Redigerer Den varme perioden i middelalderen (avsnitt)

=== De første systematiske undersøkelser for den nordatlantiske regionen ===
[[Fil:GR_page41_(No19).jpg|miniatyr|Grønlendere i kampen med inuiter ([[Nuuk|Godthaab]], 1860). Siden 1700-tallet har det vært en diskusjon om betydningen av klimaet for [[Eirik Raudes kolonisering av Grønland|den norrøne bosetningene]] på Grønland, men også andre påvirkninger har vært vurdert.]]

Helt siden 1700-tallet har det, på grunnlag av gamle [[anekdotisk bevisføring|anekdoter]], vært drøftet om det hadde vært midlertidige høye temperaturer i [[middelalderen]] i regioner rundt Nord-Atlanteren. Den danske misjonæren [[Hans Egede]]s (1686–1758) oppdrag i 1721 var å finne bebodde vikingboplasser fra middelalderen på [[Grønland]], men slike fantes ikke. Etableringen av disse var kjent, men det hadde ikke vært livstegn fra dem på 200 år. Klimaet ble allerede da utpekt som en mulig årsak til forsvinningen: 

{{Sitat| Ble de utryddet av invaderende innvånere ... [eller] forsvant de på grunn av det golde klimaet, og den ufruktbare jorden? | Hans Egede<ref name="kintisch2016"/> | center}}

Den sveitsiske geologen Bernhard Studer (1794–1887), den franske forskeren [[Dominique François Jean Arago|François Arago]] (1786–1853) og andre tolket slutten på norrøne bosetninger på Grønland på 1400-tallet som et resultat av at en kaldere periode inntrådte. Denne mente de etterfulgte en tidligere varm periode. Den tyske historikeren [[Konrad von Maurer]] (1823–1902) avviste denne oppfatningen, og mente at årsaken var utbredelsen av [[Inuitter|Inuittene]].<ref name="brueckner2008" /> Den danske historikeren [[Poul Nørlund]] (1888–1951) undersøkte gravplasser til [[Eirik Raudes kolonisering av Grønland|kolonistene fra Norge]] i Herjólfsnes, på den sørvestlige delen av Grønland, og fant rikelig med planterøtter i de dødes likskjorter under [[permafrost]]en. På grunnlag av dette konkluderte han med at høye sommertemperaturer midlertidig hadde tint opp grunnen, og at temperaturen derfor i tidligere tider hadde vært høyere der enn i 1921.<ref name="lynnerup2009"/> Endringer av [[Tregrense|tregrensen]] tas delvis som en indikasjon på klimaendringer, dels som en indikasjon på menneskelig inngripen. Den tyske klimatologen Eduard Brückner (1862–1927) påviste i 1895 at det tidligere hadde vært områder med dyrking av [[Drue|vindruer]] i [[Nordtyskland|Nord-Tyskland]], mens det rundt 1900 ikke forekom slike næringer i regionen. Årsakene var riktignok ikke bare klimatiske, men også at økonomiske grensebetingelser var blitt endret: «Det var [tidligere] mer praktisk å dyrke vindruer enn å importere vin fra sør på grunn av kostbar transport».<ref name="brueckner2008b"/> Dermed er det ikke sikkert at vindyrking mot nord er en særlig sikker klimaindikator.{{sfn|Grønås|2011|p=382}}

[[Fil:Flowers on the Hardangervidda plateau - Norway - panoramio.jpg|mini|[[Hardangervidda]] er i dag en naken høyfjellsvidde, men i den varme perioden i middelalderen vokste det [[furu]] på deler av vidda.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-33-20122013/id725930/sec3 | tittel= Meld. St. 33 (2012–2013) Klimatilpasning i Norge | besøksdato= 31. mars 2019 | utgiver= Regjeringen.no | arkiv_url= | dato = 2013 }}</ref> {{byline|Sergey Ashmarin}}]]

Den systematiske utforskningen av en mulig middelaldersk «klima-anomali» ({{språkikon|en}} ''Medieval Climate Anomaly''). Dette på grunn av avvik fra tidligere klimatrend, og da spesielt i Europa, hvor dette var opprinnelige temaet for forskningsfeltet ''[[Klimatologi|historiske klimatologi]]''. I middelalderens Europa fantes ingen instrumentelle observasjoner (systematiske målinger), dermed var det bare mulig å trekke konklusjoner om klimatiske forhold og deres konsekvenser ut fra historiske dokumenter og arkeologiske funn. I 1990-årene ble ''[[paleoklimatologi]]en'' utviklet slik at data fra naturlige ''[[klimaproxy]]'' kunne gi rekonstruksjoner av høy kvalitet. Dermed har en fra rundt år 1300 utviklet nokså komplette historiske oversikter om sommer og vintervær. Den britiske klimatologen Hubert Lamb (1913–1997) og den franske historikeren [[Emmanuel Le Roy Ladurie]] (1929–) publiserte de første omfattende beskrivelser av et klima med høyere temperaturer, med tilhørende sosiale relasjoner for regionen rundt Nord-Atlanteren og spesielt i Europa.<ref name="brazdil2005"/> 

[[Fil:Glacier advances.svg|mini|En undersøkelse av 275 isbreer gjennom 2000 år, og hvorvidt de har vokst eller avtatt innenfor 50 årsperiode. Før 1000-tallet var det færre isbreer som vokste.<ref name="solomina2016">{{Kilde artikkel | forfattere = Solomina, Olga N. m. fl. | tittel = Glacier fluctuations during the past 2000 years | publikasjon = Quaternary Science Reviews | år = 2016 | bind = 149 | hefte =  | sider = 61-90 | doi = 10.1016/j.quascirev.2016.04.008 | url = https://nau.pure.elsevier.com/en/publications/glacier-fluctuations-during-the-past-2000-years }}</ref> ]]

Begrepet den varme perioden i middelalderen oppstod først og fremst på grunn av arbeidet til Lamb i 1960-årene,<ref name="lamb1965"/>{{sfn|Grønås|2011|p=381}} og senere tatt opp av andre fagområder.<ref name="brazdil2005"/> Lamb viste til en klimaendring med temperaturøkninger med regionale verdier mellom 1 til 2&nbsp;°C med høydepunktet antageligvis mellom år 1000 og 1300.<ref name="lamb1989" /> Innledningen til perioden begynte på 800- og 900-tallet med relativt lite nedbør, kalde vintre og varme somrer.{{sfn|Grønås|2011|p=381}} Lamb viste at oppvarmingen først og fremst skjedde i områder rund Nord-Atlanteren, mens det på omtrent samme tid var en relativt lavere temperatur i [[Stillehavet|Nordlige Stillehavet]]. Årsaken til dette mente han var forskyvninger av den arktiske [[Polarvirvel|polarvirvelen]].<ref name="lamb1989" />

Noen ganger blir middelalderens varme periode også definert ut fra størrelsen på [[isbre]]er. Grunnlaget for denne betraktningen er at middelalderens varme periode var preget av en anslått tilbaketrekning av en rekke breer mellom cirka år 900 og 1300.<ref name="brazdil2005"/>