Redigerer Nālandā (avsnitt)

== Nedgangsperiode og slutt ==
{{utdypende|Den muslimske invasjonen av det indiske subkontinent}}
Nedgangsperioden til Nālandā faller sammen med buddhismens forsvinning i India. Da Xuánzàng reiste i det vide og brede i India i det 7. århundre, observerte han at buddhismen var i en langsom nedgang og han hadde endog uhyggelige forutanelser om Nālandā's kommende undergang.<ref name="Wriggins1996_145"/> Buddhismen hadde stadig mistet popularitet blant legmenn, og takket være den kongelige støtte blomstret den bare i klostrene i Bihar og [[Bengal]]. I Pālaperioden gikk mahāyāna og de gamle buddhistiske skolene tilbake, til fordel for tantriske former for buddhisme som involverte hemmelige ritualer og magi. Fremveksten av hinduistiske filosofier på subkontinentet og nedgangen til det buddhistiske Pāladynastiet etter det 11. århundre gjorde at buddhismen ble hemmet på mange fronter, politisk, filosofisk og moralsk. Det endelige dødsstøtet oppstod da klostrene som ennå blomstret, det siste synlige symbol på Buddhismens eksistens i India, ble overkjørt under [[Islam]]s invasjon som feide over det nordlige India i slutten av det 13. århundre.<ref name="Ghosh1939_13"/><ref name="Wink2002_133"/><ref name="Basham1954_266"/>
[[Fil:The end of Buddhist Monks, A.D. 1193.jpg|thumb|''The End of the Buddhist Monks, A.D. 1193'' fra Hutchinson & Co's ''[[Story of the Nations Library]]'' ([https://archive.org/details/hutchinsonsstory00londuoft online]) avbilder [[Ikhtiyar Uddin Muhammad bin Bakhtiyar Khilji|Bakhtiyar Khilji]] som prøver å forstå et manuskript.]]
Omkring 1200 e.Kr. var [[Ikhtiyar Uddin Muhammad bin Bakhtiyar Khilji|Bakhtiyar Khilji]] (اختيار الدين محمد بن بختيار الخلجي, død 1206), en [[sunniislam]]sk [[khalatsjene|khalatsjisk]] ([[tyrkere|tyrkisk]]) høvding som var ute etter å bli berømt, ute i tjeneste for kommandøren i [[Awadh]]. Den [[persere|persiske]] historikeren [[Minhaj-i-Siraj]] (f. 1193, ابو عمرو منهاج الدين عثمان بن سراج الدين محمد جوزجاني) omtalte hans gjerninger i det historiske verket ''[[Tabaqat-i Nasiri]]'' fra 1260. Khilji var blitt utsendt av [[Mamlukdynastiet]] til to landsbyer på grensen til Bihar som hadde blitt et politisk ingen-mannsland. Derifra begynte han en serie plyndringstokter i Bihar, og ble anerkjent og belønnet for dette av sine overordnede. Fylt med mot, besluttet Khilji å angripe et fort i Bihar og var i stand til å plyndre det med stort utbytte.<ref name="Chandra2004_41"/> Minhaj-i-Siraj skrev om dette angrepet:<ref name="Minhaj-ud-Din1881_552"/>

{{sitat|Muhammad-i-Bakht-yar, i kraft av sin uforskrekkethet, kastet seg inn i inngangsporten til stedet, og de inntok fortet og foretok en stor plyndring. Det store antallet innbyggere på dette stedet var [[bramin]]er, og alle disse braminer hadde deres hoder barbert; og de ble alle drept. Det var et stort antall bøker der; og, da alle disse bøkene ble observert av [[muslim|musselmennene]], tilkalte de en rekke [[hindu]]er og ba dem om å gi dem informasjon om innholdet i disse bøkene; men alle hinduer [som kunne gi dem denne informasjon] hadde blitt drept. Da de ble kjent [med innholdet i disse bøkene], ble det fastslått at hele fortet og byen var en [[høyskole]], og i hinduenes språk kaller de det høyskolen [مدرسه] Bihar.}}

Dette avsnittet omtaler et angrep på et buddhistisk kloster («Bihar» eller ''vihāra'') og dets munker (de barberte «braminer»). Den eksakte dato for denne hendelsen er ikke kjent, men estimatene varierer fra 1197 til 1206. Noen historikere tror at dette klosterets fort var Odantapuri, mens andre mener det var Nālandā.<ref name="Chandra2004_41"/> Tatt i betraktning at disse klostrene befant seg noen få kilometer i fra hverandre, er det sannsynlig at begge opplevde en lignende skjebne.<ref name="Ghosh1939_14"/> De andre store klostrene på denne tiden, slik som Vikramaśila og senere Jagaddala, ble også ødelagt av tyrkiske muslimer på samme tid.<ref name="Dutt1988_157_379"/>

