Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

==Europa i fredstid (1814–1848)==
Napoléon hadde etterlatt seg et helt nytt Europa. I løpet av 1814 og særlig 1815 ble mye omgjort igjen. Enkelte områder ble gitt tilbake til landene som eide dem, mens andre fikk en annen skjebne.<ref name=Hvene>Søren Hvenekilde: [https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/p8pdV/Hvorfor-ble-Faroyene-og-Gronland-danske-etter-freden-i-Kiel--Soren-Hvenekilde Hvorfor ble Færøyene og Grønland danske etter freden i Kiel?] - Aftenposten, 15. januar 2017, hentet 24. oktober 2017</ref>

===Europa etter Napoléon===
[[Fil:Europe 1815 map en.png|miniatyr|Europa etter [[Kielerfreden]] og [[Wienerkongressen]].]]
Allerede i januar 1814 ble Norges skjebne avgjort gjennom [[Kielfreden]], der de ble gitt fra Danmark til Sverige. Island, Færøyene og Grønland ble ikke rørt av traktaten, og forble danske, muligens fordi det var enighet om dette.<ref name=Hvene/> Norge hadde, muligens inspirert av Napoléons tro på grunnlover, skrevet en egen grunnlov og erklært selvstendighet. Truet av den svenske hæren ledet av tronarvingen [[Karl III Johan|Carl Johan]] (den dyktige forhenværende franske generalen Jean Baptiste Bernadotte), måtte nordmennene imidlertid fort gi etter. Norge kom i en svak union med Sverige der de var uavhengige innen alt annet enn utenrikspolitikk.<ref>[https://snl.no/1814_-_Det_selvstendige_Norges_fødsel Det selvstendige Norges fødsel] - SNL.no</ref>

Frankrikes videre skjebne ble avgjort i en drakamp mellom to av Europas dyktigste politikere på den tiden, Metternich og [[Charles-Maurice de Talleyrand]]. Talleyrand hadde tjenestegjort før, under og etter revolusjonen gjennom dyktig politisk manøvrering. Han lyktes i å sikre Frankrikes grenser fra før 1792 og kongetronen tilbake til Bourbon, da med [[Ludvig XVIII av Frankrike]], den henrettede [[Ludvig XVI av Frankrike]]s bror, som konge.{{#tag:ref|Ludvig XVIs sønn ble regnet som Ludvig XVII av rojalistene, kongen inkludert.|group=n}}<ref name="Side 467, Greer, Lewis">Side 467, Greer, Lewis</ref>

Metternich på sin side lyktes i å legge fredsforhandlingene til [[Wien]], og til tross for Østerrikes beskjedne innsats rent militært, fikk de mye å si for hvordan Europa skulle se ut. [[Wienerkongressen]]s tema var «legitimitet» og «restaurering».<ref name="Side 467, Greer, Lewis"/> Talleyrand ble utnevnt til utenriksminister, og deltok på Frankrikes vegne. Russland ble representert av Aleksander I, britene av [[Robert Stewart|Lord Castlereagh]], Preussen av [[Karl August von Hardenberg]] og Østerrike av Metternich. Disse fire hadde mest innflytelse på hvordan kongressen ville ende.<ref name="firefireseks">Side 446, Palmer Colton</ref> Grensene var på ingen måte en ren tilbakeføring av grensene til før 1792, men skapte en rekke nye grenser og løsninger<ref>Side 468–69, Greer, Lewis</ref>:

* Russland gikk med på møtet på betingelsen at deres erobring av [[Bessarabia]] (hovedsakelig [[Moldova]] og deler av [[Ukraina]] mellom Moldova og Svartehavet), og alt snakk om Tyrkia ble holdt utenfor.<ref name="firefirefem">Side 445, Palmer, Colton</ref>
* Storbritannia beholdt [[Malta]], [[De ioniske øyer]], [[Trinidad og Tobago]], [[St. Lucia]] og [[Mauritius]] i tillegg til store deler av India.<ref name="firefirefem" />
* Tysktalende områder som tidligere var del av Det tysk-romerske rike og under Napoléon ble til Rhinforbundet, ble nå til [[Det tyske forbund]].<ref name="fireseksnigl">Side 469, Greer, Lewis</ref> Preussen fikk mesteparten av de tyske områdene vest for Rhinen.<ref name="firefireseks" /> Østerrike og Preussen ble begge de dominante statene i Det tyske forbund, med Østerrike som den største.<ref name="fireseksnigl" />
* Nederland og Belgia ble begge selvstendige fra Frankrike, men samtidig slått sammen under [[Det forente kongeriket Nederlandene]].<ref>Side 132, Louis Vos: «Shifting Nationalism: Belgians, Flemings and Walloons» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref> [[Luxembourg]] ble selvstendig formelt, men [[Vilhelm I av Nederland]] aksepterte ikke Luxembourgs selvstendighet, og styrte det som om det var del av Det forente kongeriket.<ref>[http://www.luxembourg.public.lu/en/le-grand-duche-se-presente/histoire/histoire-mots/grand-duche-1839/index.html The emergence of the Grand Duchy in its current shape (1839)] {{Wayback|url=http://www.luxembourg.public.lu/en/le-grand-duche-se-presente/histoire/histoire-mots/grand-duche-1839/index.html |date=20171106195012 }} - Luxembourg.lu</ref> 
* I Italia ble [[Kongedømmet Sardinia|kongedømmet Sardinia-Piemonte]] (heretter «Piemonte») igjen en selvstendig stat med Sardinia og Genoa som del av riket, mens Lombardia og Veneto ble slått sammen til [[kongedømmet Lombardia-Venetia]] under Østerrike. Også Toscana gikk til Østerrike, ved at [[storhertugdømmet Toscana]] oppsto med noe utvidede områder (se også [[Italias samling]]). Kirkestaten gjenoppsto og kongeriket Napoli og Sicilia slo seg sammen til De to Sicilier, mens Sardinia gikk til Piemonte.<ref>Side 169–70, Elisabetta Cassina Wolff: ''Italias politiske historie 476 – 1945'', Cappelen Damm, Oslo, 2016</ref>
* Polen ble et dilemma. Aleksander I ønsket et selvstendig Polen med alle sine tidligere områder, og med ham som konge i en ren personalunion. Preussen gikk med på dette om [[kongeriket Sachsen]] ble gitt til Preussen. Metternich var sterkt imot dette, delvis fordi dette ville gjøre Preussen for mektig i Det tyske forbund, og delvis fordi det ville gi Russland en for stor innflytelse i Europa. Lord Castlereagh delte Metternichs bekymring, spesielt om Russland. Dette temaet ble diskutert i lang tid, og det ble til slutt Talleyrand som avgjorde det da han la sin innflytelse inn med den britisk-østerrikske linjen. Kompromisset ble at et lite Polen, [[Kongress-Polen]], ble til, med omtrent samme grenser som storhertugdømmet Warszawa. Preussen fikk to femtedeler av Sachsen, mens resten gikk til kongen av Sachsen.
* De illyriske provinser ble gitt tilbake til Østerrike som respektive Dalmatia (langs kysten) og Kroatia (inne i landet).<ref>Side 448–49, Palmer, Colton</ref>

