Redigerer Kristendom (avsnitt)

===Den ortodokse kirke===
{{hovedartikkel|Den ortodokse kirke}}
Med benevnelsen «den ortodokse kirke» betegnes her de kirker som kan direkte tilbakeføres til ett av de oldkirkelige patriarkater med unntak av patriarkatet Roma, som utgjør den vestlige, romersk-katolske kirke. De øvrige oldkirkelige patriarkatene er Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. I tillegg kommer [[patriarken av Moskva|patriarkatet Moskva]] som senere er blitt opphøyet til samme status som de øvrige. Til avgrensningen av begrepet ortodoks kristendom hører også at kirkene anerkjenner de sju første [[Økumenisk konsil|økumeniske konsiler]]. Dermed utelates i denne sammenheng de såkalte [[de orientalske ortodokse kirker|orientalske ortodokse kirker]], som kun anerkjenner konsilene frem til [[konsilet i Khalkedon|Khalkedon-konsilet]] i [[451]]. En rekke andre mindre kirker med navnet ortodoks i seg, som flere ortodokse [[emigrantkirke]], da særlig i USA, står også utenfor, da disse i høyst varierende grad er anerkjent av de etablerte (de kanoniske) ortodokse kirkene. Enkelte ortodokse kirker har også selv stilt seg utenfor felles kommunion med de øvrige.

====Omfang og organisasjon====
[[Fil:St Isaacs SPb.jpg|right|thumb|Isak-katedralen i [[St. Petersburg]]]]
Ortodoks kristendom, som ofte også omtales som [[bysantinsk]], består av en gruppe [[autokefal]]e (gresk: kefalæ – hode, autokefal: sitt eget hode) kirker som ikke står under noen felles, overnasjonal styring, men som er forenet i felles tro og felles liturgisk praksis. Ordet ''ortodoks'' utgår fra det greske ''doksa'', som betyr "lovprisning". Ortodoksi betyr "rett lovprisning"/"rett lovprisning", dvs. rett gudsdyrkelse. Det er denne rette gudsdyrkelse, slik den skjer i [[den guddommelige liturgi]], som er det forenende og sammenbindende element mellom de ortodokse kirker. [[Patriarken av Konstantinopel]] regnes av de andre patriarker som den første blant likemenn og har visse juridiske forrettigheter, men han har ingen styringsmyndighet over de enkelte kirkene.

I tillegg til de autokefale kirkene kommer en gruppe [[autonome kirker]], som eksempelvis [[den estiske ortodokse kirke]] og [[den finske ortodokse kirke]]. Autonome kirker er som de autokefale selvstyrte, men de står i forbindelse med en moderkirke som deres biskoper må godkjennes av. Autonome kirker forekommer som oftest i land der kirken er minoritetskirke og hvor medlemmene har annen etnisk opprinnelse. Dette er eksempelvis tilfelle i [[Estland]], der medlemmene av den ortodokse kirke tilhører landets russiske minoritet.

Historisk er det [[Midtøsten]] og [[Lilleasia]] som er det sentrale området hvor ortodoks kristendom har vært dominerende. Etter at disse områdene har fått [[islam]]sk dominans, er hovedområdene for ortodoks kristendom i dag [[Øst-Europa]] og [[Balkan]]. [[Russland]], [[Belarus]], [[Moldova]], [[Ukraina]], [[Georgia]], [[Romania]], [[Bulgaria]], [[Hellas]], [[Kypros]], [[Nord-Makedonia]], [[Serbia]] og [[Montenegro]] har alle et ortodokst flertall. Ortodokse minoriteter finnes i Sør-[[India]], [[Estland]], [[Finland]], [[Latvia]], [[Litauen]], [[Polen]], [[Slovakia]], [[Ungarn]], [[Bosnia-Hercegovina]], [[Kroatia]], [[Libanon]], [[Syria]] og [[Jordan]]. I [[USA]], [[Canada]], [[Frankrike]] og [[Australia]] finnes det større grupper av ortodokse emigrantkirker.

