Spania ble også sterkt på grunn av at Ferdinand og Isabella startet en trend som skulle perfeksjoneres av oldebarnet [[Filip II av Spania|Felipe II]], nemlig kompetente rådgivere. Ved å utvide sitt personlige råd, kunne de både ta kontroll over oppgaver som tidligere var administrativt og geografisk vanskelig å styre via rådgivere som var nære dem. Dermed ble de godt informert om hva som skjedde og hva som burde gjøres. Adelige mistet dermed mye makt, ettersom rådet ofte besto av enten lavadelige eller ikke-adelige med god utdannelse. For å hindre adelige med ambisjoner om opprør, hadde de en stående hær.<ref>Side 108, Wiesner-Hanks</ref>