===Det nye Europa skapes (1815–1830)===
Mye så ut til å bli ved det gamle. Konservative og reaksjonære krefter fikk tilbake makten i Italia, Polen gikk tilbake til den situasjonen de var i under Katarina den store, Østerrike fikk kontroll over Kroatia og Nord-Italia, Nederland ble selvstendig igjen og Russland fikk stadig større kontroll over Svartehavet. Likevel var det politiske landskapet markant flyttet. Det var i stor grad en kamp mellom konservative og moderne verdier, der både den franske og den industrielle revolusjonen var vesentlige bidragsytere til ordskiftet. Storbritannia hadde opplevd mye av den industrielle revolusjonen og kontinental-Europa mye av den franske, men nå ble det i større grad slik at de begge ble introdusert til den andre revolusjonen.<ref name="firefemfire">Side 454, Palmer, Colton</ref>

====Mentalitetskampen ====
[[Fil:Prince Metternich by Lawrence.jpeg|miniatyr|[[Clemens von Metternich]] påvirket europeisk politikk fra 1815 til 1848, og jobbet hardt for å beholde status quo. {{Byline|[[Thomas Lawrence]]  (1769–1830)|type = Malt av}}]]
Med industrialisering kom mobilitet og urbanisering, og med franske ideer kom ønsket om forandring. I tillegg vokste borgerklassen seg enda sterkere, og det ble vanskeligere for landadelen å holde kontroll på bøndene. Bedret transport kunne raskt få folk vekk fra landsbyen og over til storbyene, som ofte hadde behov for arbeidskraft.<ref name="firefemfire" />

En ny tanke som ble født av Wienerkongressen ble [[Den europeiske samklang]], en allianse mellom særlig Østerrike, Preussen og Russland, som skulle sikre fred gjennom opprettholdelse av status quo. Dette betydde at de ikke ville akseptere revolusjoner, flytting av grenser eller opprørstendenser – alt for å unngå en ny Napoléon. Denne samklangen fikk seg en rekke prøver.<ref>[https://www.britannica.com/event/Concert-of-Europe Concert of Europe] - Britannica.com</ref> For selv om de konservative hadde vunnet krigen, var det et stykke igjen for å bekjempe de liberale ideene. Konservative brukte anti-franske følelser og en generell skepsis mot universalløsninger for alt de var verdt. Et annet av våpnene de konservative brukte, var å gi religiøs inderlighet en stor posisjon. Det ble skapt et kunstig skille mellom denne religiøse bevegelsen og liberale ideer. I tillegg ble Immanuel Kant og [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] brukt som de nye filosofene: Kant satte grenser for fornuftens resonnement, og mente at visse interne strukturer gir oss fordommer om hva vi forventer å se ([[A priori og a posteriori|a priori]]), mens Hegels historieforståelse så monarkiet som syntesen, en sammenslåing av det beste fra despotiet og aristokratiet.<ref>Side 472–474, Greer, Lewis</ref>

De konservative kreftene kjempet likevel mot en bølge av liberale ideer, flere av dem motstridende. Perioden 1815–1848 hadde en rekke «ismer», om enn flere av disse ikke fikk navnet sitt før lenge etterpå. Dette inkluderte det kunstneriske opprør mot Opplysningstiden med romantisismen (som oftest omtalt som [[Romantikken]] i Norge). En videreutvikling av liberale tankesett ble den klassiske liberalismen. Den handlet i utgangspunktet om frihet til selvstyre og selvkontroll, og støtte av det som var effektivt, opplyst, moderne, rettferdig og fornuftig, og ikke minst ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.<ref name="ismer">Side 463–474, Palmer, Colton</ref>

