Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Makedonia ===
[[Fil:Location map of Macedonia (Greece).svg|thumb|Lokaliseringen av Makedonia i dagens Hellas.]]

Den økonomiske framgangen ved [[Thessaloniki]] og de andre urbane områdene i [[Makedonia (Hellas)|Makedonia]] i nordlige Hellas sammenfalt med den greske kulturelle og politiske renessanse. Idealene og de politiske sangene til Rigas Feraios og andre gjort dypt inntrykk på folket i Thessaloniki. Noen få år senere hadde opprørsfeberen i sørlige Hellas spredt seg til disse områdene, frøene fra Filiki Eteria fant raskt jordsmonn å slå røtter i. Lederen og koordinasjonen av revolusjonen i Makedonia var [[Emmanouel Pappas]] fra landsbyen [[Emmanouil Pappas|Dobista]], [[Serres (prefektur)|Serres]], som ble innviet til Filiki Eteria i 1819. Pappas hadde betydelig innflytelse over de lokale osmanske myndighetene, særlig den lokale guvernøren, Ismail Bey, og han ga store deler av sin personlige formue for den greske frihetssaken.<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia''</ref>

Instruksjonen fra Alexander Ypsilantis var å gjøre forberedelser og få innbyggerne i Makedonia til å gjøre opprør. Pappas lastet våpen, ammunisjon og krigsmateriell i Konstantinopel på et skip en 23. mars og seilte til fjellet og halvøya [[Athos]]. Han mente det var det mest egnete springbrettet for å starte opprøret. Men «skikkelige forberedelser til opprøret var ikke blitt gjort, heller ikke var de revolusjonære idealene forenelig med den ideologiske verden til munkene ved Athos.»<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 592</ref> Tyrkerne var rasende over at sjøfolk fra [[Psará]] fra [[Stomio (Larissa)|Stomio]] hadde gjort landgang, og at tyrkiske handelsmenn var blitt tatt og deres varer tatt fra dem. Den 8. mai herjet tyrkerne rundt i gatene av Serres, gjennomsøkte husene til grekerne etter våpen, fengslet metrolittpresten og 150 handelsmenn, og beslaglagte deres varer som straffereaksjon for plyndringen av de tyrkiske handelsfolkene.<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', pp.&nbsp;594–595</ref>

I Thessaloniki fengslet guvernør Yusuf Bey (sønn av Ismail Bey) i sitt hovedkvarter mer enn 400 gisler, av disse var mer enn hundre munker fra klostrene. Han aktet også å gripe de mektige notabiliteter i Polygyros, men de forsto hans hensikter og flyktet i tide. Den 17. mai hadde grekerne i Polygyros fått nok, tok til våpen, drepte den lokale guvernøren og 14 av hans menn og såret tre andre. De jagde også bort to tyrkiske fanger. Den 18. mai, da Yusuf fikk høre om hendelsene i Polygyros og at opprøret hadde spredt seg til landsbyene i [[Khalkidiki]]. Han beordret at halvparten av gislene skulle drepes foran sine øyne. Mulla i Thessaloniki, Hayrıülah, har gitt følgende beskrivelse av massakrene:
:«Hver dag og hver natt hørte du ingenting annet i gatene av Thessaloniki enn skrikingen og klagingen. Det synes som at Yusuf Bey, ''Yeniceri Agasi'', ''Subaşı'', ''hocas'' og ''ulemas'' har alle sammen blitt ravende gale.»<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 595–596</ref>

[[Fil:EmmanouilPapas.JPG|thumb|upright|Statue av [[Emmanouel Pappas]] i Serres.]]

Det vil vare fram til slutten av århundret før byens greske samfunn hadde tatt seg opp igjen.<ref>Mazower (2004), ''Salonica, City of Ghosts'', s. 132–139</ref> Opprøret hadde imidlertid fått framdrift i Athos og [[Kassandra (Khalkidiki)|Kassandra]], og øya [[Thasos]] ble også med.<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 601–603</ref> I mellomtiden hadde opprøret i Khalkidiki fått en langsom og usystematisk framdrift. I juni 1821 forsøkte opprørerne å kutte kommunikasjonene mellom [[Trakia]] og sørover i et forsøk på å forhindre ''serasker'' Hadji Mehmet Bayram Pasha fra å overføre tropper fra Lilleasia til sørlige Hellas. Selv om opprørerne forsinket dem, ble de til sist beseiret ved overgangen i [[Rentina (Thessaloniki)|Rentina]].<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 609</ref>

Opprøret i Khalkidiki var fra da av begrenset til halvøya Athos og Kassandra. Den 30. oktober 1821 førte et omfattende angrep ledet av den nye pasha av Thessaloniki, Mehmet Emin Abulubud, til en avgjørende osmansk seier ved Kassandra. De overlevende, blant dem Pappas, ble berget av flåten fra Psara som fraktet dem til [[Skiathos]], [[Skopelos]] og [[Skyros]]. Imidlertid døde Pappas på reisen for å delta i revolusjonen på [[Hydra (øy)|Hydra]]. Sithonia, Athos og Thasos kom deretter til å overgi seg.<ref>Vacalopoulos (1973), History of Macedonia, s. 615–619</ref>

Uansett spredte opprøret seg fra sentrale til vestlige Makedonia, fra [[Olympos]] til [[Pieria]] og Vermionfjellene. Høsten 1821 ble Nikolaos Kasomoulis sendt til sørlige Hellas som «representant for sørøstlige Makedonia» og møtte Demetrius Ypsilantis. Han skrev deretter til Pappas fra Hydra og ba ham om å besøke Olympos for å møte kapteinene der og «fylle dem opp med nødvendig patriotisk entusiasme.»<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 627–628</ref> Ved begynnelsen av 1822 arrangerte Anastasios Karatasos og Aggelis Gatsos et møte med andre [[armatoloi]]; de besluttet at opprøret skulle bli basert i tre byer: [[Naousa (Imathia)|Naoussa]], [[Kastania (Pieria)|Kastania]], og [[Siatista]].<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 628–629</ref>

I mars 1822 sikret Mehmed Emin seg avgjørende seirer ved [[Kolindros]] og Kastania.<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 633–636</ref> lengre nord, i nærheten av Naousa, organiserte Zafeirakis Theodosiou, Karatasos og Gatsos byens forsvar, og de første sammenstøtende endte i en seier for grekerne. Mehmed Emin kom da foran byen med 10 000 regulære soldater og 10 600 irregulære soldater. Da grekerne likevel ikke vil overgi seg satte Mehmed Emin i gang med en rekke angrep som presset grekerne bakover og til sist erobret byen i april, hjulpet av fiender av Zafeirakis som hadde avslørt et uvoktet sted, "Alonia".<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 635–637</ref> Deretter fulgte represalier og henrettelser, og det er rapportert at kvinnene kastet seg i fossen Arapitsa for ikke å bli voldtatt av muslimene og deretter solgt som slaver. De som brøt gjennom beleiringen av Naousa falt tilbake i [[Kozani]], Siatista og elven Aspropotamos, eller ble fraktet vekk av flåten fra Psara til [[Nordlige egeiske øyer|de nordlige egeiske øyene]].<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 638–639</ref>