Redigerer Menneskerettigheter (avsnitt)

=== Stortingsmeldinger om menneskerettigheter ===
[[Stortingsmeldinger]] viser regjeringens offisielle syn på et politisk tema eller område. Norge har tre stortingsmeldinger som omhandler menneskerettighetene. Meldingene vurderer Norges muligheter, styrker og svakheter, i det internasjonale arbeidet for å fremme menneskerettigheter. Meldingene tar ikke for seg hva Norge bør jobbe med nasjonalt. 

Den første meldingen kom i 1976-77.<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976-77&paid=3&wid=f&psid=DIVL127|tittel=Stortinget|besøksdato=2018-02-09|språk=no|verk=www.stortinget.no}}</ref> Dette var den første prinsippmeldingen om Norges menneskerettighetspolitikk. Kritikk av enkeltstater for menneskerettighetsbrudd var et viktig tema i meldingen. I innledningen presiserte regjeringen at: 

''«I lys av hvor ulikt regjeringene i verden oppfatter menneskerettighetene og hvor ømtålelige mange stater er for kritikk, vil Regjeringen alltid måtte vurdere hvilken gjennomslagskraft en direkte reaksjon vil kunne få […] Regjeringen vil også måtte vurdere hvordan en direkte opptreden vil virke inn på Norges forhold til vedkommende stat med mulige skadevirkninger for andre norske interesser»''.  

Reaksjon på menneskerettighetsbrudd var dermed ikke alene knyttet til bruddets art og omfang. Før Norge skulle påtale menneskerettigheter i andre land måtte andre hensyn vurderes først, ifølge Stortingsmeldingen. Disse hensynene var særlig knyttet opp til utenrikspolitikken og bilaterale forbindelser.  Samtidig understreket stortingsmeldingen at Norge alltid ville søke bredest mulig støtte fra andre land for sine reaksjoner.  

Den andre meldingen kom i 1999-2000.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-21-1999-2000-/id192704/|tittel=St.meld. nr. 21 (1999-2000)|besøksdato=2018-02-09|dato=1999-12-17|etternavn=Utenriksdepartementet|språk=no|verk=Regjeringen.no}}</ref> Denne meldingen ble lagt frem av Bondevik I regjeringen. Meldingen var omfangsrik. Mens meldingen fra 1976/77 var på 33 sider, brukte Regjeringen nå hele 230 sider på å gjennomgå Norges menneskerettighetspolitikk. Den inneholdt over 300 tiltak, mens den foregående meldingen bare hadde hatt 15 tiltak. Hvert punkt inneholdt beskrivelser av tiltak som Regjeringen skulle jobbe med, både i samarbeid med andre land i internasjonale fora, men også som selvstendig aktør. Under meldingens punkt 5.5 om menneskerettighetsdialoger stod det: 

''«En annen viktig forutsetning for at nettopp Norge bør føre menneskerettighetsdialog med et bestemt land, er at vi har tilstrekkelige ressurser og et komparativt fortrinn som gjør det naturlig for oss å engasjere oss i det aktuelle landet»''. 

Videre i meldingen ble det påpekt at Norges rolle ville bli styrket internasjonalt dersom man så menneskerettigheter og utviklingssamarbeid i sammenheng.  Stortingsmeldingen viste tydelig at verden var i endring og at Norge kunne ha en påvirkningskraft i andre land uten å til enhver tid søke bredest mulig støtte. Den nye meldingen skilte mellom positive og negative virkemidler. Positive virkemidler kunne sammenfattes til bruk av diplomati og menneskerettighetsdialoger, utviklingsarbeid og opprettelser av internasjonale regelverk. Negative virkemidler inkluderte alle former for straff som for eksempel sanksjoner, brudd på diplomatiske forbindelser og rettslige virkemidler.

Den tredje meldingen kom i 2014-2015.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Meld-St-10-20142015/id2345623/|tittel=Meld. St. 10 (2014-2015)|besøksdato=2018-02-09|dato=2014-12-12|etternavn=Utenriksdepartementet|språk=no|verk=Regjeringen.no}}</ref> I denne meldingen er det ikke store prinsipielle endringer fra den forrige, men det er en del nye aspekter som er lagt til, blant annet betydningen av næringslivet, samt at kvinner og barn blir viet en mye større oppmerksomhet. Meldingen legger vekt på at menneskerettighetene skal nedfelles i en samstemt politikk på tvers av de ulike dele av utenriks- og utviklingspolitikken.