Radikalismen handlet om å komme til roten av ting, og ønsket om å forandre institusjoner etter menneskets natur og mentalitet, blant annet gjennom å forandre fengselsvesenet, lovene, pengestøtte til fattige, kirkens makt og valgordningene. Mens den var mer nedtonet i fremgangsmåte i Storbritannia, var den militant republikansk på fastlandet. Dette medførte at mange måtte ha hemmelige møter da det flere steder var forbudt å ha åpne republikanske møter.<ref name="ismer" /> Et eksempel var Italia, der mange republikanere ble sendt ut av landet, ofte til [[Marseille]].<ref name="had">Side 67–68, B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen ''Themes in Modern European History''; redigert av Bruce Waller, Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref> Denne radikalismen, ofte omtalt som republikanisme, var gjerne sterkt antikirkelig og mot enhver form for monarki, også konstitusjonelt. Republikanisme og radikalisme til sammen skapte også [[sosialisme]]n. Sosialismen i tiden før 1848 var svært spredt, men felles var en følelse av at økonomien var kaotisk og sterkt urettferdig. De kjempet mot fabrikkeiernes rett til å bestemme lønnen til sine arbeidere, muligheten deres til å ansette og sparke folk etter eget forgodtbefinnende, privatisering og i stor grad privat eiendomsrett.<ref name="ismer" />

====Konservativt og ustabilt: Spania og Portugal====
[[Fil:Fusilamiento de Torrijos (Gisbert).jpg|miniatyr|Flere liberalt orienterte soldater, som general José María de Torrijos y Uriarte, ville innføre Cádiz-grunnloven. Den reaksjonære monarken [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] viste ingen nåde, og henrettet ham i 1831. Tre år senere ble den innført som et kompromiss. {{Byline|Antonio Gisbert  (1834–1901)|type = Malt av}}]]
[[Ferdinand VII av Spania]] valgte i 1814, da han igjen ble konge, å fjerne 1812-grunnloven, og invitere Jesuittordenen tilbake til Spania. Han innførte streng sensur, ga kirken tilbake landområdene som Napoléons regjering hadde distribuert, gjorde ministrene direkte og individuelt ansvarlig overfor ham og å nektet dem å snakke kollektivt om politikk. Kongen kunne sparke dem som han ønsket, noe han ofte gjorde. Frimurere ble forbudt og inkvisisjonen kom tilbake.<ref name="ferdi">Side 37, Evans</ref> De latinamerikanske områdene hadde begynt å gjøre opprør, blant annet mot det skjeve systemet der ''peninsulares'', altså spanjoler fra Spania, hadde fordeler fremfor ''criollos'', altså spanjoler født i Latin-Amerika. For de lavere ned på rangstigen, som mestiser (spansk-indianske) eller indianere, var situasjonen enda verre.<ref name="fireåttien">Side 481, Palmer, Colton</ref>

Opprørene i Latin-Amerika kom rundt 1820. Da hadde fransk okkupasjon og den påfølgende konservative lederstilen til Ferdinand VII gjort Spania så fattig at de ikke hadde råd til å mønstre en stor hær til å bekjempe opprørerne. Hæren lyktes i noen grad, og viste ingen nåde mot rebellene, noe som gjorde rebellene enda sikrere i sin sak. I Spania hadde Ferdinand VII ignorert mange frihetskjempende soldater og geriljakrigere, og disse ble drevet mer mot liberale verdier og mot 1812-grunnloven.<ref name="ferdi" /> I tillegg kom en rekke revolusjonære fra Italia, et annet land med konservative og reaksjonære som slo hardt ned på liberale.<ref name="had" /><ref name="fireåtti">Side 480, Palmer, Colton</ref> Også franske liberale kom til Spania. På grunn av kongens svake stilling ble Spania et fristed for liberalere. Frankrike var svært skeptisk til denne utviklingen, og sendte en hær til Spania for å gjenopprette roen.<ref name="fireåtti" /> Soldatene ble ofte mottatt som helter i Spania, da liberale grunnlovsforkjempere fra både Spania og Italia hadde gjort seg upopulære for lenge siden. Ferdinand VII fikk tilbake makten og gjennomførte blodig hevn på sine motstandere, som enten ble kastet ut, fengslet eller brutalt henrettet.<ref name="fireåttien" />

Opprørene i Spania fikk ringvirkninger, og det ble også opptøyer i Portugal og deler av Italia. I Piemonte ble det opprør som medførte at [[Viktor Emmanuel I av Sardinia]] abdiserte. Ny konge ble den konservative og sterkt upopulære [[Karl Felix av Savoia]]. Slik fikk opprørerne det ikke slik de ønsket.<ref>Side 39–40, Evans</ref> I Portugal ble det mer komplisert. Først prøvde Gomes Freire de Andrade, en liberal offiser, et opprør, men ble arrestert og henrettet i 1817. Et opprør kom imidlertid i 1820. I 1822 ble en radikal grunnlov innført, og et parlament ble innført. Parlamentet innførte konstitusjonelt monarki. Føydale begrensninger på handelen ble fjernet – til tross for at Adam Smiths tanker om frihandel fortsatt ikke var oversatt til portugisisk. I Brasil, derimot, ble merkantilisme forsøkt gjeninnført. Dette førte til at Brasil gjorde opprør. Da Spania ble invadert av Frankrike året etter, benyttet Portugals hær dette som en unnskyldning. For å unngå å komme på Frankrikes gale side, gjennomførte militæret et kupp og erstattet grunnloven med en ny grunnlov som ga kongen mer makt. Portugal var dypt splittet mellom liberale på grensen til radikale og konservative på grensen til reaksjonære.<ref>Side 42, Evans</ref>

