Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

== Sterk konkurranse i 1960-årene ==
[[Fil:The annual report for 1960 for the Norsk Jernverk.jpg|mini|Jernverkets årsmelding for 1960. {{byline|Knudsens Fotosenter}}]]

Fjerde utbyggingstrinn ble kalt IIA og planleggingen startet i 1960. Målet var større produksjon av råjern. Fra før hadde en fire elektriske råjernsovner som da var verdens største. De var planlagt for en kapasitet på {{formatnum:60000}} tonn per år, men en hadde greid å øke kapasiteten til {{formatnum:90000}} tonn. Problemet var at en ikke hadde balanse i Jernverkets forskjellige avdelinger, fordi valseanleggets kapasitet var større enn råjernproduksjonen. Derfor var planen i fjerde trinn å bygge to nye elektriske råjernsovner av samme type som de eksisterende, men med mye større ytelse. De fire gamle ovnene hadde via optimaliseringer fått en elektrisk ytelse på 25 MW, men de nye ble planlagt for hele 40 MW hver og en årsproduksjon på {{formatnum:720000}} tonn råjern. Prosjektet var risikofylt både på grunn av teknisk usikkerhet, men også risiko for markedets behov.{{sfn|Gøthe|1994|p=45}}

=== Fjerde utbyggingstrinn ===
For fjerde utbyggingstrinn var det satt opp et investeringsanslag på 210 millioner kroner. Troen på prosjektet ble drevet av fremtidsoptimismen etter at Det europeiske frihandelsforbund ([[EFTA]]) var trådd i kraft i 1960.{{sfn|Gøthe|1994|p=44–47}} Avtalen innebar at tollsatsene mellom medlemslandene skulle bygges ned. For Jernverket betydde det økt konkurranse på hjemmemarkedet ved at det ble åpnet for fri import. Samtidig ga det Jernverket mulighet til å eksportere mer. Administrasjonen beskrev situasjonen slik: «Det vil nå bli mulig i større grad enn tidligere, å legge opp et salgsprogram basert på det mest rasjonelle og økonomiske produksjonsprogram.» Med disse markedsmulighetene ønsket en økt produksjon og salg, samt rasjonaliseringer.{{sfn|Lindberg|1993|p=79–81}}

Stortinget fikk seg forelagt planene i april 1961. Styret foreslo at det skulle bevilges 70 millioner i ny aksjekapital og at det skulle gis et statsgarantert lån på 100 millioner kroner som skulle være avdragsfritt frem til 1977. Med innfrielse av dette ville Jernverket få en dyptgripende sanering av sin økonomi. Stortinget vedtok enstemmig fjerde utbyggingstrinn.{{sfn|Gøthe|1994|p=44–47}}

Imidlertid utviklet ikke markedet for råjern seg slik som Jernverket hadde forventet. [[Det europeiske kull- og stålfellesskap]] innførte en prohibitiv toll på 7 $ per tonn for innførsel av råjern. Det viste seg også at de to nye elektriske råjernovnene ga mye større innkjøringsproblemer enn forventet. I 1965, etter et halvt år med prøvedrift, produserte den ene ovnen bare {{formatnum:40000}} tonn per år og den andre {{formatnum:10000}} tonn. I årene som fulgte hadde en stadig problemer med disse ovnene.{{sfn|Gøthe|1994|p=44–47}} Med den feilslåtte satsingen endret Stortingets optimisme seg til en mer skeptisk holdning.{{sfn|Gøthe|1994|p=44–47}}

=== Utbygging av Rana Gruber og Norsk Koksverk ===
Da Stortingsvedtaket om Jernverket ble tatt var ikke malmforsyningen klarlagt. Jernverket fikk malm fra Fosdalen Bergverk, men dette var ikke stort nok. I 1953 ble det bevilget 8 millioner kroner til et prøveanlegg for å utnytte malmen i Dunderdalsfeltet. Det var en strekning på 24 km der malmen ville bli fraktet på Nordlandsbanen fra dagbruddet til et oppredningsverket (fabrikk for mineralprosessering). Med Rana Gruber i full drift ville Jernverket få råstoffleveranser i form av slig (malmkonsentrat) herfra, i tillegg til råstoff fra Sydvaranger og Fosdalen Bergverk.{{sfn|Gøthe|1994|p=49–51}}{{sfn|Lindberg|1993|p=64–67}}

