Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

==Gresk og romersk oppfattelse av mytene==
Mytologien var i hjertet av dagliglivet i antikkens Hellas.<ref>Albala-Johnson-Johnson: ''Understanding the Odyssey'', s. 15</ref> Grekerne så på mytologien som del av deres historie. De brukte myter til å forklare naturfenomener, kulturelle forskjeller, tradisjonelle fiendskap og vennskap. Det var kilde til stolthet å kunne spore sine lederes opphav fra en mytologisk helt eller gud. Få tvilte noen gang på at der var sannhet bak beretningene om krigen med Troja i ''Iliaden'' og ''Odysseen''. Ifølge [[Victor Davis Hanson]], en [[militærhistorie|militærhistoriker]], skribent, politisk forfatter og tidligere professor i den klassiske periode, og John Heath, professor i klassisk historie ved [[Santa Clara University]], ble kunnskapen i de homeriske eposene vurdert av grekerne til å være basisen for deres kulturelle endring. Homer var «Hellas' utdannelsen» (Ἑλλάδος παίδευσις) og hans poesi selve «Boken».<ref>Hanson-Heath: ''Who Killed Homer'', s. 37</ref>

===Filosofien og mytene===
[[Fil:Plato-raphael.jpg|thumb|[[Rafael]]s Platon i ''[[Skolen i Athen]]''. Filosofen kastet ut studiene av Homer, tragediene og de relaterte mytologiske tradisjonene fra sin utopiske republikk.]]

Etter fremveksten av filosofien, historien, prosaen og [[rasjonalisme]] sent på 400-tallet f.Kr., ble skjebnen til mytene usikker, og mytologiske slektstre gav plass til en oppfattelse av historie som forsøkte å ekskludere det overnaturlige, som i [[Thukydid]]s historie.<ref>Griffin, J.: ''Greek Myth and Hesiod'', s. 80</ref> Mens poeter og dramatikere omarbeidet mytene, begynte greske historikere og filosofer å kritisere dem.<ref>Miles, G.: ''Classical Mythology in English Literature'', s. 7</ref>

Noen få radikale filosofer som [[Xenofanes]] begynte å oppfatte poetenes fortellinger som blasfemiske løgner 500-tallet f.Kr. Xenofanes klaget over at Homer og Hesiod tilla gudene «alt som er skammelig og forkastelig blant mennesker. De stjeler, begår ekteskapsbrudd og forråder hverandre<ref>Graf, F.: ''Greek Mythology'', s. 169-170</ref>».

Denne tankegangen fant sitt reneste uttrykk i [[Platon]]s ''[[Staten (dialog)|Staten]]'' og ''[[Lovene (dialog)|Lovene]]''. Platon skapte sine egne allegoriske myter som visjonen av Er i ''Staten'', angrep de tradisjonelle fortellingene om gudenes triks, tyveri og ekteskapsbrudd som umoralske og protesterte på deres sentrale rolle i litteraturen. Platons kritikk, han kalte mytene for «gamle kvinners skravling<ref>Platon: ''Theaetetus'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0172&layout=&loc=Theaet.+176b 176b]</ref>,» var den første alvorlige utfordringen til den homeriske mytologiske tradisjonen.

[[Aristoteles]] kritiserte den [[Førsokratikerne|førsokratiske]] kvasimytiske filosofiske angrepsvinkelen og understreket at «Hesiod og teologiske forfattere var bare opptatt med det som virket fornuftig for dem selv, og hadde ingen respekt for oss... Men det er ikke verdt å ta seriøst forfattere som viser seg i mytisk stil. Når det gjelder dem som fortsetter å bevise sine antagelser, må vi krysseksaminere dem.»

Selv Platon klarte uansett ikke å fjerne seg og sitt samfunn fra mytenes innflytelse. Hans egen karakterisering av [[Sokrates]] er basert på tradisjonell homeriske og tragiske mønstre, brukt av filosofen til å lovprise det rettferdige livet til hans lærer<ref>Platon: ''Apology'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0170&layout=&loc=Apol.+28b 28b-c]</ref>:
:«Men kanskje må noen si: «Skammer du deg ikke, Sokrates, av å følge en slik vei at du nå er i fare for å bli drept for dette?» Men jeg ville bare få ham til å svare: «Du snakker ikke godt, herre, dersom du tror at en mann som der bare er litt ære i burde vurdere faren for liv eller død, og ikke vurdere om det han gjør ting er ting som er riktige eller gale og er gjerningene til en god eller dårlig mann. For ifølge ditt argument ville alle halvguder være dårlige som døde ved Troja, inkludert [[Thetis]] sin sønn som foraktet fare, til sammenligning med å tåle skammen som da hans mor (og hun var gudinne) sa til ham, da han var så ivrig etter å drepe Hektor. Noe som dette, tror jeg:

:Min sønn, dersom du hevner døden til din venn Patroklos og dreper Hektor, skal du selv dø, for med en gang, etter Hektor, er døden over deg...» (Hom. Il. 18.96)

Hanson og Heath anslår at Platons forkastelse av denne homeriske tradisjonen ikke ble godt mottatt blant grasroten i gresk sivilisasjon. De gamle mytene ble holdt i live i lokale kulter, de fortsatte å ha innflytelse på poesien og å danne hovedtemaet i malerier og skulpturer.

Tragedieforfatteren [[Evripides]] på 400-tallet f.Kr. spilte ofte på lag med gamle tradisjoner, gjorde narr av dem og gjennom stemmen til sine figurer skjøt han inn tvil. Men emnene i hans skuespill ble tatt, uten unntak, fra mytene. Mange av disse skuespillene ble skrevet som svar på en forgjengers versjon av de samme eller lignende myter. Euripides stiller hovedsakelig spørsmål ved mytene om gudene og begynner sin kritikk med en protest lignende den som ble uttrykt av Xenofanes: Gudene slik de tradisjonelt ble presentert, var for [[antropomorfisme|antropomorfistiske]].

===Hellenistisk og romersk rasjonalisme===
[[Fil:CiceroBust.jpg|thumb|right|[[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] så på seg selv som forsvareren av den etablerte orden, til tross for sin personlige skepsis med tanke på myter og sin tendens til mer filosofiske forståelse av guddommelighet.]]
Under [[hellenisme]]n ble mytologien elitekunnskap med prestisje som preget de som hørte til en viss klasse. Samtidig ble den skeptiske vendingen i den klassiske alderen enda mer uttalt.<ref>Gale, M.R.: ''Myth and Poetry in Lucretius'', s. 89</ref> Den greske mytografen [[Euhemeros]] etablerte tradisjonen med å søke faktisk historisk grunnlag for mytiske vesener og hendelser. Hans opprinnelige verk (''Hellige skrifter'') er tapt, men mye vites om innholdet fra det som er nedskrevet av Diodorus og [[Lactantius]].<ref>Hard, R.: ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', s. 7</ref>

Rasjonaliserende [[hermeneutikk]] av mytene ble stadig mer populært i [[Romerriket]], takket være fysiske teorier til [[stoikerne|stoisk]] og [[epikurisme|epikuristisk]] filosofi. Stoikerne gav forklaringer på gudene og heltene som fysiske fenomen, mens [[euherisme|euherister]] rasjonaliserte dem som historiske figurer. Samtidig fremmet stoikerne og [[nyplatonisme|neoplatonister]] de moralske betydningene av den mytologiske tradisjonen som ofte var basert på gresk etymologier.<ref>Chance, J.: ''Medieval Mythography'', s. 69</ref>

Gjennom sitt epikuriske budskap forsøkte [[Lucretius|Lukretius]] å fjerne frykten for det overnaturlige hos sine medborgere.<ref>Walsh, P.G.: ''The Nature of Gods'' (Introduction), s. xxvi</ref> [[Titus Livius|Livius]] er også skeptisk til den mytologiske tradisjonen og hevdet at han ikke har til intensjon å felle dom over slike legender.<ref>Gale, M.R.: ''Myth and Poetry in Lucretius'', s. 88</ref> Utfordringene for romere med en sterk og [[apologetikk|apologetisk]] sans for [[romersk religion|religiøse tradisjoner]] var å forsvare tradisjonen mens de innrømmet at den ofte var grobunn for [[overtro]].

[[Marcus Terentius Varro|Varro]] så på religion som en menneskelig institusjon som var viktig for å ta vare på det gode i samfunnet, og la ned nitide studier i opprinnelsen til religiøse kulter. I sin ''Antiquitates Rerum Divinarum'' som ikke har overlevd men som [[Augustin av Hippo|Augustins]] ''[[Om Gudsstaten]]'' indikerer dens generelle innfallsvinkel, hevder Varro at hvor den overtroiske mann frykter gudene, ser den virkelige religiøse personene på dem som foreldre. I sine verk skiller han mellom tre typer guder:

* Naturgudene: Personifikasjoner av fenomen som regn og ild.
* Poetenes guder: Oppfunnet av skruppelløse skalder for å vekke lidenskap.
* Byens guder: Oppfunnet av vise lovgivere for å trøste og opplyse befolkningen.