I 1826 døde [[Johan VI av Portugal]], og hans eldste sønn [[Pedro I av Brasil|Pedro VI]] ble konge. Pedro ga Portugal en konservativ grunnlov. Etter to måneder som konge av Portugal og keiser av Brasil måtte han velge mellom de to, og han valgte Brasil. Dermed var det duket for Pedros datter [[Maria II av Portugal|Maria]]. Imidlertid protesterte Pedros bror [[Miguel av Portugal|Miguel]], og en avtale ble gjort slik at Miguel giftet seg med Maria, sin niese, og ble regent til hun var atten. Miguel valgte å bryte denne avtalen, oppløse nasjonalforsamlingen (altså basert på representativt demokrati) og erstattet den med den i stor grad utdaterte stenderforsamlingen (basert på lik maktfordeling mellom adel, kirke og befolkning). Denne avsatte Maria og ga Miguel kronen. [[Azorene]] nektet å godta dette, gjorde opprør og lagde en motregjering i Marias navn. Pedro, nå keiser av Brasil, støttet sin datter, og ble så tungt involvert i konflikten at Brasils elite kastet ham som keiser. Som eksilkeiser allierte han seg med Frankrikes konge og lyktes i å jage ut Miguel i 1834. Kort tid etter døde han av lungebetennelse, og datteren Maria tok over som dronning i et land som hadde en rekke opptøyer og opprør i hele hennes regjeringstid.<ref>Side 177–78, Finn Fuglestad, ''Spanias og Portugals historie En oversikt'', Cappelen Akdademisk Forlag, Oslo, 2009</ref>

Spania hadde også problemer med arvefølgen. Ferdinand VII fikk mot slutten av sitt liv en datter. Da han døde i 1833, valgte imidlertid kongens bror Don Carlos å protestere. Han mente at Borbon-huset fulgte [[Den saliske lov|salisk lov]] og dermed ikke kunne godta en kvinnelig tronarving (dette dukker også opp igjen i 1864, se [[#Krigen mot Danmark (1864)|Krigen mot Danmark (1864)]]. Don Carlos hadde mange støttespillere, men var likevel i realiteten sjanseløs. Det tok imidlertid syv år å bekjempe ham. For å få det til, måtte de konservative motstanderne av Don Carlos samarbeide med de liberale. De liberale krevde at kongedømmet skulle være konstitusjonelt og at Cadiz-grunnloven skulle gjenetableres.<ref>Side 179, Fuglestad</ref> Problemet for begge de to iberiske landene var at det sterkt religiøse og de tungt reaksjonære kreftene i begge land ofte kom i konflikt med de liberale, og for begge land var det kaos og uro i lang tid. For spansk del varte det helt til 1923 med vekslende grunnlover fra svært konservative til svært liberale, inkludert den fra 1869.<ref>Side 178–80, Fuglestad</ref>

====Nødvendige reformer: Storbritannia og Frankrike ====
[[Fil:Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple.jpg|miniatyr|Friheten leder folket», med [[Marianne]] leder folket til seier. Malt i anledning [[Julimonarkiet|Julirevolusjonen]]. {{Byline|[[Eugène Delacroix]]  (1798–1863)|type = Malt av}}]]
Det nye franske kongedømmet hadde ivaretatt flere rettigheter som revolusjonen av 1789 brakte med seg. Likevel var det stor uro med tanke på at mange manglet stemmerett. Da Ludvig XVIII døde i 1824, tok hans bror, [[Karl X av Frankrike|Karl X]] over. Karl X var en kontrarevolusjonær som ønsket å bringe Frankrike tilbake til den gamle ordenen, slik at adelen ble kompensert, flere titler ble arvelige, kirken fikk større innflytelse i utdannelse og politikk, pressesensur ble innført og han fikk rett til å oppløse parlamentet når han ønsket det. Paris' innbyggere gjorde opprør i 1830, og da politiet og militære nektet å skyte mot opprørerne, valgte Karl X å abdisere. Denne hendelsen, omtalt som [[Julimonarkiet|julirevolusjonen]], bekjempet dannelsen av et opplyst enevelde, men deretter var folkemassen uenige på hva som var neste naturlige valg. Studenter, arbeidere og intellektuelle brukte trikoloren for å argumentere for republikk. Borgerlige politikere var mer positive til et konstitusjonelt monarki. De fikk [[Ludvig Filip av Frankrike]], som tilhørte Orléans-familien, en sidegren til Bourbon, til å takke ja, og overtalte nasjonalhelten [[Marquis de La Fayette]] til å støtte forslaget. Dette overbeviste også flere republikanere. Revolusjonen viste vanskelighetene med å frata franskmenn deres rettigheter når de først ble gitt.<ref>Side 489, Greer, Lewis</ref>

Den franske revolusjonen ble spredt nærmest øyeblikkelig over kanalen til Storbritannia. De radikale så hvor vellykket revolusjonen og trusselen om vold fungerte, mens de borgerlige så hvor lett borgerlige politikere håndterte situasjonen. Dette økte presset på den allerede mer modifiserte [[Tory (historisk britisk parti)|Tory-regjeringen]]. Modifiseringene innen Tory var drevet frem av [[Robert Peel]] og [[George Canning]], to politikere som forsto behovet for å tilrettelegge for britiske forretninger. Merkantilistiske lover ble fjernet, håndverkere kunne fortsette med yrkene sine utenlands, det ble lov til å selge maskin- og fabrikkdeler utenlands – noe som sterkt økte industrialiseringen på kontinentet – og Tories jobbet mot en de facto sekulær stat. I tillegg ble dødsstraff fjernet for en rekke forbrytelser, religiøs frihet gjorde det lettere for irer og skotter å få samme rettigheter og et profesjonelt politikorps ble introdusert som et mindre voldelig alternativ til å holde lov og orden.<ref>Side 489, 490 Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Ac.oldsarum.jpg|miniatyr|[[Old Sarum]] malt av [[John Constable]]. Området hadde ingen faste innbyggere, men leverte likevel to parlamentsmedlemmer. {{Byline|[[John Constable]]  (1776–1837)|type = Malt av}}]]