Til sammen danner de ulike autokefale og autonome kirkene det nest største kirkesamfunn i kristenheten. Den største av de ortodokse kirkene er [[den russisk-ortodokse kirke]], [[den rumensk-ortodokse kirke]] og [[den gresk-ortodokse kirke]].

====Særtrekk====
Teologisk skiller ortodoks kristendom seg kun marginalt fra katolsk, selv om visse teologiske lærepunkter betones noe ulikt og har vært opphav til betydelige kontroverser gjennom århundrene. Striden om [[filioque]] – spørsmålet om Ånden utgår fra Faren og Sønnen eller bare utgår fra Faren, som var den opprinnelige formulering i [[den nikenske trosbekjennelse]] – ble før [[Det store skisma 1054|det store skisma i 1054]] det altoverskyggende teologiske stridspunkt som for alvor skulle skille kirkene fra hverandre.

Andre forhold har også gitt opphav til teologisk uenighet. Selv om uenigheten aldri har stukket særlig dypt, har den likevel fungert som en legitimering av kirkenes gjensidige behov for å mistenkeliggjøre og fordømme hverandre. Eksempelvis har de ulike praksisene med å bruke syret (ortodoks) og usyret (katolsk) brød til nattverden gitt opphav til gjensidig fordømmelse. Den ortodokse kirke har også uttrykt seg sterkt negativt om den katolske kirkes [[skolastikken|skolastiske]] tradisjon - bestrebelsen på å forene tro og fornuft, teologi og filosofi. Ortodoks kristendom er fremmed for vestlig [[rasjonalisme]] og vektlegger i mye større grad den mystiske dimensjon i troen. Innen den ortodokse kirke er hele trosinnholdet mystisk, sakramentene omtales eksempelvis ofte som mysterier fremfor sakramenter. Gud verken kan eller skal forstås, han skal tilbes og æres. Prekenen har en høyst marginal plass i gudstjenesten. Guds mysterier kan ikke utlegges med menneskelige ord. Høydepunktet i liturgien er kommunionen, foreningen av guddommelig og menneskelig i Kristus. Målet for det kristne liv er å gjenfinne det tapte gudsbilde i oss selv gjennom kommunion med Kristus.

Intet av dette er prinsipielt fremmed for katolsk teologi, men tvert imot forsterkninger av hva den katolske kirke selv lærer. I dag vil mange mene at de teologiske kontroversene kirkene imellom mer har vært påskudd for å legitimere egen identitet enn uttrykk for reelle forskjeller.

Hovedforskjellen mellom katolsk og ortodoks kristendom ligger derfor først og fremst i den ulike historiske utvikling og de ulike tradisjoner som har vokst frem i henholdsvis den vestlige og østlige del av kristenheten, og som over mange hundre år resulterte i at kirkene gradvis ble fremmedgjorte for hverandre.

Denne fremmedgjøringen begynte med den romerske keisers forflytning fra [[Roma]] til [[Konstantinopel]], som åpnet for en sterk bysantinsk påvirkning på vestlige område, noe som fortsatt kan ses i bl.a. de mange fantastiske kirkene i [[Ravenna]] i [[Italia]], der noen av de eldste eksempler på kristen [[ikonografi]] kan studeres. Med det vestlige [[Romerriket]]s sammenbrudd trådte paven inn i det maktvakuum som keiseren etterlot. Paven så på seg selv som keiserens arvtaker og overtok sågar hans tittel – [[Pontifex maximus]] – den høyeste brobygger. Den katolske kirkes rolle og kristendommens videre utbredelse i vest ble derfor i ekstrem grad politisert. I øst, der keiserdømmet ennå var intakt, ble ikke kirkens rolle politisert på samme måte. Dette har gitt de to kirkene svært ulike særpreg. Mens den katolske kirke i langt større grad betoner den kirkelige autoritet og kirkens hierarkiske og overnasjonale struktur, ligger tyngdepunktet i den ortodokse kristenhet i fromhetslivet – i feiringen av [[den guddommelige liturgi]]. Politisk har den ortodokse kirke spilt en mer passiv rolle og kunnet tilpasse seg de mest forskjelligartede politiske regimer, selv når disse stod i åpen opposisjon til kristendommen. Mest fremtredende har dette vært i [[Russland]], der den ortodokse kirke gikk fra å være [[tsar]]veldets nærmeste allierte til – med unntak av perioder med brutal forfølgelse – å tilpasse seg et radikalt annerledes samfunnssystem relativt friksjonsfritt.