Høsten 1961 var det stortingsvalg med Høyre og Arbeiderpartiet som motpoler. Høyre med [[Jon Lyng]] beskyldte Arbeiderpartiet og regjeringen for katastrofalt dårlig planlegging av Jernverket helt fra start. Dog ble det sagt at Stortinget måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Til tross for all denne kritikken var det et enstemmig Storting som senere samme år gikk inn for videre bevilgninger for utvidelser av Jernverket. Samme høst ble også opprettelsen av [[Norsk Koksverk|Norsk Koksverk A/S]] og utbygging av [[Rana Gruber]] vedtatt.{{sfn|Lindberg|1993|p=83–87}} Høsten 1961 endret Jernverket seg til å bli et konsern ved at andre bedrifter ble eid av det, nemlig Norsk Koksverk, Rana Gruber og Blikkvalseverket i Bergen.{{sfn|Lindberg|1993|p=83–87}}

I 1963 ble produksjonen ved Koksverket startet. Det lå rett ved Jernverket og koksen skulle brukes i jernproduksjonen. Tanken om et norsk koksverk var som jernsaken, en gammel ide og en ønsket å bruke kull fra Svalbard. Koksverksaken ga store politiske vansker og ble kritisert for dårlig planlegging og gjennomføring. Utover i 1960-årene fungerte samarbeidet med Jernverket likevel bra.{{sfn|Gøthe|1994|p=53–55}}{{sfn|Lindberg|1993|p=64–67}}

=== Sterk konkurranse på verdens stålmarked ===
[[Fil:Finished steel products in the ironworks' warehouse building.jpg|mini|Stålprodukter på lager. {{byline|Paul Andreas Røstad}}]]

I løpet av 1962 ble konkurransen det internasjonale stålmarkedet sterk med jevnt fallende stålpriser. For enkelte stålprodukter var prisfallet 40–50 %. Problemet var at verdens produksjonskapasitet hadde blitt bygget ut raskere enn forbruksøkningen. I Tyskland var stålindustrien blitt bygget opp og modernisert etter andre verdenskrig, mens i USA gikk stålverkene for halv maskin.{{sfn|Gøthe|1994|p=57}} Med to nye råjernovner besluttet i fjerde utbyggingstrinn så en for seg at kapasiteten i Jernverket ville bli for stor og at en ikke ville kunne greie å få avsetning på produktene.{{sfn|Gøthe|1994|p=59–60}}

Utover i 1960-årene var det stor teknologisk utvikling i stålverkene, dessuten ble automatisering og datateknologi tatt i bruk. I Storbritannia hadde en greid å fordoble råjernproduksjonen i masovner, samtidig med at kullforbruket hadde blitt redusert med 30 %. Konkurranseevnen til Jernverkets elektriske råjernovner ble dermed svekket.{{sfn|Gøthe|1994|p=57}} Andre grunner til økt konkurranse blant stålprodusentene var import av billigere stål fra nye produsentland som Japan, Kina og India. Det ble også vanligere at varer som før ble fremstilt av stål, istedenfor ble laget av nye materialer som plast og aluminium.{{sfn|Lindberg|1993|p=136–137}}

Jernverket greide å øke sin produksjon i stål- og valseverket fra {{formatnum:130000}} tonn per år til {{formatnum:200000}} tonn på begynnelsen av 1960-årene. Imidlertid var ikke den økonomiske situasjonen god. Ved at en hadde dradd med seg et underskudd fra tidligere år, var samlet underskudd ved inngangen til 1963 på 80 millioner kroner. Store investeringer og voksende avdrag på lån gjorde at likviditeten ble stadig lavere.{{sfn|Gøthe|1994|p=57}}

=== Politikerne ser på problemene ===
Den 29. september 1963 ble [[Trygve Lie]] industriminister og noe av det første han gjorde var å sette seg inn i Jernverkets problemer. Lie og et stort følge med embetsmenn reiste opp til Mo i Rana i oktober 1963. De hadde samtaler med styre, ledelse og fagforeninger. Fokus var på lavere produksjonskostnader og produktspesialisering. Lie ønsket at det skulle legges frem et investeringsprogram som kunne gjøre jernverkets økonomi sunn på lengre sikt.{{sfn|Gøthe|1994|p=61–62}}

