Redigerer Den kinesiske borgerkrig (avsnitt)

==Borgerkrigens avsluttende fase (1946&ndash;1949/50)==
Med sammenbruddet av forhandlingene flammet borgerkrigen opp med full styrke. Kommunistene kalte denne fasen '''frigjøringskrigen'''. Sovjetunionen støttet kommunistene med hjelpesendinger, og amerikanerne gav KMT enorme mengder av militært utstyr både til eie og leie.

Det var bare nå at nasjonalistene forsøkte å vinne folkelig støtte ved sosiale reformer. Men tiltaket var forgjeves både pga. stor offentlig korrupsjon og pga. den ledsagende politiske og økonomiske krisen som blant annet førte til [[hyperinflasjon]]. Ved utgangen av [[1948]] var nasjonalistenes fremtidsutsikter svært dystre. De demoraliserte og udisiplinerte nasjonalistiske styrkene var et lett bytte for den kommunistiske [[Folkets frigjøringshær]]. Kommunistene var vel etablert i nord og nordøst. Selv om nasjonalistene hadde flere soldater og var bedre bevæpnet, kontrollerte større områder og nøt stor internasjonal støtte, reduserte både den svake stridsviljen og den omfattende korrupsjonen både kampevnen og oppslutningen i befolkningen. Det må også nevnes at de beste nasjonaliststyrkene hadde tapt mange under [[annen verdenskrig]], mens kommunistene hadde lidd minimale tap.

Etter en rekke militære tilbakeslag i Mandsjuria, særlig under forsøkene på å innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert å sikre seg hele området. En del av den krigslykke som fulgte kommunistene fra 1946 skyldtes at agenter i [[Kuomintang]]-hæren, inklusive sentralt plasserte befalingsmenn, holdt Mao underrettet om deres bevegelser og gjorde disposisjoner som muliggjorde ødeleggende kommunistiske bakholdsangrep. Det gjaldt ikke minst de styrker som erobret Maos hovedstad Yan'an. Maos fremste virkemiddel var en nådeløshet som utløste lammende frykt. Da hans tropper ikke klarte å innta [[Changchun]] ved et direkte angrep i [[1948]], beordret han at byen skulle sultes ut: ''«Gjør Changchun om til en dødens by»''. Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet å kapitulere. Ettersom det ikke var mat nok til å brødfø de 500.000 innbyggere til juli, forsøkte han å evakuere sivilbefolkningen. [[Lin Biao]]s ordre var, med Maos ryggdekning, ''«Forby sivilbefolkningen å forlate byen»''. Det utløste snart den ønskede hungersnød, og etter fem måneders beleiring var befolkningen nede i 170.000. Mannefallet var dermed ord større enn under de japanske [[Nanjingmassakren|massakrene i Nanjing]] i [[1937]]. Byen falt, og strategien – å sulte ut befolkningen – ble benyttet også i en rekke andre byer.

Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria kunne kommunistene fokusere på områdene sør for [[Den kinesiske mur]]. Den [[21. januar]] [[1949]] led Guomindangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme. [[Beijing|Peiping]] ble inntatt av kommunistene, som endret navnet tilbake til Beijing.

Den [[20. april]] [[1949]] strømmet en kommunistisk hær på 1,2 millioner mann over [[Yangtze]]floden, og tre dager etter falt [[Kuomintang]]s hovedstad [[Nanjing]]. Mellom april og november falt en rekke viktige byer til kommunistene etter bare svak motstand fra nasjonalistene. I de fleste tilfeller hadde de omliggende landområder og småbyer vært under kommunistisk kontroll lenge før byene falt.

[[Folkerepublikken Kina]] ble proklamert den [[1. oktober]] [[1949]], men kampene fortsatte. Men da Folkets frigjøringshær den [[10. desember]] begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte byen på fastlandet, [[Chengdu]], evakuerte [[Chiang Kai-shek]] sine styrker og trakk seg tilbake til [[Taiwan]], der GMD videreførte [[Republikken Kina]].