Redigerer Blodveien (avsnitt)

==Wehrmacht overtar vaktholdet==
Forholdene forbedret seg da ''Wehrmacht'' overtok ansvaret ved påsketider 1943. Av 472 fanger som til da hadde ankommet leiren, var minst 302 døde. Dermed var det 170 fanger i leiren da ''Wehrmacht'' tok over. Den 12. april kom det en ny pulje på 300 fanger til leiren, deriblant den da 20 år gamle Ostoja Kovačević, som skrev boken ''En times frihet''. Den første søndagen han var i leiren, måtte alle de nye fangene vaske seg ute i et lite vann hvor det ennå fløt isflak. De tyske soldatene slo løs på fangene og tvang dem ut i vannet.<ref name="NC44"/>

Kovačević forteller at badesøndager var noe som skjedde ofte: ''«Badesøndagene endte alltid med store og små tragedier. Mange var så stivfrosne at de ikke greide å få på seg klærne, så andre måtte kle på dem. Ofte hendte det at nesten halvparten av fangene måtte bæres tilbake til leiren etter badingen. Og [[sigøyner]]ne som hadde klart å motstå både sult og pryl, ble knekket her. En etter en måtte de bæres bevisstløse til leiren, hvor de senere døde.»'' En tysk underoffiser hadde tidligere vært sykepasser, han pleide å behandle frostbitt med å hugge av frosne fingre med bajonetten.<ref name="NP44">[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 44.]]</ref>

===Blodkorset på Riksvei 50===
[[Fil:Blodkorset at Blodveien.JPG|thumb|Blodkorset som opprinnelig ble malt med blodet fra Milos Banjac etter at han ble skutt og drept. I dag blir korset jevnlig malt opp.]]
Den [[14. juli]] [[1943]] ble Milos Banjac skutt av en ''Wehrmacht''-vaktpost, hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Saksenvik på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som Blodveien. Dette korset er fremdeles markert, se bilde til høyre.<ref>[[#OD|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 16.]]</ref> I [[2016]] ble det laget en [[dokumentar]], ''Krst od krvi'' (Blodkorset) om brødrene Banjac, som begge var krigsfanger i Norge.<ref>{{Kilde www |url=https://www.srbijaubergenu.com/2017/01/28/dokumentarni-film-krst-od-krvi-sime-brdara-stize-u-norvesku/ |tittel=''Krst od krvi - Blodkorset'' |besøksdato=2021-03-24 |arkiv-dato=2019-01-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190113131400/http://www.srbijaubergenu.com/2017/01/28/dokumentarni-film-krst-od-krvi-sime-brdara-stize-u-norvesku/ |url-status=yes }}</ref>

===Forholdene forbedres===
En jugoslavisk lege og sanitetsmajor som ankom i oktober 1943, beskrev tilstanden i leiren ved sin ankomst: ''«Det var over 400 jugoslaviske fanger, en meget broket forsamling, noen tidligere gendarmer fra det jugoslaviske politi, noen lærere og [[intellektuell]]e, men vesentlig folk som hadde kjempet som irregulære i Jugoslavia. En rekke av disse var kommunister. 50&nbsp;% av fangene kunne neppe gå, så svekket var de av sult og sykdom. En del hadde [[skabb]]. I en sykehusbrakke lå det ca. 40 pasienter, hvorav 15 hadde tuberkulose i meget fremskredet stadium, andre pasienter lå med ubehandlede [[benbrudd]] og en med kjevebensbrudd. Alt medisinsk tilsyn ble gitt av en ung jugoslavisk medisinsk student, men det fantes nesten ikke medikamenter eller instrumenter av noen art.»''<ref>[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 45.]]</ref>

Legen kom raskt i konflikt med leirkommandanten som var kaptein i ''Wehrmacht''. Han forsøkte å stoppe søndagsbadingen, men uten hell. Han turte å sykmelde fanger selv om kommandanten mente at han saboterte arbeidet på veianlegget. Da det kom en leirinspeksjon til Botn-leiren, fremførte legen sine klager. Noe tid etter ble kommandanten skiftet ut, i tiden etter ble inspeksjonene hyppigere og utført av høyere tyske offiserer. I et tilfelle kom også en [[general]] fra [[Oslo]] på inspeksjon. Etter den siste inspeksjonen ble korporlig straff forbudt, samt at  matrasjonene ble forhøyet. Det ble også sendt medikamenter og medisinske instrumenter til leiren. En tysk lege kom på inspeksjon og alle fanger ble undersøkt, alle som var alvorlig syke ble sendt sørover. Etter at den jugoslaviske legen kom til leiren døde bare fire eller fem fanger.<ref name="NP44"/>

===Inspeksjon av Røde Kors===
I januar 1944 kom det en kommisjon fra [[Røde Kors]] til Botn-leiren. Dette kan ha sammenheng med Kovačević' vellykkede flukt til Sverige. Flyktningen hadde der informert omverdenen og Røde Kors om forholdene. Etter dette ble alle fangene registrert av Røde Kors, og de fikk motta og sende post. Våren 1944 fikk fangene offisiell status som krigsfanger, og den 1. juni ble alle fangene sendt til en leir i Lillealmenningen (også kjent som Pothusleiren) et stykke oppe i Saltdalen. Fangen fra Korgen-leiren ble også overført hit. Senere ble fangene sendt til en ny leir på Saltfjellet som ble kalt «Lager Polarcirkel».<ref name="NP46">[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 46.]]</ref>