Redigerer Peter Andreas Munch (avsnitt)

=== Munch som historiker ===
Den norske historikergenerasjonen som Munch tilhørte og hvor han selv var en av forgrunnsfigurene er kjent under navnet «[[den norske historiske skolen]]». Skolens oppfatning av Norges og Nordens historie vakte debatt og motstand i samtidens Norden, først og fremst på to felter, nemlig spørsmålet om nordmennenes opphav og spørsmålet om hva som var «nordisk» og hva som var «norsk».

Innen Munch fremstod som historiker på 1830-tallet, var den eldre norske historikergenerasjonen, [[Jens Christian Berg]], [[Rudolf Keyser]] og andre (med sentrum omkring tidsskriftet ''[[Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie]])'' opptatt av å danne en selvstendig norsk historieforskning i opposisjon til de danske historikerne.<ref name="andersen-81" /> Det gjaldt å hevde Norges rett til sin egen historie. Fra den eldre generasjonen overtok Munch interessen for Norges «oldhistorie» og nedvurderingen av dansketiden. Fra Keyser arvet han den såkalte innvandringsteorien.

==== Innvandringsteorien ====
[[Fil:Rudolf Keyser.jpg|thumb|[[Rudolf Keyser]]]]
[[Rudolf Keyser]], som var Munchs lærer på universitetet, hadde gitt en vitenskapelig fremstilling av [[innvandringsteorien]] i avhandlingen «Om Nordmændenes Herkomst og Folkeslægtskab» (1839). Kjernen i innvandringsteorien var at nordmennene hadde fulgt en annen innvandringsrute til Skandinavia enn svensker og dansker. Nordmennene var kommet nordfra, mens dansker og svensker egentlig var [[gotere]] som var blitt overvunnet av nordmennene og dermed hadde fått en blandingskultur.

Munch videreutviklet Keysers innvandringsteori og utviklet den i detaljene: Nordmennene, som var de egentlige nordgermanerne, var kommet fra [[Russland]] og hadde vandret derfra til Nord-Norge, hvorfra de hadde trengt sørover inntil de støtte på mellomgermanerne eller goterne, som de fordrev eller underkastet seg. Han forsøkte også å underbygge teorien med beviser; blant annet henviste han til [[saga]]ene ([[Odin]] sies å ha kommet fra [[Gardarike]]) og en (feilaktig) identifisering av [[urnordisk]]e runeinnskrifter som [[gotisk (språk)|gotisk]]e.

==== Den norske historiske skolen ====
Selv om Munch i ettertid er kjent for sin polemikk mot danske historikere, må det nevnes at han sammen med andre yngre historikere, ([[C. R. Unger]] og [[Chr. C. A. Lange]]) likevel var mer åpen for et samarbeid med danskene enn den foregående generasjonen. Munch gikk med i det nordiske Oldskriftselskabet, og publiserte flere avhandlinger i selskapets tidsskrift.<ref name="andersen-81" />

I Danmark ble imidlertid Munch og de andre norske historikerne som holdt på innvandringsteorien kjent som «den norske historiske skolen». Påstanden om at dansk og svensk var «blandingskulturer» ble ansett som en fornærmelse av danske og svenske historikere. I Danmark ble teorien spesielt dårlig mottatt på grunn av den pågående striden om [[Slesvig-Holstein]]. Munchs teori kunne nemlig tolkes som om Danmark opprinnelig hadde vært tysk. Innvandringsteorien måtte også virke støtende på [[skandinavisme|skandinavistene]], som nettopp gikk inn for Nordens enhet på historisk og kulturelt grunnlag. For å forsvare seg mot kritikken fra andre nordiske forskere utga Munch et eget skrift, ''Om den saakaldte nyere historiske Skole i Norge'' (1853). Også i Norge ble teorien motarbeidet, særlig av historikeren [[Ludvig Kristensen Daa]]. I ettertid har det vist seg at Munchs teorier på dette feltet var feilaktige, og innvandringsteorien ble ganske raskt oppgitt blant norske historikere etter Munchs død.<ref name="dahl-91" />

I nær tilknytning til innvandringsteorien står spørsmålet om hva som burde anses som «nordisk» og «norsk». Munch mente at danske historikere presenterte som «nordisk» det som egentlig var rent «norsk» eller norsk-islandsk, og at danskene dermed tilranet seg noe av æren for det som egentlig ikke vedkom dem. Den norrøne litteraturen burde tilhøre Norge og Island alene. Munch skriver:  «Ingen Eiendomsret bør [...] mellom Nationerne indbyrdes mere respecteres end den, enhver Nation har til sine historiske Minder. At berøve en Nation disse, er næsten lige saa uretfærdigt som at berøve den et Stykke af dens Territorium».<ref name="dahl-63" />