Dels kan denne siden av den ortodokse kirke forstås som en refleks av dens himmelvendthet som gjør at den opptrer passivt og undertiden likegyldig i politiske spørsmål; dels er det en refleks av politisk nødvendighet. Hele den østlige kristenhet har gjennom store deler av sin historie vært tvunget til å overleve kringsatt av fiendtlige ideologier – i første rekke av et ekspansivt [[islam]] som underla seg mesteparten av den østlige kristenhets gamle områder, dernest [[kommunisme]]n.

Det er i det hele tatt et særtrekk ved den ortodokse kirke at den er utpreget nasjonal i sin karakter og alltid opptrer som en nær forbunden til statsmakten i de land hvor den er dominerende. Dette er helt motsatt av den katolske kirke, som er internasjonal i sin karakter og med overnasjonal styring. I vest har dette gitt opphav til utallige og til dels dramatiske spenninger mellom kirke og statsmakt, ikke minst i den vedvarende konflikt mellom pave og keiser i middelalderen. Stikk motsatt av den ortodokse kirke trer den katolske gjerne inn på den politiske scene og påvirker politiske prosesser. Det mest nærliggende eksempel i nyere tid er den altavgjørende rolle som den katolske kirke spilte i de hendelser som ledet frem til kommunismens sammenbrudd i [[Øst-Europa]] på [[1980-tallet]]. Noe lignende hadde ikke vært tenkelig på ortodoks side. Kirkens nasjonale tilknytning innebærer også at de ortodokse kirkene innbyrdes kan ha et svært anstrengt forhold til hverandre.

Den ortodokse kirke oppfatter seg selv som en mer opprinnelig kirke enn den katolske. Historisk sett er dette korrekt. Den ortodokse kirke står i ubrutt forlengelse av den kirke som utviklet seg i de første kristne områder i [[Midtøsten]] og [[Lilleasia]]. Den ortodokse kirke anser at det er den katolske kirke som har brutt med seg, ikke omvendt. Den ortodokse kirkes fiendtlighet overfor Romerkirken har alltid vært mer uttalt enn motsatt vei. Det skyldes Romas krav på overhøyhet og pavens oppfatning av å stå i en særstilling blant de øvrige patriarker. I den østlige kristenhet har dette naturlig nok forsterket behovet for å markere sin uavhengighet av Roma. Graden av fiendtlighet vis-à-vis Roma har imidlertid vært ulik de ortodokse kirker imellom. Mens noen anser den katolske kirke som [[kjetter]]sk, står andre i nær forbindelse til Roma. Noen få mindre ortodokse kirker har sågar sett den katolske kirkes overnasjonalitet som en fordel og lagt seg inn under Romas overhøyhet. I slike tilfeller har de ortodokse kirkene ubeskåret rett til å videreføre sin ortodokse tradisjon.

På offisielt plan har den gjensidige fordømmelsen opphørt, og de to kirkene anerkjenner hverandre i dag fullt ut som sanne kirker. Men det er ikke [[Interkommunion]] begge veier, (dvs. at medlemmer av det ene kirkesamfunn mottar sakramentene i det annet). Romerkirken inviterer ortodokse til sitt nattverdsbord (Vedtatt i 2.Vatikankonsil), men dette er ennå ikke blitt en realitet og må behandles på et panortodoks konsil. Ingen av kirkene er åpne for nattverd mellom dem og protestantiske kirkesamfunn. Dåpen i "Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn" gjelder som gyldig ved en konvertering. Noe nærmere aksept og tilnærming til protestantiske kirker er blitt problematisert ved at disse har åpnet for kvinnelige prester og biskoper. Det samme gjelder en teologisk usikker nattverds lære i de protestantiske kirker.

