Redigerer Perikles (avsnitt)

=== Politisk lederskap ===
[[Fil:AGMA Ostrakon Périclès.jpg|thumb|En [[ostrakon]] med Perikles' navn skrevet på den (cirka 444–443 f.Kr.), Museumet til den antikke [[Athens agora|agoraen i Athen]].]]
Noen moderne forskere som for eksempel Sarah Ruden, kaller Perikles en populist, demagog og hauk<ref>S. Ruden, ''Lysistrata'' , 80</ref>, mens andre forskere beundrer hans karismatiske lederskap. Ifølge Plutark «var han ikke lenger den samme mannen som før, hverken like underordnet folket og klar til å gi etter for ønskene til mengden som en styrmann for brisen,» etter at han inntok lederskapet av Athen. Det er sagt at da hans politiske motstander, Thukydid, ble spurt av Spartas konge, Arkhidamos, om han eller Perikles var den beste krigeren, svarte Thukydid uten å nøle at Perikles var bedre, siden han selv når han ble beseiret, klarte å overbevise tilhørerne om at han hadde vunnet. Når det gjelder karakter, var Perikles i øynene til antikke historikere hevet over bebreidelse, siden «han holdt seg fri for bestikkelser, selv om han ikke var likegyldig til å tjene penger.»

[[Thukydid]] var en beundrer av Perikles og fastholdt at Athen var «et demokrati i navnet, men ble i praksis styrt av sin fremste borger.» Gjennom denne kommentaren illustrerer historikeren hva han oppfattets som Perikles' evne til å lede, overbevise og noen ganger manipulere. Thukydid nevner bøtleggingen av Perikles, men han nevner ikke anklagene mot Perikles. I stedet fokuserer han på Perikles integritet. I en av sine dialoger forkaster [[Platon]] glorifiseringen av Perikles og siterer [[Sokrates]]: «Så langt jeg vet, gjorde Perikles athenerne late, snakkesalige og gjerrige ved å starte system med offentlig lønn.» Plutark nevner annen kritikk av Perikles' lederskap: «Mange andre sier at folket først ble ledet av ham inn i fordelingen av offentlig land, midler til festivaler og utdeling av midler til offentlige tjenester. Dermed fikk de dårlige vaner og ble dekadente og krevende under innflytelsen til hans offentlige tiltak, i stedet for å være produktive og selvforsynte.»

Thukydid hevder at Perikles «ikke lot seg rive med av folket, men var den som ledet folket.» Noen kritikere fra det 20. århundre som Malcolm F. McGregor og John S. Morrison foreslo at han kanskje var et karismatisk ansikt utad som fungerte som talsmann for forslag fra rådgivere eller folket selv.<ref>M.F. McGregor, ''Government in Athens'', 122–23.</ref><ref>J.S. Morrison-A. W. Gomme, ''Pericles Monarchos'', 76–77.</ref> King hevder at ved å øke folkets makt, stod athenerne uten en autoritær leder. Under Peloponneskrigen var Perikles' avhengighet av folkelig støtte svært tydelig.