Det ble holdt et åpent møte i kinosalen der flere ingeniører pekte på samarbeidsproblemer, spesielt at alle viktige forslag måtte sendes til hovedkontoret i Oslo. Et annet problem var salgsavdelingen som hadde liten kontakt og forståelse for hva som gikk for seg i produksjonen. Arbeiderne klaget også på at de hadde lav motivasjon for å komme med forslag til forbedringer, når behandlingstiden var så lang.{{sfn|Gøthe|1994|p=61–62}}

[[Per Bratland]] som var redaktør i Arbeiderbladet hadde en reportasjeserie i 1963 om statsbedriftene og samarbeidsproblemene der. Artiklene hadde som utgangspunkt å undersøke om statsbedriftene var blitt mønsterbedrifter. Han mente blant annet at riktig innstilling var at de ansatte stilte tillitsfullt opp om selskapets strategi, noe han mente de ansatte i Jernverket ikke gjorde. Istedenfor lot de sine politiske interesser bli til «drømmer og virkelighetsfjerne krav.» Jernverksbyen hadde ikke blitt det utstillingsvindu for det moderne samfunnet. Jernverket hadde problemer og flere av visjonene som politikerne hadde hatt, var enten utsatt på ubestemt tid eller i det stille forbigått. Bratland mente at personalproblemene i bedriften ble håndtert lite smidig fra begge parter. Bedriftsledelsen, mente han, så ut til «å mangle blikk for de særegne problemer som miljøet i Mo byr på.»{{sfn|Børresen|1995|p=292–293}}

De borgerlige partiene på Stortinget brukte alle debatter om Jernverket til å kritiserte statsforetaket, selv om det tidligere hadde vært generell stor oppslutning om å bygge verket. Arbeiderpartiet stod entusiastisk bak sitt prosjekt. Med arbeiderpartiet i flertall på Stortinget var det ikke vansker med å få finansiert utbyggingene. Imidlertid begynte enkelte i Jernverkets styre å stille spørsmål ved utbyggingsvedtaket og avhengigheten av staten. Dessuten begynte departementet å tvile på om utbyggingene var godt nok økonomisk vurdert. Mistanken ble stadig større fra 1963 til 1966.{{sfn|Børresen|1995|p=451–454}}

=== Backe-utvalget ===
[[Fil:Factory building at Norsk Jernverk.jpg|mini|En av bygningene ved Jernverket.]]

I februar 1964 ble det nedsatt et utvalg med sakkyndige som skulle se på Jernverkets problemer.{{sfn|Gøthe|1994|p=64–66}} Statsekretær [[Reidar Melien]] i Industridepartementet ledet arbeidet fra politisk hold. Departementet var misfornøyd med at styret for Jernverket ikke tok det ansvaret som et styre i et aksjeselskap var pålagt. Istedenfor å igangsette en omorganisering og økonomisk gjennomgang av bedriften, kom de med krav til departementet og forlangte at Stortinget skulle gi finansielle lettelser, innføre tollbeskyttelse, subsidiere transportutgiftene og senke kraftprisen. De ville derfor få et utvalg til å gi departementet råd om hvordan Jernverket kunne omorganiseres. Et annet ønske som trengte seg på fra mange arbeiderpartimedlemmer var håpet om at Jernverket skulle bli en mønsterbedrift.{{sfn|Børresen|1995|p=310–312}}

Leder av Norcem, [[Per Møystad Backe]], ledet utvalget som derfor ble kalt for Backe-utvalget.{{sfn|Gøthe|1994|p=64–66}} Utvalget bestod ellers av «topp industrifolk» fra flere forskjellige norske foretak i tillegg til en amerikaner med 50 års erfaring fra stålindustrien i USA.{{sfn|Børresen|1995|p=312–315}}