Imidlertid var både kornlovene (høy toll på import av korn) og parlamentslovene utenfor den yngre generasjonens rekkevidde. Av disse var det parlamentslovene som var mest alvorlige. De fleste valgdistriktene stammet fra mange hundre år tilbake i tid, og ga et svært uriktig bilde av befolkningen tidlig i 1830-årene. Manchester og Liverpool hadde vokst kraftig som resultat av industrialiseringen, men de hadde beskjeden representasjon ettersom det bodde svært få der i middelalderen. Mange valgdistrikt (boroughs) var på sin side sterkt overrepresentert i parlamentet i forhold til befolkningen. En slik valgkrets, der nesten ingen hadde stemmerett og stedet likevel hadde minst en representant i [[Underhuset (Storbritannia)|Det britiske underhuset]], ble kalt en [[råtten valgkrets]]. En sammenlikning mellom to ytterpunkter var at Manchester hadde 400&nbsp;000 innbyggere og ingen parlamentsmedlem, mens [[Old Sarum]] hadde ingen innbyggere og to parlamentsmedlemmer.<ref>[http://www.guideofengland.com/salisbury/Old-Sarum-Rotten-Boroughs-Salisbury.html Old Sarum Rotten Boroughs] - Guide of England</ref><ref>[http://www.historyofparliamentonline.org/volume/1820-1832/constituencies/old-sarum Old Sarum] - History of Parliament Online</ref>

Etter at [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Hertugen av Wellington]] utviste svært liten forståelse for ønsket om reform, ble det et regjeringsbytte, der [[Whig (historisk britisk parti)|whigene]] tok over. De presset frem en reform av valgdistriktene, men forslaget gikk ikke gjennom Underhuset. Whigene trakk seg, men toryene nektet å danne regjering, så posisjonen gikk tilbake til whigene igjen. Da de igjen introduserte sitt lovforslag, gikk den gjennom Underhuset, men stanset i [[House of Lords|Det britiske overhuset]]. Dette medførte opptøyer i gatene i Bristol, Derby og Nottingham. Trusselen om revolusjon gjorde at kongen, [[William IV av Storbritannia|William IV]] lovte å utnevne nok lorder til å få forslaget igjennom. Dette gjorde at Overhuset ga seg heller enn å bli overfylt. [[Reformakten (1832)|Reformakten]] av 1832 gikk dermed gjennom. Fortsatt var stemmeretten kraftig begrenset til folk med en viss årlig leie på landområdet sitt, og fortsatt var reformakten i seg selv en svært britisk sak, men den ble fremprovosert av franske opptøyer, og den viste at britene også var åpne for forandring.<ref>Side 490–491, Palmer, Colton</ref>

===Den gryende nasjonalismen (1815–1848)===
Av alle «ismene» var den mest dominerende nasjonalismen. Den spredte seg rundt om til hele Europa, og om det i begynnelsen i mange land var en bevegelse for adel eller nyrikt borgerskap, ble den en folkebevegelse i løpet av perioden. Det var i hovedsak to retninger for utviklingen av nasjonalismen. Den første var den plutselige handlingen som medførte enten suksess eller oppløsning. Den andre var en strømning som vokste sakte, men som ikke førte til en seriøs handling. Her igjen var den italienske nasjonalismen spesiell, fordi strømningen ble til svært konkrete retninger, men dermed også splittende mellom hvilken som var riktig. I Tyskland og Øst-Europa var fokuset mer på en folkelig samling.

====Selvstendighet og tilintetgjørelse: Norge, Hellas, Belgia, Polen====
[[Fil:Navarino.jpg|miniatyr|[[Slaget ved Navarino]] var begynnelsen på Hellas' selvstendighet. {{Byline|Ambroise Louis Garneray  (1783–1857)|type = Malt av}}]]
Nasjonalisme varierte selvfølgelig også avhengig av om man allerede hadde en nasjon. I Storbritannia, Frankrike og Spania eksisterte nasjonen. Nasjonalismen i disse landene handlet derfor om hva som definerte folket i denne nasjonen. Nasjonalismen ble ofte styrket når innbyggerne  følte sine verdier truet. I andre land, som søkte selvstendighet og/eller samling, fantes det ofte politiske programmer. Dette gjaldt særlig i Tyskland, Italia og de mange nasjonene i Østerrike, Det osmanske rike og i Russland.{{#tag:ref|Riktignok eksisterte Østerrike og Russland som nasjoner, men begge landene var sterkt [[Heterogenitet|heterogene]], og folkegrupper samlet seg derfor internt om sine kulturelle og politiske særegenheter.|group=n}}<ref name="ismer" /> Til tross for at Norge ble flyttet fra en skandinavisk overherre til en annen, var likevel norsk nasjonalisme med på å skape gode betingelser for nasjonen i union med Sverige. Det var imidlertid andre land som gikk lenger for å oppnå selvstendighet.

