Redigerer Hellas’ historie (avsnitt)

==Den moderne greske stat==
[[Fil:Territorial Expansion of Greece from 1832–1947.gif|thumb|450px|Ekspansjonen av Hellas fra 1832 til 1947 som viser territorier som ble gitt til Hellas i Sévresavtalen, men mistet i 1923 etter Lausanneavtalen.]]

Osmanene hersket over Hellas til begynnelsen av det [[19. århundre]]. [[25. mars]] [[1821]] gjorde grekerne [[den greske uavhengighetskrigen|opprør og erklærte sin uavhengighet]], men oppnådde ikke dette før i [[1829]] gjennom den såkalte [[London-protokollen]]. De store europeiske maktene så på uavhengighetskrigen med sine beretninger om tyrkiske overgrep i et romantisk lys. Et eksempel på dette er [[Eugène Delacroix]] sitt maleri fra [[1824]] kalt ''Scènes des massacres de Scio''.

Mengder av ikke-grekere meldte seg frivillige til å kjempe for deres sak, inkludert [[Lord Byron|George Byron]]. På flere tidspunkt så det ut til at osmanene var i ferd med å knuse den greske revolusjonen hadde det ikke vært for trusselen om direkte militær intervensjon fra [[Frankrike]], [[Storbritannia]] eller [[Russland]]. Den russiske utenriksministeren, [[Ioannis Kapodistrias]], som selv var greker, returnerte hjem som president i den nye republikken etter den greske uavhengigheten. Den republikken forsvant da de europeiske stormaktene hjalp til med å endre Hellas til [[Det greske kongedømmet]]. Den første kongen, [[Otto av Hellas|Otto]], kom fra [[Bayern]], og den andre, [[Georg I av Hellas|Georg I]], kom fra [[Danmark]].

I løpet av det 19. og begynnelsen av det [[20. århundre]] forsøkte Hellas i en rekke kriger med osmanene å utvide sine grenser for å inkludere den etniske greske befolkningen i Det osmanske riket. [[De joniske øyer]] ble returnert av Storbritannia ved ankomsten til den nye kongen fra Danmark i [[1863]], og [[Thessalia]] ble avgitt av osmanene uten kamp. Resultatet av [[Balkankrigene]] i 1912-13 var at [[Epiros]], det sørlige [[Makedonia (region)|Makedonia]], [[Kreta]] og [[de egeiske øyer]] ble annektert inn i Hellas.

Hellas nådde dagens grenser i [[1947]].

=== Perioden frem til første verdenskrig ===
''Se også: [[Kongeriket Hellas]]''

Den greske nasjonalforsamlingen valgte i august [[1832]] den liberale bayerske prinsen Otto av Wittelsbach, sønn av [[Ludwig I av Bayern]], til konge. [[Otto I av Hellas|Otto I]] var [[Det greske kongedømmet|konge av Hellas]] 1832–[[1862]]. Etter at kong Otto ble avsatt etter et nytt opprør i [[1862]], ble den 17 år gamle [[Georg I av Hellas|prins Vilhelm]] av [[Danmark]] valgt til tronen som en [[Konstitusjonelt monarki|konstitusjonell monark]] med navnet Georg I. Fra 1863 til 1913 var [[Georg I av Hellas|Georg I]] konge av Hellas. Han ble drept i [[Thessaloniki]] i [[1913]], etter at dette området nettopp var overført til Hellas som et resultat av [[Første Balkankrig|den første Balkankrigen]]. Hans sønn [[Konstantin I av Hellas|Konstantin]] etterfulgte ham på tronen.

===Første verdenskrig og den gresk-tyrkiske krig===
I [[første verdenskrig]] gikk Hellas inn på [[trippelententen]]s side mot [[Det osmanske riket]] og de andre [[sentralmaktene]]. Kong Konstantin ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn [[Alexander I av Hellas|Alexander]] i [[1917]]. Hellas fikk belønning for å ha støttet seierherrene med landområder i [[Lilleasia]], herunder [[Smyrna]]. I krigens etterspill gav stormaktene deler av [[Lilleasia]] til Hellas, inkludert byen [[Smyrna]], i dag kjent som [[Izmir]], som hadde en gresk majoritetsbefolkning. Men på dette tidspunktet hadde tyrkiske nasjonalister ledet av [[Kemal Atatürk|Mustafa Kemal Atatürk]] kastet den osmanske regjeringen, organiserte et [[gresk-tyrkiske krig (1919-1922)|militært angrep på greske styrker]] og beseiret dem. Umiddelbart etterpå måtte over en million innfødte grekere i [[Tyrkia]] dra til Hellas som [[befolkningsbyttet mellom Hellas og Tyrkia|befolkningsbytte]] med hundretusenvis av muslimer som levde i den greske stat.

Kong Alexander døde i [[1920]] av et apebitt og faren Konstantin I fikk vende tilbake som konge. Etter det katastrofale nederlaget i [[den gresk-tyrkiske krig (1919-1922)]], måtte kong Konstantin atter en gang forlate tronen, og han døde i eksil på [[Sicilia]].

=== Mellomkrigstiden ===
Kong Konstantin ble i 1922 etterfulgt av sin eldste sønn [[Georg II av Hellas|kong Georg II]], som forlot landet i 1924 da [[den andre greske republikk]] ble erklært. I 1935 avskaffet et militærkupp ledet av general [[Georgios Kondylis]] republikken, og militærjuntaen gjennomførte samme år en folkeavstemning som gjeninnførte kongedømmet. Kong Georg II vendte tilbake med aktiv støtte til diktaturregimet til general [[Ioannis Metaxas]].