Backe-utvalget pekte på en rekke forhold som måtte endres. Selskapets gjeldsbyrde var for stor og gjeldssaneringer måtte til. Utvalget mente også at Jernverket betalte for dyrt for kraften, et problem de hadde hatt helt fra oppstarten. Det fornuftige var at de fikk overta Nedre Røssåga kraftverk fra NVE. Samarbeidet med Koksverket var dessuten til hinder for god økonomisk drift av Jernverket. Koksverket burde slås sammen med Jernverket. Av Jernverkets indre problemer rettet utvalget sterkt kritikk mot ledelsen som de mente var uprofesjonelle og gammeldagse, likeså var organisering og ledelse uhensiktsmessig. Kommandolinjer og ansvar måtte bli klarere. Det ble anbefalt innføring av langtidsplanlegging og korttidsbudsjettering, samt bedre markedsanalyser. Utvalget hadde ikke tillit til at ledelsen ved Jernverket var i stand til å gjøre de nødvendige endringer og anbefalte deleierskap og samarbeid med andre selskaper.{{sfn|Børresen|1995|p=352–354}} Det ble tatt kontakt med en rekke utenlandske stålverk for å få opprettet samarbeid, men en kom frem til at eneste realistiske mulighet var samarbeid med Christiania Spigerverk og Elkem. Samarbeid med Spigerverket om tekniske løsninger og markedsforhold ble påekt som gunstig. En mente også at det var nødvendig med en omfattende gjeldssanering.{{sfn|Gøthe|1994|p=64–66}} 

Utvalget foreslo Jernverket skulle reorganiseres som et nytt selskap bestående av staten, Spigerverket og Elkem.{{sfn|Gøthe|1994|p=64–66}} Generaldirektør Dagfin Efjestad mente derimot at et samarbeid med Elkem og Christiania Spigerverk ikke ville være mulig. Han mente at det ville være å gi vekk Jernverket for å få politisk ro. Efjestad skal ha sagt at han hadde fått «hodeverk, jernverk og koksverk […]»{{sfn|Lindberg|1993|p=153–155}}

=== Politikernes behandling av Backe-utvalgets anbefalinger ===
Høsten 1965 var det Stortingsvalg og [[Per Bortens regjering]] tok over styringen,{{sfn|Gøthe|1994|p=64–66}} med høyremannen [[Sverre Walter Rostoft]] som industriminister. Helt siden 1955 hadde han ansett jernsaken som en nasjonal oppgave der staten måtte ta størst ansvar. Han hadde skrevet følgende om saken i 1955: «[…] Jernverket [er] ikke utelukkende bygget for vår egen generasjon. […] Det er en industribedrift, en viktig sådan […] og dermed for landet i hundrer av år.» I andre industrisaker hadde han gått inn for privatisering, men her var han ikke overbevist. Han lot sitt departement vurdere saken, og rådet derfra var en kombinert statlig og privat drift. Regjeringen var innstilt på at Jernverket skulle fortsette som før, inntil en viss avklaring og konsolidering hadde funnet sted. I Stortingsdebatten som fulgte var Einar Gerhardsen åpen for samarbeid med andre bedrifter, også utenlandske. Rostoft sa i Stortinget at «regjeringen har funnet det riktig at fortsatt drift av Jernverket skjer i statlig regi. En tilstrekkelig bred oppslutning om et alternativt opplegg basert på samarbeid med private interesser er neppe tilstede.»{{sfn|Gøthe|1994|p=69–71}}

Mens Arbeiderpartiet gikk inn for å redusere statens ansvar i Jernverket og effektivisere driften i landets to stålbedrifter, var det altså en statsråd fra Høyre som gikk inn for forlengelse av statsdriften. De tidligere konstellasjonene partiene imellom ble snudd opp ned. Årsaker til at Rostoft kviet seg for å gjøre store endringer var motstanden en samarbeidsavtale skapte i stålnæringen, dessuten ville han ikke forskjellsbehandle Elkem og Christiania Spigerverk i forhold til andre private bedrifter.{{sfn|Børresen|1995|p=376–377}} Rostoft mente også at en fusjon med Elkem og Christiania Spigerverk var å gi Jernverket på billigsalg.{{sfn|Lindberg|1993|p=171–172}}

Diskusjonen om Jernverket viste at synet på Jernverket hadde skiftet natur. Fra starten og inn i 1950-årene var bedriften et nasjonalt symbol på at Norge var blitt som andre avanserte industrinasjoner. På midten av 1960-årene var synet på Jernverket endret til at det var en hjørnesteinsbedrift i en industrifattig region. De distriktspolitiske motivene var de som veide tyngst ved fortsatt statlig engasjement.{{sfn|Børresen|1995|p=376–377}}

