Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

=== Ny kirkeorganisasjon ===
[[Fil:Acrdwnch.jpg|thumb|Signaturene fra kirkemøtet i Winchester. De store Xene er signaturene til kong Vilhelm og dronning Matilda, den ene under deres er erkebiskop Lanfrancs, og deretter biskopene under hans igjen.]]
[[Ealdred av Worcester]], [[erkebiskop av York]], som hadde kronet Harald Godwinson i 1066, var antagelig den angelsaksiske geistlige som også kronet Vilhelm som konge på juledagen 1066.<ref name=Powell1>Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): ''The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540''. London: Weidenfeld and Nicolson., s. 1</ref> En ny ordning ved Vilhelms kroning var at Ealdred før selve seremonien spurte  forsamlingen på angelsaksisk om det virkelig var deres ønske at Vilhelm skulle krones til konge. Den normanniske biskopen av [[Coutances]], [[Geoffrey de Montbray]], spurte deretter om det samme, men da på normannisk.<ref name=Powell1/> I mars 1067 tok Vilhelm med seg Ealdred da han vendte tilbake til Normandie sammen med andre angelsaksiske ledere; [[Edwin av Mercia|jarl Edwin]], [[Morcar av Northumbria|jarl Morcar]], [[Edgar Ætheling]], og erkebiskop [[Stigand]].<ref name=Harold185>Walker, Ian (2000): ''Harold the Last Anglo-Saxon King''. Gloucestershire: Wrens Park., ss. 185–187</ref> Ved [[whitsun]] (pinse) i 1068 utførte Ealdred kroningen av Vilhelms hustru [[Matilda av Flandern |Matilda]]. Da lederne i Nord-England gjorde opprør mot den nye normanniske kongen i 1069, fortsatte Ealdred å støtte Vilhelm.<ref name=Williams32>Williams, Ann (2000): ''The English and the Norman Conquest''. Ipswich: Boydell Press, side 32</ref> Han var den eneste av lederen i nord som gjorde dette.<ref name=Kapelle109>Kapelle, William E. (1979): ''The Norman Conquest of the North: The Region and Its Transformation''. Chapel Hill, NC: University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-1371-0, s. 109</ref> Antagelig følte han seg forpliktet til å støtte den konge han selv hadde kronet, utenlandsk eller ikke. Ealdred synes å være en av de få angelsaksiske geistlige som Vilhelm stolte på, og etter hans død i 1069 kom det færre forsøk på å integrere angelsaksere i den normanniske administrasjon. I 1070 ble det avholdt et kirkemøte i Westminster, og her ble flere angelsaksiske biskoper avsatt. I 1073 var det kun to angelsaksiske biskoper, og da Vilhelm selv døde i 1089, var det kun én igjen, [[Wulfstan II av Worcester]].<ref>Barlow, Frank (1979): ''The English Church 1000–1066: A History of the Later Anglo-Saxon Church'' (andre utg.). New York: Longman, side 57</ref>

Etter Harald Godwinsons død underkastet erkebiskop Stigand seg Vilhelm, som Ealdred hadde gjort før ham. Han var til stede ved Vilhelms kroning, men på grunn av [[Ekskommunikasjon|pavens bannlysing]] kunne han bare assistere. Til tross for voksende press fortsatte Stigand å være til stede ved det normanniske hoffet, men i 1070 ble han avsatt av pavelige legater og fengslet i Winchester, hvor han døde i 1072. Alle hans eiendommer og rikdommer ble konfiskert av kongen.<ref>Brooks, Nicholas (1984): ''The Early History of the Church of Canterbury: Christ Church from 597 to 1066''. London: Leicester University Press. ISBN 0-7185-0041-5, side 309</ref> Hans steilhet og uvilje mot å lystre [[den hellige stol]] ble benyttet av normanniske geistlige som begrunnelse for at den engelske kirke var tilbakestående og trengte reformer. Kong Vilhelm utpekte [[Lanfranc]], født i [[Italia]] og abbed i Normandie, som hans etterfølger som [[erkebiskop av Canterbury]].<ref>Thomas, Hugh (2007): ''The Norman Conquest: England after William the Conqueror. Critical Issues in History''. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, Inc. ISBN 0-7425-3840-0. side 123</ref> Lanfranc begynte øyeblikkelig med reorganisering og reformer av den engelske kirke, deriblant å framskynde prosessen med å erstatte alle angelsaksere med normannere i de betydeligste geistlige embeter.

Kirkene og klostrene ble fylt med biskoper og abbeder fra Normandie og [[Lorraine]]. Disse var ofte arrogante og taktløse i sin behandling av angelsaksiske undersåtter. «Det var en unødvendig fornærmelse å stryke navnene på angelsaksiske helgener, holdt i ære av de engelske, fra kirkekalenderne; den nye abbeden av Abingdon forsøkte helt og holdent å slette minnet om den store sankt Æthelwold som han foraktelig kalte for kun ‘en engelsk bonde’...» skrev den engelske historikeren [[Austin Lane Poole]].<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesbook to Magna Carta 1087-1216''. 2. utg. Oxford Press 1987, side 167.</ref>

Med den normanniske overtagelsen fikk kirken i England sterke bånd over kanalen til den kontinentale kirke og dens klostre. En av de viktigste reformene til Lanfranc var å flytte bispesetene til urbane områder. Selv om det er beregnet at en tiendedel av Englands befolkning bodde i byer allerede i 1066, fikk selv travle byer som [[Lincoln (England)|Lincoln]] og [[Norwich]] ikke egne bispeseter før etter 1066. Kommersiell virksomhet fulgte de kirkelige sentrene. I forbindelse med veksten i bynæringene kom også fransk handelsvirksomhet, og med den også de første [[Jøder|jødene]] fra [[Rouen]] til London.<ref>Matthew, Donald: ''Britain and the Continent 1000–1300''. Hodder Arnold. 2005, side 31.</ref>