Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Bygdefarbruket === 
[[Fil:To seilbåter av typen jekt seiler sydover (9456255741).jpg|mini|To nordlandsjekter på veg sørover. Den nærmeste har toppseil over råseilet.{{byline|Anders Beer Wilse}}]]

Fiskefangsten ble fortløpende hengt på hjell for å tørke. På våren når lofotfisket var over forlot fiskerne fisken og dro hjem. På våren deltok de i hjemmefiske,<ref name=Chr10/> andre fiskerier hjemmefra eller de gjorde våronnen. Utpå sommeren når fisken som de tidligere hadde hengt opp i Lofoten ble tørr, dro fiskerne så tilbake, lastet fisken på transportbåter, kjent som jekter, og seilte sør til Bergen for å selge fisken der.<ref name=Chr11>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 11]]</ref>

Jektene skulle være klar til å starte årets første tur til Bergen ved [[Korsmesse vår|korsmesse]] den 3. mai. Båtene ble da lastet med varer som sildetønner, [[tran]] og [[Rogn (egg)|rogn]], [[dun]], ost, smør og [[talg]]. De av fiskerne som dro med jektene var mannskaper ombord. Denne turen kunne totalt vare i tre til seks uker. Da jektene kom tilbake dro de så videre til Lofoten, hvor de etter tradisjonen skulle innfinne seg den 12. juni, denne gangen for å hente all tørrfisken fra lofotfisket som skulle til Bergen for salg.<ref name=Hut154>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 154.]]</ref>

[[Pietro Querini]] var en italiensk kjøpmann som forliste under en seilas fra Venezia til Flandern og berget seg på land i [[Røst]] i 1432. Han og de av mannskapet som overlevde ble værende på Røst i flere måneder.<ref name=Chr12/> Querini er den som først dokumenterte jektefarten etter at han  reiste sammen med røstværingene i mai 1432 til Bergen.<ref name=Hol387>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 387.]]</ref> Han nevnte ikke at det var aktuelt å seile fra Vágar til Bergen, noe som kan tyde på at Vágar allerede var avviklet som kjøpsted på denne tiden.<ref name=Ber171/>

Historikerne er usikker på når fiskerne nordpå organiserte det såkalte ''bygdefarbruket'', det at de i fellesskap organiserte jektefarten, men fra senest 1500-tallet mener en at dette var den generelle ordningen. Tidligere hadde borgere og forskjellige geistlige herrer vært involvert i transport og omsetning.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 399.]]</ref> En tror egentlig ikke at geistlige, stormenn og lavadelige var vesentlige for jektefarten. De ville neppe være tilfreds med å være fraktmenn for fiskerbønder. Jektefarten var risikofylt og inntektene ikke så store at det kunne danne grunnlag for deres velstand og maktstilling.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 26.]]</ref><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 91.]]</ref> I tillegg krevde både [[Magnus Lagabøtes bylov]] og [[Bjarkøyretten]] at skipsmannskapet skulle eie eller ha ansvar for deler av lasten.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 27.]]</ref>

Bygdefarbruket ble drevet av personer som hadde midler nok til å kjøpe og drive en jekt. Disse ble kalt ''skippere'' og inngikk avtale med fiskerne i bygden eller i et område om at han skulle transportere fisken til Bergen. Skipperens inntekt ble beregnet ut fra lastens volum. Jekteskipperen holdt båten i stand og skaffet styrmann, mens fiskerne skaffet mannskapet i egne rekker, såkalte ''håsetere''. Hver enkelt håseter hadde ansvar for sin egen last tørrfisk, samt for én eller flere andre fiskeres last. Fremme i Bergen skulle håseterne sørge for å selge tørrfisken til sin egen og de andre fiskeres faste kjøpmann. For oppgjøret kjøpte han varer som han fikk ansvaret for å bringe i retur, som korn, matvarer og tøy. Typisk var det opptil ti håsetere på hver jekt.<ref name=Hol402>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 402.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 325.]]</ref>

Hansaforbundet, med det tyske kontor i Bergen, sørget i stor grad for å unngå at bergenske kjøpmenn skulle få anledning til å drive mellomhandel mellom Bergen og Nord-Norge. Det fantes unntak, for eksempel var det noen få bergensere som dro nordover for å kjøpe opp fisk.<ref name=Hol387/>

Seilasen langs norskekysten kunne være farefull også på sommeren. I tillegg stod mye på spill ved at hele lofotsesongens fortjeneste for mange familier var med på hver jekt. På denne tiden fantes ingen forsikringsordninger, slik at forlis kunne få fatale økonomiske konsekvenser.<ref name=Chr11/><ref name=Hol402/>

[[Fil:JFLDreierBryggen1817.jpg|mini|Bryggene i Bergen. Akvarell av [[Johan F. L. Dreier]] fra 1817.]]

Den tidligste oversikten over antallet jekter er fra 1563 og stammer fra regnskapet for skipsskatten. Denne forteller at det i hele Nord-Norge var 128 skip, hvorav 126 var jekter. 111 jekter var hjemhørende i dagens Nordland og Troms, og 15 kom fra Finnmark. I tillegg var det 40 fartøyer hjemhørende i Bergen og 31 fra Trondheim som deltok i trafikken til og fra Nord-Norge.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 29.]]</ref>

At omsetningen av fisk skjedde så langt unna som i Bergen ble en hindring for utviklingen i Nord-Norge. Kjøpmennene i Bergen engasjerte seg i [[sildefiske]] og torskefiske på Vestlandet slik at dette ble utviklet, men ikke i det som skjedde på lofotfisket langt unna. For kjøpmennene i Bergen var det bekvemt å la fiskerne selv foredle tørrfisken og ta risikoen som transporten representerte. På dette grunnlag hadde presten [[Petter Dass]] foreslått at Bergen skulle vært flyttet 300 mill mot nord.<ref name=Hut67>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 67.]]</ref> Systemet med bygdefarbruket er av historikere påpekt å være nokså unikt. Det vanlige ellers er at fiskere eller bønder tar sine varer med til et nærliggende marked der det omsettes. Ikke bare var seilasen risikofylt, men menn i sin beste alder måtte forsømme gårdsarbeidet som de ellers kunne ha drevet med. Først på 1700-tallet ble det urimelige i dette brukt som argument for å få etablert byer nordpå.<ref name=Nie326/>

Når Nordlandsjektene ankret opp for natten traff de på lokale bygdefolk fra Trøndelags- og Vestlandskysten. Det ble utvekslet sladder og nyheter, ikke minst da de kom frem til Bergen der mengder av folk var kommet fra fjern og nær. I møtet med fremmede mennesker med et annet liv og referanser skaptes identitet og samhold. Nordlendingene var annerledes enn byfolkene, folkene fra [[strilelandet]] rundt Bergen og forskjellige fra folk de møtte ellers rundt på Vestlandet. De som Petter Dass omtaler som «Nordlands bebyggende Mænd» var folkene fra dagens Nordland og Troms. Finnmarkingene skilte seg fra disse ved at de verken dro på lofotfiske eller til Bergen.<ref name=Hut147>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 147.]]</ref>