Hellas var del av Det osmanske rike, men allerede rett etter Wienerkongressen var tankene om å reversere det hele og skape et nytt gresk middelalderrike i gang.{{#tag:ref|Det vil si, [[Østromerriket|Det bysantinske riket]].|group=n}} Disse tankene ble gjort til handling av [[Alexander Ypsilantis]], en greker som ønsket støtte fra rumenere og andre på Balkan i å beseire tyrkerne og skape et storgresk område. Han forregnet seg to ganger; for det første var det liten progressiv stemning på Balkan, for det andre valgte verken Metternich, Aleksander I eller Ferdinand VII å støtte ham. Han ble raskt beseiret av tyrkerne i 1821. Dette medførte at grekerne nå satset på en intern nasjonalisme, der de ville ha Hellas selvstendig. Den nye russiske keiseren, [[Nikolai I av Russland|Nikolai I]], var langt mer vennlig innstilt til gresk separatisme. Både Frankrike og Storbritannia ville hindre ren russisk intervensjon, og en samlet russisk-britisk-fransk flåte slo den tyrkiske flåten i [[Slaget ved Navarino]]. Resultatet ble at Hellas ble anerkjent som selvstendig, og at Serbia, [[Valakia]] og [[Moldova (region)|Moldova]] ble anerkjent som selvstendige fyrstedømmer innen det sterkt reduserte osmanske riket.<ref>Side 472, 480, 484–485, Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Wappers - Episodes from September Days 1830 on the Place de l’Hôtel de Ville in Brussels.JPG|miniatyr|Belgias frihetskamp, en scene fra septemberdagene i 1830 sentralt i Brussel. {{Byline|[[Egide Charles Gustave Wappers]]  (1803–1874)|type = Malt av}}]]
Året 1830 ble et nytt land til og et forsvant. Den franske julirevolusjonen spredte seg til Brussel, der belgierne opplevde at Nederlands konge var eneveldig og sentraliserende, og hadde lite til overs for belgierne. Belgierne hadde kjempet for sine rettigheter mot spanjoler, franskmenn og østerrikere, og ville gjøre det igjen, nå med internt selvstyre som mål.<ref name="fireåtteni">Side 485–489, Palmer, Colton</ref> Kong Wilhelm I ønsket å slå ned på katolikkene i sør, spesielt i Brussel, og hadde høye skatter og få rettigheter til belgierne.

Da det ble opprør, forsøkte først Wilhelm I å få støtte fra stormaktene. Imidlertid var særlig Storbritannia mest opptatt av å trekke ut tiden, og det lyktes heller ikke Nederland å få støtte fra katolske Frankrike eller likegyldige prøyssere. Da heller ikke stenderforsamlingen hjalp til stort, tok Wilhelm I saken i egne hender og sendte 14&nbsp;000 mann ledet av hans lillebror til Brussel. De uerfarne nederlenderne ble beseiret og flyktet hjem. I mellomtiden spredte opprørene seg til [[Antwerpen]]. Selv om dette var en i hovedsak protestantisk by, var det katolske opptøyer. Nederlenderne svarte med å bombardere byen, og dermed ble de protestantiske flamlenderne i byen med på katolikkenes side. Flere mislykkede opprør senere ble Belgia de facto selvstendig og fordømte Nederlands oppførsel.<ref>Side 70-71, Evans</ref>

Belgia anmodet [[Leopold I av Belgia|Leopold av Saxe-Coburg]] til å ta tronen. Belgia ble i [[Londontraktaten av 1839]] anerkjent av alle de fem stormaktene Storbritannia, Frankrike, Preussen, Østerrike og Russland som et evig nøytralt land som aldri skulle angripes.<ref name="fireåtteni" /> Den belgiske grunnloven var også svært liberal, og ble et eksempel til etterfølgelse på hele 1800-tallet. Stemmeretten var imidlertid begrenset, bare 45&nbsp;000 menn hadde stemmerett i Belgia i 1831.<ref>Side 569, Evans</ref>

Egentlig hadde Russland som ambisjon å gripe inn for å stoppe revolusjonære tendenser, men de måtte da gjennom Polen. Polakkene så julirevolusjonen og avsettingen av bourboner-dynastiet som et tegn til å slå til. Fiendskapet mellom Polen og Russland ble så stort at parlamentet avsatte kongen av Polen, altså Nikolai I av Russland. Russland svarte med å invadere Polen og inkludere det i Russland.<ref>Side 488, Palmer, Colton</ref>

====Splittelse og planlegging: Italia====
[[Fil:Giuseppe Mazzini.jpg|miniatyr|[[Giuseppe Mazzini]] var en ledende nasjonalist og republikaner som agiterte for samling via sin gruppe ''[[La Giovine Italia]]''.]]
Mens gresk og belgisk nasjonalisme lyktes, var det annen nasjonalisme som hadde langt mer beskjeden suksess i begynnelsen. Dette gjaldt særlig tre typer; Risorgimento, pangermanisme og panslavisme. Risorgimento var en samlebetegnelse på en rekke italienske forsøk på å samle italienerne og Italia til ett land og ett folk. I nord var det særlig [[Filippo Buonarroti]]s gruppe ''Sublime perfekte mestre'' som dominerte nasjonalismen. Dette var et hemmelig prosjekt bestående av forskjellige grupper med sine enkelte mål, der det overordnede målet var en radikalt egalitær republikk med diktatur i en overgangsperiode.<ref>Side 68–69, Haddock</ref>

