Redigerer Borgerkrigstiden (avsnitt)

=== En tiltagende urbanisering ===
[[Fil:Byer middelalderen.png|thumb|Tettsentre i Norge som er omtalt med bytermer i middelalderkilder.<ref name = "Helle-41-43" />]]

I borgerkrigstiden bidro kongemakten til at byene utviklet seg videre. I tidligere tider hadde kongene stadig reist rundt i landet, men fra og med 1100-tallet ble det vanlig at kongen med [[Hird og hirdmenn|hird]] og hær slo seg ned i én by. På slutten av århundret var det faktisk blitt uvanlig for kongen å oppholde seg utenfor byene i lengre tid.<ref name="Sigurðsson-159-160">Sigurðsson, Jón Viðar. Norsk historie 800-1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt, s 159-160</ref>

I 1135 nevner anglonormanneren [[Orderic Vitalis]] seks ''civitates'' i Norge: [[Bergen]], [[Konghelle]], Kaupang ([[Nidaros]]), Borg ([[Sarpsborg]]), Oslo og Tønsberg. I kongesagaene neves disse seks som de eldste ''[[Kjøpstad|kaupstaðir]]'', sammen med det noe mer tvilsomme [[Steinkjer]]. Det er imidlertid ikke utelukket at det også var urbaniseringstendenser andre steder i landet på denne tiden.<ref name="Helle-41-43">Helle, Knut; Eliassen, Finn-Einar; Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein (2006). ''Norsk byhistorie : urbanisering gjennom 1300 år'', side 41-43. Pax, Oslo. ISBN 978-82-530-2882-8.</ref>

Kontroll over de fire mest strategiske byene – Nidaros, Bergen, Oslo og Tønsberg – var sentralt i borgerkrigstiden. På slutten av 1100-tallet var de viktigste byene blitt sentre for ''[[oppebørsel]]en'' (de skatter og avgifter folk ble pålagt å betale til staten). Når kongens inntekter ble ført til byene fulgte ofte kjøpmenn og annet folk etter, og praksisen med å føre oppebørselen til byene skapte dermed det økonomiske grunnlaget for videre byutvikling. Samtidig begynte kongsmakten å plassere tjenestemenn slik som [[Lagmann|lagmenn]] i byene, slik at de fikk større preg av lokale styringssenter.<ref name="Sigurðsson-159-160" />