Redigerer Manuel I Komnenos (avsnitt)

== Invasjon av Egypt ==
=== Allianse med kongedømmet Jerusalem ===
[[Fil:BNF, Mss fr 68, folio 318v.jpg|thumb|Ekteskapet mellom Amalrik I av Jerusalem og Maria Komnene i Tyr i 1167 (fra et manuskript fra Vilhelm av Tyrs ''Historia'', illustrasjon fra en gang på slutten av 1200-tallet, ''Bibliotheque Nationale MS Fr. 68'')]]

Å besette og kontrollere [[Egypt]] var en gammel drøm gjennom flere tiår hos [[korsfarerstat]]en [[kongedømmet Jerusalem|Jerusalem]], og kong [[Amalrik I av Jerusalem]] trengt all den militære og økonomiske støtte han kunne få for hans planer om en militær intervensjon.<ref name="M73">Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 73</ref> Han innså også at om han skulle forfølge sine planer for Egypt måtte han overlate [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] til Manuels hegemoni, som hadde betalt 100 000 dinarer for å få [[Bohemund III av Antiokia]] løslatt.<ref name="Har107">Harris, J.: ''Byzantium and The Crusades'', 107</ref> I [[1165]] sendte Amalrik sendebud til det bysantinske hoffet for å forhandle fram en ekteskapsallianse (Manuel hadde allerede giftet seg med Amalriks kusine [[Maria av Antiokia]] i [[1161]]).<ref name="M74">Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 74</ref> Etter et lengre mellomspill på to år kunne Amalrik gifte seg med Manuels grandniese [[Maria Komnene (dronning av Jerusalem)|Maria Komnene]] i [[1167]], og «sverge til alt at hans bror Balduin hadde sverget tidligere». Det betydde antaleig at Amalrik gjentok Balduins forsikringer med henhold til Antiokias status som et [[len]] under keiserdømmet. En formell allianse ble forhandlet fram året etter og deretter planla de to herskerne en erobring og deling av Egypt hvor Manuel vil ta kystområdet og Amalrik den indre delen av landet.

Høsten [[1169]] sendte Manuel og Amalrik en felles hær til Egypt: en bysantinsk hær og en marinestyrke bestående av 20 store krigsskip, 150 galleier og 60 transportskip under kommando av ''megas doux'' Andronikos Kontostephanos. Styrkene ble slått sammen ved [[Ashkelon]]<ref name="M74" />.<ref name="fleet">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', 158</ref> [[Vilhelm av Tyr]], som hadde vært med å forhandle fram alliansen, var særlig imponert av de store transportskipene som ble benyttet for å frakte hærens [[kavaleri]]styrker.<ref name="William">William of Tyre (Vilhelm av Tyr): ''A History of Deeds Done Beyond the Sea''</ref>

Selv om et slikt storslått angrep på et land så langt unna keiserrikets sentrum kunne synes usedvanlig (den siste gangen Bysants forsøkte seg på noe lignende i denne størrelsen var det mislykkede invasjonen av Sicilia et hundre og tyve år tidligere), kan det forklares i henhold til Manuels utenrikspolitikk som var å benytte latinere for å sikre keiserrikets overlevelse. Dette fokuset på det større bildet av østlige [[Middelhavet]] og selv videre fram som førte til at Manuel måtte angripe Egypt: det var antatt at i denne sammenhengen av den større striden mellom korsfarerstatene og de islamske maktene i øst ville kontrollen av Egypt være en avgjørende faktor. Det hadde blitt åpenbart at det skrantende [[Fatimid| Fatimid-kalifatet]] i Egypt var nøkkelen til korsfarerstatenes skjebne. Om Egypt kom ut av sin isolasjon, og forente sine styrker med [[muslim]]ene under [[Nur ad-Din]] var korsfarerstatene i store vanskeligheter<ref name="M73" />.

En suksessfull invasjon av Egypt ville også gi flere fordeler for Østromerriket. Egypt var en rik provins, og under [[Romerriket]] hadde landet var leverandør for mye av Konstantinopels [[korn]]import før det gikk tapt for [[arabere|araberne]] på [[600-tallet]]. Utbyttet som keiserriket kunne forvente å få fra erobringen av Egypt ville ha vært betydelige, selv om disse måtte bli delt med korsfarerne. Manuel må ha ønsket å oppmuntre Amalriks plan, ikke bare for å avlede latinernes ambisjoner fra Antiokia, men også for å skape nye muligheter for felles militære aksjoner som ville holde kongen av Jerusalem i gjeld til ham, og samtidig gjøre det mulig for keiserriket å dele territoriale erobringer<ref name="M73" />.

=== Ekspedisjonens fiasko ===
[[Fil:BN MS FR 2628 Folio205 Amalric and Manuel.png|thumb|Manuel og sendebudene fra Amalrik &ndash; korsfarernes ankomst i [[Pelusium]] (fra manuskriptet til Vilhelm av Tyrs ''Historia'' og ''Den gammelfranske fortsettelse'', malt i [[Akko]], 1200-tallet, ''Bibliothèque nationale de France'').]]

Fellesstyrkene til Manuel og Amalrik beleiret [[Damietta]] den [[27. oktober]] [[1169]], men beleiringen feilet da korsfarerne og bysantinerne ikke klarte å samarbeid på skikkelig vis.<ref name="R84-86">Rogers, R.: ''Latin Siege Warfare in the Twelfth Century'', 84–86</ref> I henhold til bysantinske styrkene forhalte Amalrik ut aksjonen, ettersom han ikke ville dele krigsbyttet ved en seier. Til slutt gikk keiserens menn fri for provisjoner i en slik grad at de ble rammet av sult. Amalrik gikk da til angrep, men avbrøt da forsvarerne begynte å forhandle om våpenstillstand. På den annen side, Vilhelm av Tyr bemerket at grekerne var heller ikke uten skyld .<ref>William of Tyre, ''Historia'', XX [http://thelatinlibrary.com/williamtyre/20.html#15 15–17]</ref> Hva sannheten enn var gikk det beskyldninger mot begge sider, og da regnet endelig kom var både den latinske som den bysantinske hæren på veg hjem, skjønt halvparten av den bysantinske flåten gikk tapt i en plutselig storm.<ref name="TM68">Madden, T. F.: The New Concise History of the Crusades, 68</ref>

Til tross for de dårlige følelsene som hadde oppstått ved Damietta nektet Amalrik fortsatt å oppgi sin drøm om å erobre Egypt og han fortsatte å søke gode relasjoner med bysantinerne i håp en annet felles angrep, skjønt det ble aldri noen realitet<ref name="TM68-69">Madden, T. F.: The New Concise History of the Crusades, 68–69</ref> I [[1171]] kom Amalrik i egen person til Konstantinopel etter at Egypt hadde falt for [[Saladin]]. Manuel var derfor i stand til å organisere en storslått seremoniell mottagelse som både hedret Amalrik, og understreket hans avhengighet: for resten av Amalriks regime var kongedømmet Jerusalem en bysantinsk satellittstat, og Manuel var i stand til å fungere som en beskytter av de hellige stedene, og utøve en stadig voksende innflytelse i kongedømmet<ref name="MM75">Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 75<br />* Mayer, H. E.: ''The Latin East'', 657</ref> I [[1177]] ble en flåte på rundt 150 skip sendt av Manuel for å invadere Egypt, men de dro hjem igjen etter å ha kommet til [[Akko]] hvor grev [[Filip av Flandern]] og mange andre betydningsfulle adelige i kongedømmet Jerusalem nekte å bidra.<ref name="Har109">Harris, J.: ''Byzantium and The Crusades'', 109</ref>