=== Ledelseskifte og ny ledelseskultur ===
Backe-utvalget fikk fullmakter til granskning av jernverksledelsen, og en åpenbar konflikt var den mellom sentrale personer ved hovedkontoret i Oslo og verksledelsen lokalt. Mens utvalget gjorde sine undersøkelser var det personer utenfor Jernverket som alarmerte myndighetene om konfliktene. I mars 1965 henvendte Arbeiderpartiets lokallag i Mo i Rana seg til industriminister [[Karl Trasti]] om å få en møte for å uttrykke sin bekymring. Lokalpolitikerne var bekymret for det dårlige arbeidsmiljøet og misstemning. Lokallaget beskrev kjernen i problemene til å være generaldirektør [[Dagfin Efjestad]]s gammeldagse og egenrådige lederstil.{{sfn|Børresen|1995|p=379–380}}

Samarbeidsproblemene toppet seg da det måtte utpekes en ny verksdirektør på starten av 1966, etter at den gamle hadde sluttet i protest. Efjestad håndterte dette og andre problemer dårlig, og ingeniørene ved Jernverket tok da saken i egen hånd. Ingeniørene innkalte til et møte og der de selv ansatte sjefsmetallurg Herman Ramsted i stillingen som verksdirektør. Denne hendelsen ble kalt for «påskeopprøret». Tiden etter dette ignorerte sjefene på avdelingen i Mo i Rana beskjedene fra hovedkontoret, andre demonstrerte sin manglende tillit ved å slutte i selskapet. For departementet var ikke det konfliktfylte miljøet ved Jernverket noen nyhet, men slik som ting utviklet seg fryktet de at hele organisasjonen skulle rakne opp. For å ro situasjonen oppnevnte Rostoft et nytt styre.{{sfn|Børresen|1995|p=382–384}}

I september 1966 kom et nytt jernverkstyre, ved at noen gikk og tre nye medlemmer kom til. De nye var Lorentz Larssen, Tor Aspengren og Per Blidensol, der sistnevnte ble styrets formann. Blidensol hadde vært ansatt i selskapet tidligere, men hadde sluttet på grunn av konfrontasjoner med generaldirektøren.{{sfn|Børresen|1995|p=382–384}} I 1966 tok styret beslutningen om å flytte hovedkontoret for Jernverket fra Oslo til Mo i Rana. Andre organisatoriske endringer var forsterkning av markeds- og salgsorganisasjonen, større vekt på forskning og utvikling, samt utvikle mer spesialisert og fleksibel produksjon.{{sfn|Lindberg|1993|p=167–169}} Industriministeren avsatte Efjestad i oktober 1966.{{sfn|Børresen|1995|p=391–393}} I løpet av noen høstmåneder i 1966 ble mange av problemene i organisasjonen løst, og Jernverket ble endret både hva gjaldt ledelsesformer, forhold mellom styre og administrativ ledelse. Ledelsesprinsippene som ble innført var i henhold til Alfred Chandlers modell for industriledelse, en ledelsesstil som også andre norske bedrifter innførte.{{sfn|Børresen|1995|p=405–406}} På generalforsamling i februar 1967 ble Blidensol formelt ansatt med tittelen administrerende direktør.{{sfn|Børresen|1995|p=396–398}} 

Arbeiderpartiet og fagbevegelsen hadde en målsetning om at de statlige industribedriftene skulle bli mønstre for bedriftsdemokratiet i den private industrien. De første 20 årene av Jernverkets tid var de ansattes innflytelse på Jernverket begrenset. Rostoft presset på for en større innflytelse fra Landsorganisasjonen i Jernverkets styre, dermed ble fagforeningsfolk som Tor Aspengren, Odd Højdahl, Tor Halvorsen og Jan Balstad medlemmer av styret.{{sfn|Gøthe|1994|p=139–141}}

I årene 1968 og 1969 greide Jernverket å gå med overskudd. Politikerne fikk økt tro på at bedriften endelig skulle kunne greie å gå godt. Imidlertid var Industridepartementet misfornøyde med at en langstidsplan ikke var utarbeidet. Spesielt var en bekymret over at balansen mellom de forskjellige avdelingene ikke var særlig god og at rasjonaliseringer lot vente på seg.{{sfn|Børresen|1995|p=407–408}}