===Andre verdenskrig===
[[Fil:Triple Occupation of Greece.png|thumb|350px|De ulike okkupasjonssonene: Blått var [[Italia]] (til september 1943), rød var [[Tyskland]] og grønt var [[Bulgaria]]]]
Til tross for at landets militære styrker var dårlig utstyrt og tellet få mann, ytet Hellas et betydelig bidrag i de [[allierte (andre verdenskrig)|allierte]]s innsats i [[andre verdenskrig]]. Ved krigens start gikk Hellas inn på de alliertes side og nektet å innfri italienske krav. [[Italia]] [[gresk-italienske krig|invaderte Hellas]] den [[28. oktober]] [[1940]], men greske styrker slo invasjonshæren tilbake etter en bitter kamp. Dette markerte den første allierte seieren i krigen. [[Adolf Hitler]] gikk så nølende inn, primært for å sikre sin strategiske sørlige flanke. Styrker fra [[Tyskland]], [[Bulgaria]] og Italia lyktes i å invadere Hellas og overmanne greske, britiske, [[Australia|australske]] og [[New Zealand|newzealandske]] enheter.

Under den tyske invasjonen av Hellas i [[1941]] flyktet kong Georg II sammen med den greske regjeringen til [[Egypt]].

Da tyskerne forsøkte å [[slaget om Kreta|innta Kreta]] i et massivt angrep med [[fallskjermsoldat]]er for å redusere trusselen for en motoffensiv av de allierte styrkene i [[Egypt]], møtte de hard motstand fra kretiske sivile og allierte styrker. Det greske felttoget forsinket de tyske militære planene mot [[Sovjetunionen]], og det har blitt hevdet at dette var en medvirkende årsak til den tyske invasjonen østover startet altfor nær vinteren.

I løpet av årene med [[aksemaktene]]s okkupasjon av Hellas, døde tusenvis av grekere i kamphandlinger, i [[konsentrasjonsleir]]er eller av hungersnød. Okkupantene myrdet svært mange av de greske [[jøder|jødene]], til tross for forsøk fra [[den gresk-ortodokse kirke]] og mange andre [[kristendom|kristne]] grekere på å skjule jødene.

Okkupasjonen virket også ødeleggende på greske økonomien.

=== Etterkrigstiden ===
Kong Georg II vendte tilbake til Hellas i [[1946]] og satt på tronen fram til sin død i året etter.

Etter frigjøringen opplevde Hellas en like bitter [[gresk borgerkrig|borgerkrig]] mellom [[kommunistpartiet i Hellas|kommunistiske]] opprørere og regjeringsstyrker som bestod av republikanere, liberale, rojalister og konservative. Den varte til [[1949]].

I [[1950-årene|1950-]] og [[1960-årene]] utviklet Hellas seg raskt, innledningsvis med hjelp fra den [[USA|amerikanske]] [[Marshallplanen]]s bevilgninger og lån, og senere gjennom vekst i [[turisme|turistnæringen]].

=== Militærjuntaen 1967–1975 ===
Det greske militæret tok makten i [[1967]] i et [[statskupp]] og kastet regjeringen til [[Panagiotis Kanellopoulos]] og etablerte den [[Den greske militærjuntaen 1967-1974|greske militærjuntaen]] som senere ble kjent som ''oberstenes regime''. [[CIA]] var involvert i et kupp og [[Bill Clinton]] ba senere om unnskyldning for innblandingen. Regimet avskaffet i [[1973]] det greske monarkiet. Diktator [[Georgios Papadopoulos|Papadopoulos]] nektet i [[1974]] å hjelpe USA, og rykter skal ha det til at dette førte til et nytt kupp gjennom [[Henry Kissinger]]s forsøk.{{Klargjør}} Oberst [[Dimitrios Ioannides|Ioannides]] ble utnevnt til ny statsleder.

Mange holder Ionnides ansvarlig for kuppet mot president [[Makarios III]] av [[Kypros]], et kupp som var opptakten til den første bølgen av [[tyrkisk invasjon av Kypros]] i 1974. Kypros-hendelsen og den blodige undertrykkingen av [[Athens polytekniske opprør]] førte til at militærregimet falt sammen. En karismatisk politiker i eksil, [[Konstantinos Karamanlis]], returnerte fra [[Paris]] som interimstatsminister og ble senere gjenvalgt for to ytterligere perioder som leder for det [[konservatisme|konservative]] partiet [[Nea Dimokratia]].

===Gjeninnføring av demokrati===
Etter en folkeavstemning for å bekrefte avsettelsen av kong [[Konstantin II av Hellas|Konstantin II]] i [[1975]], ble en demokratisk republikansk grunnlov satt i verk. En annen politiker som tidligere var i eksil, [[Andreas Papandreou]], returnerte også og grunnla det [[sosialisme|sosialistiske]] partiet [[PASOK]] som vant valgene i [[1981]] og dominerte landets politiske kurs i nesten to tiår.

Siden gjeninnføringen av demokrati har stabiliteten og den økonomiske velstanden i Hellas vokst. Hellas sluttet seg til [[EU]] i 1981 og adopterte [[euro]]en som sin valuta i [[2001]]. Ny infrastruktur, midler fra Eu og voksende inntekter fra turisme, sjøfart, tjenester, lysindustri og telekommunikasjonsindustri har gitt Hellas en levestandard bedre enn noen gang før. Spenningen eksister fremdeles mellom Hellas og [[Tyrkia]] over [[Kypros]]-spørsmålet og grensene i [[Egeerhavet]], men forholdet har blitt betydelig bedre etter flere jordskjelv, først i Tyrkia og så i Hellas, som førte til sympati og generøs assistanse av grekere og tyrkere flest.