Redigerer Per Borten (avsnitt)

=== Lekkasje-saken og Borten-regjeringens avgang ===
[[File:Stem Nei! til EEC (6262828185).jpg|thumb|upright|Uenigheter mellom Ja- og Nei-partiene i regjeringen var i ferd med å rive den i stykker i tiden frem mot [[Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF 1972|EF-avstemningen i 1972]]. Bortens EF-motstand gjorde at sterke krefter i Høyre og Venstre ville kaste ham, og etter den såkalte lekkasjesaken i mars 1971 ble Borten tvunget til å trekke seg som statsminister.]]
Regjeringsslitasjen gikk over i full regjeringskrise i mars 1971. Den utløsende årsaken var en artikkel av [[Per Vassbotn]] i ''Dagbladet'', der det ble referert til en samtale Brussel-ambassadør [[Jahn Brochmann Halvorsen|Jahn Halvorsen]] hadde hatt med [[Jean-François Deniau]] i [[Europakommisjonen]]. Sakens tittel var «Medlem av EEC-kommisjonen utelukker norsk medlemsskap : Jordbruksproblemene for store – men ministerrådet avgjør».<ref name="Hoemsnes-73"/> Det var ikke oppgitt hvem som var Vassbotns kilde, men på ryktebørsen fikk snart statsminister Borten skylden. Borten hadde fire dager tidligere vist et fortrolig notat om saken til [[Arne Haugestad]], daværende leder av [[Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC]]. Haugestad var imidlertid ikke ''Dagbladet''s kilde, og det viste seg senere at kilden hadde vært presseråd [[Ole N. Hoemsnes]]. Denne måten å informere pressen på var langt fra uvanlig, og normalt ingen grunn et regjeringsskifte. Den generelle misnøye mot Bortens standpunkter i EF-saken og regjeringspartnere som helst ville se ham gå, gjorde at saken likevel eksploderte.<ref name="dag-og-tid-2007" />

Senterparti-formann [[John Austrheim]] og de andre Senterparti-statsrådene var i utgangspunktet ikke innstilt på at lekkasjen skulle føre til regjeringens avgang. Høyre-nestformann [[Erling Norvik]] og Venstre-formann [[Helge Seip]] hadde gått ut i media og krevd Bortens avgang, men Senterparti-ledelsen ønsket å drøfte situasjonen ytterligere før man gjorde noe. De ville også se om firepartisamarbeidet kunne fortsette og hvordan en alternativ regjeringskabal eventuelt kunne se ut.<ref name="Hoemsnes-123-126" />

Etter de første dagene med regjeringskrise var ikke Borten likevel innstilt på å gå av. Etter å ha fått full støtte i Senterpartiets sentralstyre og stortingsgruppe viste han [[V-tegn]] til pressefolket på [[Løvebakken]] da han ankom Stortinget for krisemøter. Per Vassbotn i ''Dagbladet'' beskrev hele opptrinnet som «kunstig». Blant de borgerlige representantene inne i Stortingsbygningen skal stemningen ha vært som «i et krematorium», men Borten skal ikke ha tatt dette inn over seg. «Det var første gang noen journalist som hadde fulgt Borten på nært hold gjennom årene hadde sett ham bruke V-tegnet. [&hellip;] Han må ha forstått at hans tid som statsminister var ute. Likevel kopierte han [[Winston Churchill]]s berømte seierstegn». På spørsmål fra journalistene bekreftet Borten at regjeringen ville fortsette.<ref name="Vassbotten-68" /> 

I de andre borgerlige partiene delte man ikke Bortens optimistiske tone, og de var usikre på om han ville overleve et mistillitsforslag i Stortinget. Gruppene til Venstre, KrF og Høyre holdt først møter hver for seg og deretter samlet. Etter gruppemøtene la koalisjonenes felleparlamentariske leder Helge Seip frem en erklæring på vegne av de tre partiene under et krisemøte i regjeringen, og her bad de Borten gå av «så snart som mulig». Det politiske samarbeidsklimaet på borgerlig side var nå blitt så dårlig at de fire partiene ikke kunne sitte i regjering lenger. Med EF-saken hengende over en eventuell borgerlig etterfølger ble det til at Bortens avgang markerte det endelige bruddet på det borgerlige regjeringssamarbeidet.<ref name="Hoemsnes-127-133" />