En annen nedtegnelse om disse tidene er biografien til den tibetanske pilegrimen [[Dharmasvamin]], som reiste til India mellom 1234 og 1236. Da han besøkte Nālandā i 1235, fant han at det eksisterte, men bare var en skygge av dets tidligere eksistens. De fleste av bygningene hadde blitt skadd av muslimer og hadde senere vært gjenstand for et forfall. Men to vihāraer, som han betegnet ''Dhanaba'' og ''Ghunaba'', var i en brukbar tilstand og en 90-år gammel lærer ved navn ''Rahula Shribhadra'' instruerte en klasse på omkring 70 studenter på stedet.<ref name="Scharfe2002_150"/> Dharmasvamin trodde at det store klosteret ikke hadde blitt fullstendig ødelagt av overtroiske grunner fordi en av soldatene som deltok i ødeleggelsen av et ''Jnananatha''-tempel hadde blitt umiddelbart syk.<ref name="Chos-dar1959"/>

Mens han oppholdt seg der i seks måneder under veiledning av Rahula Shribhadra, nevner ikke Dharmasvamin det legendariske biblioteket i Nālandā som muligens ikke overlevde den første bølgen av tyrkiske angrep. Han gir likevel en øyenvitneberetning om et angrep på det falleferdige mahāvihāra av muslimske soldater som var stasjonert i det nærliggende Odantapura (i dag [[Bihar Sharif]]) som hadde blitt et militært hovedkvarter. Bare tibetaneren og hans 90-årige instruktør ble igjen og gjemte seg, mens resten av munkene flyktet fra Nālandā.<ref name="Chos-dar1959"/><ref name="Dutt1988_347"/>  Samtidige kilder stopper ved dette punktet. Men tibetanske verker som ble skrevet mye senere, antyder at Nālandā's historie kan ha fortsatt en stund selv om institusjonen bare var en blek skygge av sin tidligere storhet. Ifølge den tibetanske lama Tāranātha, falt hele Magadha i hendene på tyrkere som ødela mange klostre, inkludert Nālandā som led av stor skade. Han merker seg likevel at en konge av Bengal ved navn Chagalaraja, og hans dronning, senere beskyttet Nālandā i det 14. og 15. århundre, selv om intet større arbeid ble utført der: ''«Restene av det svekkede buddhistiske fellesskap fortsatte å kjempe videre på fattige ressurser inntil ca 1400 e.Kr. da Chagalaraja ble omtalt som den siste kongen som beskyttet Nālandā."''<ref name="Scharfe2002_151"/>

Et verk fra det 18. århundre ved navn ''Pag sam jon zang'' gjengir en annen tibetansk legende som sier at chaitya'er og vihāraer ved Nālandā ble restaurert av en buddhistisk helgen ved navn Mudita Bhadra, og at Kukutasiddha, en minister under den regjerende kongen, reiste et tempel der. Teksten forteller videre at da denne bygningen ble innviet, ble to unge indignerte braminmunker som hadde vært der, behandlet med forakt av noen av de unge munkene som kastet vann på dem. Som hevn utførte braminmunkene en 12-årig forbrytersk påkallelse av solen, hvoretter de utførte et ildoffer og kastet «levende glør» fra offerstedet inn i de buddhistiske templene. Den påfølgende brannen ble sagt å ha rammet biblioteket. Men heldigvis rant det en mirakuløs strøm av vann fra andre hellige manuskripter i niende etasje av ''Ratnodadhi'' som gjorde at mange manuskripter ble reddet. Kjetterne døde av de samme flammene som de hadde antent.<ref name="Dutt1988_343"/><ref name="Ghosh1939_15"/> Selv om det er ukjent når denne hendelsen skal ha funnet sted, antyder arkeologiske bevis (deriblant en liten haug med brent ris) at store branner rammet flere av bygningene i komplekset ved mer enn en anledning.<ref name="Ghosh1939_56"/> En steininskripsjon omtaler ødeleggelsen ved ild og en etterfølgende restaurering av det store vihāra i regjeringstiden til [[Mahipala]] (988&ndash;1038).<ref name="Ghosh1939_13"/>

Johan Elverskog,<ref>[http://faculty.smu.edu/johan/ Johan Elverskog], hjemmeside ved SMU</ref> som er professor og formann av religiøse studier, og professor i historie ved [[Southern Methodist University]] (SMU) i [[Dallas]], [[Texas]], og som har [[Sentralasia]], islam og buddhismen som spesialfelter, har sett etter videre grunner for Nālandā's nedgang som et kulturelt senter og hvordan dette blir brukt i visse former for anti-muslimsk [[retorikk]]. Lokale buddhister inngikk avtaler med muslimske ledere på et tidlig stadium, noe som sikret at buddhistiske aktiviteter i Nālandā kunne fortsette i århundrer. Han sier at en indisk mester «ble opplært og ordinert ved Nālandā, før han reiste til hoffet til [[Khubilai Khan]]». Kinesiske munker reiste dit for å hente tekster så sent som i det 14. århundre, og konkluderte med at «[[dharma]] overlevde i India frem til minst det 17. århundre». Han anklager primært britisk [[historiografi]], som har benyttet disse «påstander om muslimsk barbari og vanstyre for å rettferdiggjøre introduksjonen av deres angivelig mer humane og rasjonelle form for [[Britisk India|kollonistyre]]», et synspunkt som «med letthet er foreviget i retorikken til dagens [[hinduistisk nasjonalisme|hinduistiske nasjonalister]] som ønsker å gjenskape et hinduistisk [[utopia]] ved å utrydde alle spor av Islam i India, ved vold om nødvendig».<ref name="Elverskog2013_1_3"/>