Redigerer Gresk kunst i antikken (avsnitt)

=== Klassisk ===
* ''Se hovedartikkel, [[Streng stil]]''

I den klassiske perioden skjedde en kunstnerisk omveltning i gresk skulptur, ofte assosiert med innføringen av [[demokrati]] og slutten på den aristokratiske kultur knyttet til kouroi. Den klassiske perioden så endringer i skulpturens stil og funksjon. Positurene ble mer [[Naturalismen|naturalistiske]], se ''[[Vognkjøreren fra Delfi]]'' som et eksempel på overgangen til en mer naturalistisk skulptur, og greske skulptørers tekniske dyktighet økte i avbildningen av den menneskelige form i en rekke positurer. Fra rundt 500 f.Kr. begynte skulptørene å avbilde virkelige mennesker. Statuegruppen av ''[[Harmodius og Aristogeiton (skulptur)|Harmodius og Aristogeiton]]'', som ble satt opp i Athen for å minnes at [[Tyranni (styreform)|tyranniet]] var blitt veltet og [[demokrati]]et innført, er blitt sett på som det første offentlige monument som avbildet faktiske mennesker, om enn idealiserte.

[[Fil:Netuno19b.jpg|thumb|left|Bronseskulptur som er antatt å være enten [[Poseidon]] eller [[Zeus]], ''ca.''&nbsp;460&nbsp; f.Kr., Det nasjonale arkeologiske museum, Athen. Dette kunstverket fra klassisk tid ble funnet av fiskere i deres garn utenfor kysten av [[Artemision]] i 1928. Figuren er mer enn 2&nbsp;meter høy.]]
På samme tid fikk skulptur og statuer utvidet anvendelse. De store templene i den klassiske tiden som [[Parthenon]] i Athen, [[Zevstempelet i Olympia]], krevde [[relieff]]skulptur for dekorative friser, og skulpturer rundt for å fylle de triangulære feltene til [[pediment]]ene. Den vanskelige [[Estetikk|estetiske]] og tekniske utfordringen stimulerte den skulpturelle nyvinningen. Beklageligvis har disse verkene kun overlevd i fragmenter, den mest berømte er Parthenons skulptursamling hvor halvparten er i British Museum.

[[Fil:0025MAN-Relief2.jpg|thumb|Familiegruppe som gravmarkering i Athen, Det nasjonale arkeologiske museum, Athen.]]
Gravstatuer utviklet seg i denne perioden fra de rigide og upersonlige kouros i den arkaiske perioden til de meget personlige familiegrupper i den klassiske perioden. Disse monumentene er vanligvis funnet i Athens forsteder, noe som i antikk tid var gravlunder i byens utkant — i økende grad avbildet de faktiske mennesker, typisk framstilt som reisende som tar verdig farvel med sin familie. De er blant de mest intime og rørende levninger av antikkens grekere.

I den klassiske perioden kjenner vi for første gang navnene på individuelle skulptører. [[Feidias]] hadde overoppsyn på formgivning og byggingen av Parthenon. [[Praxiteles]] gjorde den kvinnelige nakenakt respektabel for første gang i den sene klassiske perioden (midten av 300-tallet f.Kr.): hans ''[[Afrodite fra Knidos]]'', som har blitt bevart i kopier, ble sagt av den romerske forfatteren [[Plinius den eldre]] at den var den største statuen i verden, «...og ikke bare overordnet til alt, ikke bare Praxiteles, men i hele verden, er Venus»<ref>Pliny: ''Amores'' (13-14)</ref>, og at den var plassert slik at hun kunne bli beundret likt fra alle kanter.<ref>Pliny: ''Natural History'', XXXVI.21</ref>

De største verkene i den klassiske perioden, statuen av ''[[Zevsstatuen i Olympia]]'' og statuen av ''[[Athena Parthenos]]'' (bokstavelig «Athene jomfruen») i Parthenon, begge gjort som [[kryselefantin]], utført av Fidias eller under hans ledelse, er tapt, skjønt mindre kopier eksisterer i andre materialer og det finnes gode beskrivelser av dem begge. Deres størrelse og prakt førte til keisere stjal dem i [[Østromerriket|den bysantinske tiden]] og begge ble flyttet til [[Konstantinopel]] hvor de senere ble ødelagt av brann.