Den romerske akademikeren Cotta gjør narr av både bokstavelig og allegorisk aksept av myter og erklærer at myter ikke har plass i filosofi.<ref>Gale, M.R.: ''Myth and Poetry in Lucretius'', s. 87</ref> [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] er også generelt skeptisk til myter, men som Varro er han empatisk i sin støtte for statsreligionen og dens institusjoner. Det er vanskelig å vite hvor langt ned på den sosiale skalaen som denne rasjonalismen bredte seg. Cicero legger vekt på at ingen (selv ikke gamle kvinner og gutter) er så dumme i frykten for Hades eller eksistensen til [[Skylla]], [[kentaur]]er eller andre vesener<ref>Cicero: ''Tusculanae Disputationes'', 1.[http://www.thelatinlibrary.com/cicero/tusc1.shtml 11]</ref>, men andre steder klager taleren over overtroen og troens karakter i folket.<ref name="CiceroDiv">Cicero: ''De Divinatione'', 2.[http://www.thelatinlibrary.com/cicero/divinatione2.shtml#81 81]</ref> ''De Natura Deorum'' er den mest omfattende oppsummeringen av Ciceros tankegang om dette.<ref>Walsh, P.G.: ''The Nature of Gods'' (Introduction), s. xxvii</ref>

===Synkretiserende trender===
[[Fil:Lycian Apollo Louvre left.jpg|thumb|I romersk religion ble tilbedelse av den greske guden [[Apollon]] kombinert med kulten til [[Sol Invictus]]. Tilbedelsen av Sol som spesiell beskytter av keiserne og av keiserriket forble den viktigste keiserkulten til den ble erstattet av [[kristendom]]men.]]
I løpet av den romerske epoken dukker en populær trend i å [[Synkretisme|synkretisere]] flere greske og utenlandske guder i merkelige, nesten ugjenkjennelige, nye kulter. Synkretismen skyldtes også det faktum at romerne hadde begrenset med egen [[romersk mytologi|mytologi]] og tok til seg de greske mytologiske tradisjoner. Derfor var de viktigste romerske gudene synkretisert med grekernes. I tillegg til denne kombinasjonen av de to mytologiske tradisjonene, førte assosieringen til romerne med østlige religioner til videre synkretisering.<ref>North-Beard-Price: ''Religions of Rome'', s. 259</ref> Solkulten ble introdusert i Roma etter [[Aurelian]]s vellykkede felttog i [[Syria]]. De asiatiske guddommene [[Mithras-kulten|Mithra]]s («solen») og [[Baal]] ble kombinert med Apollon og [[Helios]] til en [[Sol Invictus]] med blandede ritualer og sammenblandede egenskaper.<ref>Hacklin, J.: ''Asiatic Mythology'', s. 38</ref> Apollon kan i økende grad ha blitt identifisert i religionen med Helios eller til og med Dionysos, tekster som gjenforteller hans myter reflekterer denne utviklingen. Den tradisjonelle litterære mytologien var i økende grad i utakt med faktisk religiøs praksis.

Samlingen av [[orfisme|orfiske hymner]] og [[Ambrosius Theodosius Macrobius]]' ''Saturnalia'' som har overlevd fra [[100-tallet]], er påvirket av teoriene til rasjonalismen og de synkretiserende trendene. De orfiske hymnene er et sett med førklassiske poetiske deler som er tillagt [[Orfeus]] som selv er subjektet i en kjent myte. I realiteten var disse diktene antagelig sammensatt av flere forskjellige poeter og inneholder et rikt sett med spor om forhistorisk europeisk mytologi.<ref>''Sacred Texts'': [http://www.sacred-texts.com/cla/hoo/index.htm Orphic Hymns]</ref> Det uttalte formålet med ''Saturnalia'' var å videreføre den greske kulturen han hadde samlet i sine studier, selv om mye av hans behandling av gudene er farget av egyptisk og nordafrikansk mytologi og teologi som også påvirket tolkningen til Vergil. I ''Saturnalia'' dukker igjen mytografiske kommentarer som var påvirket av euhemeristene, stoikerne og neoplatonistene opp.