Langt mer suksessrik var imidlertid en annen gruppe i sør, [[carbonariene]], med noenlunde den samme oppbygningen. Kravet her var et konstitusjonelt, antiklerikalt, liberalt og demokratisk styre.<ref>Side 173–174, Cassina Wolff</ref> Ser man bort ifra demokratiske styre, er dette i tråd med Napoléons tanker, men carbonariene ble egentlig startet for å kjempe ''mot'' fransk innflytelse. I 1821, inspirert av [[den spanske borgerkrigen fra 1820 til 1823|et militært opprør mot den strenge styreformen i Spania]] og [[den greske selvstendighetskrigen]], presenterte Gugliemo Pepe en italiensk oversettelse av Cádiz-grunnloven til kongen av De to sicilier, og fikk den godkjent.<ref>Side 174, Cassina Wolff; Side 78, Lyttelton</ref> Carbonariene gjorde et forsøk også i nord, der de var dårligere organisert, og de ble først lurt av kong [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert]] som snudde etter positive tendenser tidligere. Deretter slo Østerrike tilbake, og de liberale fordelene ble trukket tilbake. Medlemmer av Carbonaria ble straffeforfulgt og fengslet, et par dømt til døden. Flere flyktet utenlands. Paven lyste Carbonaria i bann og truet medlemmer med [[ekskommunikasjon]].<ref>Side 173–175, Cassina Wolff</ref> Dette gjentok seg i 1830, inspirert av julirevolusjonen i Frankrike, og igjen fikk konger kalde føtter etter først å ha vist seg villige. Dette gjorde samholdet i Carbonari-gruppen vanskelig.<ref>Side 175–176, Cassina Wolff</ref>

I Italia i perioden frem til 1848 ble nasjonalisme i større grad diskutert, og det var i hovedsak tre hovedretninger. Den første var en radikal republikanisme med gruppen ''[[La Giovine Italia]]'' og dens leder [[Giuseppe Mazzini]] som dominerende. Mazzini var inspirert av både italienske klassikere, av opplysningslitteratur og av romantikere. Som republikaner ble han først arrestert og så landsforvist. Han endte opp i [[Marseille]], der han også møtte andre patrioter. Han mente at Italia måtte være én nasjonalstat og republikk.<ref>Side 176–77, Cassina Wolff</ref> Mazzini hadde tro på et utopisk Italia der alle arbeidet sammen i en harmonisk og samarbeidende ånd, men bare dersom de lyktes i å ta initiativet, og å danne en ny politisk identitet. Derfor skapte han den nasjonalistiske bevegelsen ''[[La Giovine Italia]]'' («Det unge Italia»). Bevegelsen hadde som mål å opplyse befolkningen og å planlegge opprør.<ref>Side 72, Haddock</ref> Mazzini var imidlertid gjennomført nasjonalist uten politiske retninger, og han tok senere avstand fra sosialisme og kommunisme.<ref>Side 178–179, Cassina Wolff</ref>

Den andre hovedretningen kom først i begynnelsen av 1840-årene. Den var ledet av [[Vincenzo Gioberti]]. Han ønsket en samling under paven, og argumenterte for at [[den italienske renessansen]] hadde ledet Italia vekk fra selvstendighet.<ref>Side 85, Lyttelton</ref> Et Italia styrt som en konføderasjon av stater, et sted mellom enevelde og konstitusjonelt monarki, med paven var den eneste naturlig samlende element og Piemonte som den militære støtten, var den naturlige løsningen.<ref>Side 75, Haddock</ref><ref>Side 183, Cassina Wolff</ref>

Den tredje hovedretningen var det [[Cesare Balbo]] som sto for. Han støttet Italia som et liberalt, konstitusjonelt monarki med kongen av Piemonte som konge. Balbo var en sterk motstander av Giobertis tankegang, da han mente at det var kirken, ikke den verdslige renessansen, som hindret italiensk samling. Slik ble støttespillerne til Balbo og Gioberti sammenliknet med de stridende partene [[ghibellinerne og guelferne]] på 1200-tallet, som kjempet for keiser eller pave.<ref>Side 184, Cassina Wolff</ref>

====Folkebevegelse: Tyskland og Øst-Europa====
[[Fil:1834customstarrifs.jpg|miniatyr|300px|Vitsetegning som latterliggjører de mange tollbodene handelsmenn måtte gjennom før tollunionen.]]
I Tyskland var det mer teori enn handling. Den tyske eliten var opptatt av tysk samling. Ideen om det tyske ''Volk'' vokste frem, nesten som en besettelse. Den tyske fellesfølelsen kom blant annet gjennom [[brødrene Grimm]]s eventyr, og deres språkvitenskapelige observasjoner. Hegels filosofi om at nasjonen ble til gjennom erfaring og utvikling, [[Leopold von Ranke]]s historieforståelse om at Tyskland måtte være en motvekt til det franske og [[Friedrich List]]s tanker om at økonomiske teorier måtte passe til det enkelte folk og ikke var universelle var også sentrale.<ref>Side 470–71, Palmer, Colton</ref> Samtidig var dette i hovedsak en teori som ikke hadde klangbunn i folket.

Mange av datidens tyskere var uten mening om hva det ville si å være tysk, hva tyske verdier var eller hvordan tysk samling skulle oppnås.<ref>Side 99–101, Bruce Waller: «Germany; Indepepcende and unification with power» i samlingen ''Themes in Modern European History''; redigert av Bruce Waller, Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref> Tyskland var også i 1815 et svært agrart samfunn, altså at landbruket var viktig. Handelen var så lite utbredt at da britene ga tyske riker penger som kompensasjon for all kjempingen mot Napoléon, ble pengene i hovedsak brukt på britiske varer før ting gikk tilbake til status quo. Det var få byer, og hele Tysklands urbane befolkning var mindre en halve Paris'. Mellom 1820 og 1840 var det en periode omtalt som «de stille årene».<ref>Side 52–53, A.J.P. Taylor: ''The Course of German History - A survey of  the development of German history since 1815'', Routledge, London 2001 (første utfave Methuen & Co 1961, første Routledge 1988)</ref> Det var i noen grad liberal interesse i tyske stater i 1830 som resultat av julirevolusjonen, men i hovedsak gikk den forbi i stillhet. I 1832 ved [[Hambacherfesten]] i Bayern og i 1834 i Frankfurt var det studenteropprør av en nasjonalistisk karakter, men beskjeden utførelse som raskt ble spredt.<ref>Side 55, Taylor</ref>

