Redigerer Den amerikanske borgerkrigen (avsnitt)

==Trussel om internasjonal intervensjon==
Dersom Storbritannia eller Frankrike hadde gått inn i krigen på Konføderasjonens side, ville det kraftig forsterket Sørstatenes sjanse til å skaffe seg uavhengighet fra Unionen.<ref>James McPherson, ''Battle Cry of Freedom,'' s. 546–557</ref> Unionen under Lincoln og utenriksminister [[William H. Seward]] arbeidet for å forhindre dette og truet med krig dersom noe land offisielt anerkjente Amerikas konfødererte stater. Det var det heller ingen som gjorde. I sør valgte en frivillig å innføre handelsboikott av [[bomull]] i håp om å starte en økonomisk depresjon i Europa som ville tvinge Storbritannia til å gå inn i krigen for å få bomull. [[Bomullsdiplomatiet]] viste seg å være forgjeves siden Europa hadde overskudd av bomull, mens dårlige avlinger i 1860-62 i Europa gjorde importen av korn fra Nordstatene livsviktige. Det ble sagt at «kong Korn var viktigere enn kong Bomull,» siden Unionens markedsandel av korn i Storbritannia steg fra en fjerdedel til halvparten.<ref>McPherson, ''Battle Cry'' s. 386</ref>

Storbritannia stod til slutt ovenfor bomullsmangel, men den var midlertidig, siden markedsandelen til Sørstatene ble erstattet av økt kultivering i Egypt og India. I mellomtiden skapte krigen arbeid for våpenprodusenter, jernarbeidere og britiske skip til å transportere våpnene.<ref>Allen Nevins, ''War for the Union 1862–1863'', s. 263–264</ref>

[[Charles Francis Adams Sr|Charles Francis Adams]] viste seg å være særlig viktig som [[ambassadør]] i [[Storbritannia]] for Unionen, og Storbritannia nølte med å utfordre blokaden. Konføderasjonen kjøpte flere krigsskip fra kommersielle skipsverft i Storbritannia. Det mest kjente, [[CSS «Alabama»]], gjorde betydelig skade og førte til en alvorlig [[Alabamaspørsmålet|disputt etter krigen]]. Men den offentlige opinionen mot slaveri skapte en politisk terskel for de europeiske politikerne, særlig i Storbritannia. Krig truet sent i 1861 mellom Nordstatene og Storbritannia på grunn av [[Trent-affæren]], hvor den amerikanske marinen bordet et britisk postdampskip for å ta to konfødererte diplomater til fange. Men London og Washington klarte å glatte over problemet etter at Lincoln løslot de to.

Britene vurderte [[mekling]] i 1862, selv om et slikt tilbud kunne ha risikert krig med Unionen. [[Henry John Temple, lord Palmerston|Lord Palmerston]] skal ha lest ''[[Onkel Toms hytte]]'' tre ganger<ref>Stephen B. Oates, ''The Approaching Fury: Voices of the Storm 1820–1861,'' s. 125</ref> da han tok en beslutning om dette. Nordstatenes seier i [[slaget ved Antietam]] gjorde at de utsatte en avgjørelse. [[Emansipasjonserklæringen]] hevet den politiske terskelen for å støtte Konføderasjonen ytterligere. Til tross for sympati med Sørstatene, forhindret Frankrikes egen [[fransk intervensjon i Mexico|intervensjon i Mexico]] dem til slutt fra krig med Nordstatene. Konfødererte tilbud sent i krigen, om å oppheve slaveriet mot diplomatisk anerkjennelse ble ikke tatt alvorlig av verken London eller Paris.