Redigerer Europas historie (avsnitt)

===Det 19. århundre===
Etter det revolusjonære Frankrikes fall prøvde de andre statene å gjenetablere situasjonen slik den var før [[1789]]. Men deres forsøk klarte ikke å forhindre at de revolusjonære tankene spredde seg, ideene om [[demokrati]] hadde hatt en dyp innflytelse på middelklassen. Den industrielle revolusjonen brakte viktige økonomiske og sosiale forandringer, de lavere klassene begynte å føle innflytelse fra [[sosialisme|sosialistiske]], [[kommunisme|kommunistiske]] og [[anarkisme|anarkistiske]] ideer, og de nye kapitalistene begynte å lene seg mot [[liberalisme]]n (et begrep som betydde noe annet da enn det gjør nå).

:''For utfyllende lesing, se: [[Revolusjonene av 1848]]''

Videre ble situasjonen påvirket av flere nye [[nasjonalisme|nasjonalistiske]] bevegelser (i Tyskland, Italia, Polen osv.) som søkte nasjonal samling og frigjøring fra utenlandsk styre. Perioden mellom [[1815]] og [[1871]] så et stort antall revolusjonsforsøk og frigjøringskriger. Selv om de revolusjonære som oftest ble beseiret hadde de fleste europeiske stater blitt konstitusjonelle monarkier før [[1871]], og Tyskland og Italia hadde utviklet seg til nasjonalstater. Det 19. århundre så også det britiske imperiet tre frem som verdensmakt på grunn av den industrielle revolusjon og deres rolle i Napoleonskrigene.

Den politiske dynamikken i Europa forandret seg tre ganger i løpet av 1800-tallet, først [[Wienerkongressen]], så [[Krimkrigen]] og til slutt de forskjellige småkrigene som førte til samlingen av Italia og Tyskland. Etter Napoleons fall møttes de allierte lederne i [[Wien]] for å diskutere fredsavtaler etter Napoleonskrigene. Wienerkongressen, som varte fra [[1. oktober]] [[1814]] til [[9. juni]] [[1815]], førte til dramatiske endringer i den europeiske politiske situasjon. Frankrike tapte alt land det hadde vunnet siden [[1795]], Russland overtok det meste av [[Hertugdømmet Warszawa]], Preussen overtok [[Westfalen]] og det nordre [[Rhinland]], Sverige fikk Norge, Tysklands småstater ble omgjort til en løs føderasjon under lederskap fra Østerrike og Preussen, og flere andre mindre forandringer i det politiske landskap. Statsmennene i Wien ble også enige om å møtes igjen regelmessig og etablerte det såkalte [[kongressystemet]], et tidlig forsøk på et overnasjonalt diplomatisk organ à la [[FN]].

Men freden varte kun til Det osmanske riket nektet å være et mål for de andre stormaktenes spill, dette førte til Krimkrigen i [[1854]] og en serie mindre trefninger blant de verdensomspennende europeiske imperiene som la scenen til rette for den første verdenskrig. En tredje gangs forandring kom med Italias og Tysklands samling som drastisk forandret maktbalansen i Europa.