Redigerer Isis (avsnitt)

=== Romerriket ===
[[Fil:Isis Musei Capitolini MC744.jpg|thumb|upright|Romersk Isis holder en sistrum og [[oinokhoe]] og er kledt i en kledning sammenføyd med karakteristisk knute, fra keiser [[Hadrian]]s tid (117–138 e.Kr.)]]

Den romerske historikeren [[Tacitus]] har skrevet at etter mordet på [[Julius Cæsar]] ble det bestemt å innvie et tempel til ære for Isis i Roma, men det ble avlyst av [[Augustus]] som en del av hans program i gjenopprette [[Romersk religion|den tradisjonelle romerske religion]]. Keiser [[Caligula]] var derimot åpen for egyptisk innflytelse, og etablerte [[Navigium Isidis]], en prosesjon og en festival til ære for Isis.<ref name="witt_235">Witt, R.E. (1997): ''Isis in the Ancient World'', kapittel «The Goddess Darling of the Roman Emperors», {{ISBN|0-8018-5642-6}}, s. 235</ref> I henhold til den jødiske historikeren [[Josefus]] tok Caligula på seg kvinneklær og selv deltok i de mysterier han instituerte for Isis. [[Vespasian]], sammen med [[Titus]], praktiserte rituelt inkubasjon, den religiøse praksis å sove i et hellig område for å oppnå guddommelig inspirert drøm, ved det romerske Iseum i [[Campus Martius]]. [[Domitian]] bygde et annet Iseum sammen med et serapeum, et tempel for den synkretiske gresk-egyptiske guddommen [[Serapis]]. I et relieff på Trajans triumfbue i Roma, nå ødelagt, ble keiseren framstilt som stående foran Isis og Horus og overrakte dem et [[Votivgave|votivoffer]] bestående av vin.<ref name="witt_235"/> [[Hadrian]] dekorerte sin villa i [[Tivoli (Italia)|Tibur]] med scener fra Isismyten. Keiser [[Galerius]] anså Isis som sin beskytter.<ref>Witt, R.E. (1997): ''Isis in the Ancient World'', {{ISBN|0-8018-5642-6}}, s. 51</ref>

[[Fil:Temple of Isis, Delos 02.jpg|thumb|left|Ruinene av tempelet for Isis på den greske øya [[Dilos]].]]
Religionen til Isis spredte seg over hele Romerriket i løpet av de grunnleggende århundrene til kristendommen. Veggmalerier og objekter avslører hennes gjennomtrengende tilstedeværelse ved [[Pompeii]], bevart grunnet [[vulkan]]utbruddet i [[Vesuv]] i år [[79|79 e.Kr.]] I Roma ble det bygget templer, som [[tempelet for Isis og Serapis]] på Campus Martius, og [[obelisk]]er ble reist i hennes ære. I [[Antikkens Hellas|Hellas]] ble Isis’ kult introdusert i de tradisjonelle religiøse sentrene i [[Dilos]], [[Delfi]], [[Eleusis]] og [[Athen]], foruten også i nordlige Hellas i området til [[oldtidens Makedonia]]. Havner for Isis har blitt funnet fra [[Arabiahavet]] til [[Svartehavet]]. Inskripsjoner har vist til tilhengere i [[Gallia]], [[Spania]], [[Pannonia]], Germania, Arabia, [[Anatolia]], [[Portugal]], og mange helligdommer også [[romerske Britannia]]<ref>Witt,  R.E.(1997): [https://books.google.no/books?id=WpOTnGH6X9wC&pg=PA7&lpg=PA7&dq=isis+temples+list&source=web&ots=M9i96VmWah&sig=4FfzV78P7y-w9PepvsRyusoB6BM&hl=en&redir_esc=y#v=onepage&q=isis%20temples%20list&f=false ''Isis in the Ancient World''], {{ISBN|0-8018-5642-6}}, s. 44</ref> Tacitus tolket en gudinne dyrket hos den germanske stammen [[svebere]] som en form for Isis ettersom hennes symbol (signum) var et skip,<ref>Tacitus: ''Germania'' 9.</ref> skjønt religionshistorikeren Bruce Lincoln vurderer identiteten til den germanske gudinnen som «vanskelig å få taket på».<ref>Lincoln, Bruce (2012): ''Gods and Demons, Priests and Scholars: Critical Explorations in the History of Religions'', University of Chicago Press, s. 21.</ref>

[[Fil:Wien KHM Isis I 158.jpg|thumb|upright|Isis i svart og hvit marmor, romersk statue fra 100-tallet e.Kr.]]
Som nevnt over skrev den opprinnelige greske, men senere romerske statsborgeren [[Plutark]] en avhandling om Isis-Osiris-myten, som er en betydelig kilde for den keiserlige teologi angående Isis.<ref name="Richter"/> Han beskrev henne som «en gudinne enestående klok og en som elsket visdom, som hvem, da hennes navn i det minste synes å indikere, kunnskap og forståelse et tilegnet i aller høyeste grad...» Statuen av [[Athena]] i [[Sais (Egypt)|Sais]] i nordlige Egypt ble identifisert med Isis, og i henhold til Plutark hadde den inskripsjonen «Jeg er alt som har vært, og er, og som skal være, og min kappe har ennå ingen dødelig avdekket.»<ref>Plutark: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Moralia/Isis_and_Osiris*/A.html ''Isis and Osiris''], oversatt av Frank Cole Babbitt, 1936, bind 5 i ''Loeb Classical Library''</ref> Ved Sais var imidlertid skytsgudinnen av den gamle kulten [[Neith]], men mange av hennes trekk hadde begynt å bli tilskrevet Isis i løpet av den greske perioden.

Den romerske forfatteren [[Apuleius]], som omtalt over, omtalte flere aspekter av kulten til Isis på 100-tallet e.Kr., inkludert ''Navigium Isidis'' og mysteriene til Isis i romanen ''[[Det gyldne esel]]''. Hans hovedperson Lucius ba sine bønner til Isis som ''Regina Caeli'', «Himmelens dronning». I henhold til Apuleius omfattet disse andre navnene blant annet manifestasjoner av gudinnen som [[Ceres (gudinne)|Ceres]], «den opprinnelige, oppfostrende foreldre»; den himmelske Venus (''Venus Caelestis''); søster av [[Apollon|Phoebus]]», det er [[Diana (gudinne)|Diana]] ([[Artemis]]) slik hun ble dyrket i [[Artemistempelet i Efesos|Efesos]]; eller Proserpina ([[Persefone]]) som underverdens trippelgudinne.<ref>Benko, Stephen (2004): ''The Virgin Goddess: Studies in the Pagan and Christian roots of Mariology'', Brill, s. 112–114: se også s. 31, 51.</ref> Fra midten av [[Det romerske keiserriket|keisertiden]] ble tittelen ''Caelestis'', «himmelsk», knyttet til flere gudinner som hadde aspekter av å være en individuell, den fremste, og den himmelsk gudinne. ''Dea Caelestis'' ble identifisert med stjernebildet [[Jomfruen]] (fra latin ''Virgo'') som holdt rettferdighetens guddommelig balanse, det vil si stjernebildet [[Vekten]] (latin ''Libra'').