==== Syn på middelalderens kongedømme ====
I sitt syn på middelalderens norske historie legger Munch vekt på motsetningen mellom kongedømmet og et geistlig og verdslig [[aristokrati]]. Han ser her aristokratene som forkjempere for snevre interesser, mens kongen representerer «folket» som helhet. Kongemaktens endelige seier og kongens [[enevelde]] på 1200-tallet innebar likevel kimen til Norges nedgang i [[senmiddelalder]]en, fordi Norge da ikke lenger hadde noe aristokrati som kunne holde stillingen overfor det svenske og det danske.<ref name="dahl-68-69" /> Denne teorien skulle senere videreutvikles av senere norske historikere. ([[T. H. Aschehoug]] og [[Ernst Sars|J. E. Sars]]).<ref name="helle" />

==== Kildekritikk ====
Den norske historiske skolen var påvirket av de nyere retningene innenfor historieforskningen som hadde sitt opphav hos tyske historikere som [[Barthold Georg Niebuhr|Niebuhr]] og [[Leopold von Ranke|Ranke]], og som bygget på [[kildekritikk|kildekritiske]] prinsipper. Munch selv har anført et sitat av Niebuhr på tittelbladet til ''Det norske Folks Historie''. Gjennom en granskning av kildene ville han skille ut det som hadde historisk verdi fra det fabelaktige, gjerne ved å sammenholde sagaen med hva samtidige utenlandske kilder hadde å berette<ref name="dahl-71-73" /> Sagaene bygde nemlig på en sann, muntlig tradisjon, men denne tradisjonen var blitt forvansket før den ble nedskrevet. Mens dette riktignok betegner et fremskritt i forhold til forgjengernes ukritiske lesning av sagaene, finner Munch at sagaene i det store og hele er pålitelige, og er langt fra så kritisk innstilt som senere generasjoner av historikere.

==== ''Det norske Folks Historie'' ====
[[Fil:Det norske Folks Historie 1-1-1.djvu|thumb|page=11|Tittelbladet til første bind av ''Det norske Folks Historie'']]
Munchs hovedverk er ''Det norske Folks Historie'', som utkom fra 1852 til 1863 og skildrer Norges historie fra oldtiden inntil 1397. Munch hadde planlagt å fortsette verket helt til sin egen tid, men dette arbeidet ble dessverre avbrutt av hans relativt tidlige bortgang. Verket omfatter hele 6600 sider, og er fremdeles den mest detaljerte fremstillingen av Norges historie i middelalderen.<ref name="helle" />

[[Gerhard Gran]] kaller Munch «en middelmaadig historieskriver», men «en forsker av Guds naade», og beskriver verket slik: «Naar man har læst eller bladet igjennem de 8 tykke bind, hvorav over halvparten er anmerkninger trykt med petit, sitter man igjen med billedet av en kjæmpe som har hugget sig igjennem en urskog, men som i hvert øieblik lar sig hefte bort fra hovedveien, fordi han maa bane sti til alle de merkværdigheter som egger hans nysgjerrighet til alle sider.»<ref name="gran" /> Gran legger vekt på at verket spilte en stor rolle for å utvikle norsk nasjonalfølelse: «Selv de som ikke læste boken, hadde den dog staaende i sine hylder og pekte med stolthet paa de mange bind: Saa megen fortid har vi!».<ref name="gran" />

Som motto for de første bindene av ''Det norske Folks Historie'' valgte Munch et sitat fra den tyske historikeren [[Barthold Georg Niebuhr|Niebuhr]], som hadde revolusjonert den romerske historieforskningen: han ville ikke presentere forskningens resultater, som bare skapte blinde meninger, men presentere undersøkelsene selv i fullt omfang. Dermed kom ''Det norske Folks Historie'' til å inneholde lange utredninger om kildenes troverdighet og avveininger for og imot. Som tittelen sier, ville Munch at verket skulle være hele «folkets» historie, ikke bare statens eller kongenes. Selv om verket inneholder mindre sosial historie enn et moderne historieverk, har han skutt inn enkelte kapitler om sosiale forhold, basert på sagaene for eldre tid og på lover og [[diplom]]er for middelalderens vedkommende.

==== Europeisk historie ====
Fordi Munch ville skrive det norske folkets historie, måtte han sette seg inn i historien til alle de landene nordmennene hadde kolonisert i [[vikingtiden]]. I ''Det norske Folks Historie'' kommer han inn på Danmark, Sveriges, Russlands, Frankrikes, Englands, Irlands, Skottlands, Islands og Grønlands historie i perioden disse landene hadde noen forbindelse med Norge. Han besøkte selv [[Normandie]], England og Skottland for å lete etter kilder til vikingtidens historie. I forbindelse med innvandringsteorien forsøkte han å rydde opp i Russlands eldste historie, og støttet teorien om at den russiske staten var blitt grunnlagt av en nordisk overklasse.