====Fromhetsliv og spiritualitet====
Sentralt i ortodoks [[spiritualitet]] og [[fromhet]]sliv står [[ikonografi|ikonene]], billedlige fremstillinger av hellige menn og kvinner, og selvsagt også av Kristus selv og av [[jomfru Maria]]. Bruken av bilder i den kristne kult har en meget lang og turbulent historie i kristendommen. [[Det gamle testamentet]] har billedforbud, slik det fortsatt er innenfor [[jødedom]] og [[islam]]. Selv om bruk av bilder kan spores tilbake til den første kristne tid, ble billedforbudet til å begynne med videreført i kristendommen, fordi bruk av bilder i kulten ble sett i sammenheng med [[keiserkulten]] og oppfattet som [[hedendom|hedensk]]. Da hedendommen i det [[4. århundre]] etter hvert ble trengt tilbake, ble behovet for en slik frontmarkering mindre påtrengende. Bruk av bilder i gudsdyrkelsen bredte seg og fikk etter hvert stort folkelig nedslag, særlig i den østlige kristenhet. Da keiser [[Leo III]] innførte billedforbud i [[730]], tvang det seg frem en teologisk avklaring, og som var opphavet til [[den ikonoklastiske strid]], som pågikk med stor heftighet utover hele [[700-tallet]]. Det sentrale navn her er [[Johannes av Damaskus]], som ble billedkultens klassiske teolog.

Den teologiske begrunnelse for billedkulten kan kort oppsummeres slik: Ved Guds [[inkarnasjonen|inkarnasjon]] i Jesus Kristus, har han gitt seg til kjenne i det synlige og materielle. På samme måte som Kristus er bærer av Guds hellighet helt og fullt, slik er bilder av hellige personer bærer av den samme hellighet som personene de fremstiller har. Ortodoks kristendom er fremmed for den [[Særkirke|partikularisme]] som er utbredt i vestlig tradisjon, der tingenes enhet tenderer mot å splittes opp. Etter ortodoks oppfatning er et bilde hva det fremstiller.

Billedforbud er derfor ikke bare et spørsmål om ulike teologiske posisjoner, men etter ortodoks oppfatning en [[heresi]], en [[vranglære]], i seg selv. Ikonene er evangeliet fortalt til øynene, de er vinduer inn til en guddommelig virkelighet, et tynt slør mellom himmel og jord, guddommelig og menneskelig. Alle ortodokse kirker har en [[ikonostas]] – en billedvegg som atskiller alterområdet i kirken fra området hvor menigheten oppholder seg. Liturgien er et mysterium som utfolder seg bak ikonostasen. Først ved kommunionen kommer presten ut med de innviede nattverdelementer til de troende. Alle ortodokse hjem har også ikoner som benyttes i husandakter.

Selv om bildet har en langt mer fremtredende plass i østlig kristenhet enn i vestlig, gjelder det i den ortodokse kirke langt strengere regler for bruken og utformingen av bildene. Ikonet har strenge sjangergrenser som ikke kan overskrides. Blant annet er tredimensjonale bilder ikke tillatt. Tredimensjonalitens funksjon i bildet er å fremkalle [[illusjon]]. Dermed inntrer en distinksjon mellom bildet selv og hva det representerer. Dette er fremmed for ortodoks tankegang. Et ikon er derfor alltid todimensjonalt. Bildet illuderer ikke, det er hva det fremstiller. Et bilde av Kristus er en bærer av Kristus. Sagt på en annen måte: Det uendelige er rommet i det endelige.

Ortodoks spiritualitet er sammenlignet med den vestlige i alle dens avskygninger langt mer ekspressiv og med en mye sterkere betoning av Guds storhet og velde og Kristus som den seirende og triumferende. Den vestlige spiritualitets sterkere betoning av Kristi lidelse og smerte er langt mindre aksentuert. [[Faste]] og [[askese]] har imidlertid en sentral plass, ikke minst innen [[munkevesen]]et, som i likhet med i den vestlige kristenhet har tradisjoner tilbake til den første kristne tid.

Prester må ikke være [[sølibat]]ære som i den katolske kirke. Biskoper rekrutteres imidlertid alltid fra munkevesenet, og har således ikke anledning til å gifte seg.