De stille årene var imidlertid en sakte revolusjon, eller muligens evolusjon, av Tyskland. Borgerskapet ble sterkere, industrialiseringen begynte og liberale ideer, om enn i antifransk tendens, begynte å ta form. I 1834 materialiserte dette seg i [[Zollverein]], en tollunion som fjernet all intern toll for alle de deltakende landene. Dette gjorde at transport av varer innenfor Det tyske forbund ble enklere og billigere. Tollunionens grenser var et forvarsel om grensene for Tyskland. Den tidligere mer elitistiske folkesamlingen var i ferd med å bli en folkebevegelse.<ref>Side 157–158, Walter Schmidt: «The Nation in German History» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

[[Fil:Danica ilirska.JPG|miniatyr|«Danica ilirska», avisen for den illyrisk-slaviske nasjonale bevegelsen]]
Øst-Europa var på sin side et lappeteppe bestående av en rekke nasjoner uten land. Desillusjonerte polakker, voksende tsjekkere, ungarer med maktønsker, rumenere og serbere med økt makt og ukrainere uten helt klar tilhørighet var alle deler av denne bevegelsen.{{#tag:ref|Tsjekkerne plasseres her i Øst-Europa av hensiktsmessighetsgrunner. De er sentraleuropeere, men på 1800-tallet tilhørte de en gruppe uten selvstendig land som for det meste tilhørte Øst-Europa.|group=n}} I flere av disse landene var det en slavisk samhørighet, ofte en forening på tross av landegrenser, kjent som [[panslavisme]].<ref>[https://snl.no/panslavisme Panslavisme] - Store norske leksikon</ref>

Den kroatiske setenderforsamlingen i [[Zagreb]] hadde siden 1797 av tatt opp en sammenslåing mellom Dalmatia (kystområdet), Kroatia (nordre kystområdet til omtrent [[Sava]]elven) og Slavonia (innlandet mellom [[Drava]] og [[Donau]] i nord og Sava i sør). Dette området hadde vært del av kongeriket Kroatia, som fra 1409 av ble delvis tatt over av Venezia, så delvis av tyrkerne på 1500-tallet, før Venezia igjen utvidet sitt område. Deretter ble altså Kroatia fransk som del av De illyriske provinser, før området ble del av Østerrike i 1815. Det vokste frem to typer nasjonalisme; den dalmatisk-slaviske i de urbane kystområdene, og den mer illyrisk-slaviske i innlandet.<ref>Side 270–278, Mirjana Gross: «The Union of Dalmatia with Northern Croatia» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

Den tsjekkiske nasjonalismen var på mange måter unik fordi den var nær knyttet til industrialisering og kapitalisme. Tsjekkerne forbød føydalisme og skapte et marked for fri arbeidskraft allerede i 1781. Dette skapte også en urbanisering og en form for proletarisering, det vil si at arbeidere bodde sammen i brakker og snakket tsjekkisk sammen, i motsetning til tysktalende ledere. En tsjekkisk oppvåkning omtrent samtidig gjorde at utenlandske teaterstykker ble oversatt til tsjekkisk og at tsjekkiske stykker ble solgt til utenlandske teatre. Utviklingen fortsatte også blant lærde, om enn de skrev på tysk. Deres fascinasjon for det tsjekkiske språk og den generelle nasjonalfølelsen var også annerledes fordi tsjekkerne anså alle for å være tsjekkiske, uansett bakgrunn eller klassetilhørighet. Det ble arbeidet for å få tsjekkisk inn i skolene, og mange salongmøter ble arrangert av protsjekkiske leger og advokater. Tsjekkerne viste også positive panslaviske tendenser i denne perioden, særlig med polakker, slovaker, serbere og kroater. I tillegg begynte middelklassen å dominere det økonomiske livet. Mot slutten av første halvdel av århundret ble det enighet om at et fortsatt liv under Østerrike var bedre enn å bli offer for tysk [[kulturimperialisme]] eller russisk diktatur.<ref>Side 233–235, Arnošt Klíma: «The Czech» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

Ungarsk nasjonalisme tok også høyde for de økonomiske og sosiale spørsmålene i sin nasjonalisme, men denne var i hovedsak styrt av adelen. Samtidig var det en utfordring for ungarerne. En panslavisme ville ikke inkludere dem, som ikke var slavere, men det ville inkludere en rekke slaviske folkeslag som var i deres område, deriblant slovenere, rumenere og slovaker. Magjarske nasjonalister var derimot svært skeptiske til å inkludere slavere i sin nasjon uansett. Ungarske myndigheter valgte en mellomløsning, der de satte i gang en magjarisering av sitt folk. Ungarsk tok over som sidespråk i stedet for latin og til og med tysk noen steder, og i ytterste konsekvens ble ungarsk valgt foran landets eget språk. Dette skapte en stor debatt i mange land, deriblant Slovakia. I tiden før 1848 var imidlertid dette gnisninger, og ikke et bål, ettersom det forble et halvveis gjennomført prosjekt.<ref>Side 253–254, Emil Niederhauser: «The National Question in Hungary» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>