Redigerer Angrepet på Norge i 1940 (avsnitt)

== Weserübung-Nord ==
[[Fil:NorwegianGroundCampaign.jpg|thumb|Felttoget i Sør-Norge.]]
Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående [[krigserklæring]] fra natten mellom 8. og 9. april mot [[Moss]], [[Oslo]], [[Horten]], [[Arendal]], [[Kristiansand]], [[Egersund]], [[Stavanger]], [[Bergen]], [[Trondheim]] og [[Narvik]] samt mot alle kystbefestninger og flyplassene [[Oslo lufthavn, Fornebu|Fornebu]] og [[Stavanger lufthavn, Sola|Sola]].<ref name="U1945s6" /> Bergen ble inntatt omkring klokken 06.00 om morgenen etter mindre trefninger. Trondheim ble erobret uten kamp. Flyplassene [[Sola flyplass|Sola]] og [[Kristiansand lufthavn, Kjevik|Kjevik]] ble besatt av tyske fallskjermstyrker og flyvåpen. Troms og Finnmark forble under norsk kontroll. Heller ikke Åndalsnes og Mørebyene, Nord-Trøndelag eller Helgeland ble besatt av tyske styrker i april.<ref name=Tamelander/> Etter at det tyske angrepet hadde startet, troppet den tyske [[sendemann]] [[Curt Bräuer]] opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon. Dette ble avvist fra norsk side.<ref>[[#refU1945|Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 6]]</ref> «Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere» svarte Bräuer.<ref name="Tamelander" />

Tyske myndigheter hadde planlagt et hurtig og overraskende angrep der det meste ville være avgjort på få timer, et ''[[coup de main]]'': Sentralt i denne planen var å få kontroll over Oslo sentrum med konge og regjering for dermed å fremtvinge en rask kapitualsjon. Kontroll over Oslo ville dessuten kunne brukes som utgangspunkt for å sikre de andre hovedbyene via vei og jernbane. To bataljoner soldater skulle settes inn fra luften og to fra sjøen. Denne planen var i stor grad avhengig av at marinegruppen med «Blücher» i spissen kom seg helt inn i indre Oslofjord og havnen der.<ref name="Claasen" />

===Norsk mobilisering===
Natt til 9. april møttes regjeringen på [[Victoria terrasse (Oslo)|Victoria Terrasse]]. Den vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp. [[Halvdan Koht|Utenriksminister Koht]] kontaktet deretter den britiske ambassadøren, [[Cecil Dormer]]. Ifølge Koht ble Dormer bare informert om at det tyske angrepet var i gang. Kontakten ble tatt første gang klokken 02:00 og senere klokken 04:00.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120705036|tittel=Frå skanse til skanse : minne frå krigsmånadene i Noreg 1940|forfatter=Koht, Halvdan|forlag=Tiden|utgivelsesår=1947}}</ref> På Victoria Terrasse diskuterte regjeringen fremgangsmåten ved mobiliseringen og omfanget av den. Fordi det bare var vedtatt delvis mobilisering måtte ordren gå stille med posten og ikke over radio. Generalstabssjef Hatledal mente det var for sent å bruke brev og ville i stedet ha allment opprop. General [[Kristian Laake]] mente det var falsk alarm. Hatledal økte på egen hånd mobiliseringen fra {{formatnum:24000}} til {{formatnum:38000}} mann.<ref name="Tamelander" /> Regjeringens beslutning om delvis mobilisering ble meddelt generalstaben omkring klokken 03:00 natt til 9. april.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007021901129|tittel=Krigen i Norge 1940 : B. 1 : Operasjonene gjennom Romerike, Hedemarken, Gudbrandsdalen, Romsdalen|forfatter=Munthe-Kaas, O.|forlag=Gyldendal|utgivelsesår=1955}}</ref> I ettertid har mobiliseringsvedtaket vært omstridt. [[Undersøkelseskommisjonen av 1945]] konkluderte med at regjeringen ønsket (og trodde de hadde vedtatt) allmenn og full mobilisering, men at vedtaket ble kommunisert til den militære ledelsen som en delvis og stille mobilisering.<ref name="Skodvin1" />

===Blücher og Oslo===
{{Utdypende|Senkingen av «Blücher»|«Blücher»|Flukten fra Oslo 9. april 1940}}
Krysseren [[«Blücher»]] og to mindre tyske marinefartøyer hadde til oppgave å trenge inn [[Oslofjorden]] og innta Oslo, Norges hovedstad. Blant annet skulle mannskapene om bord i «Blücher» sikre tysk kontroll over de styrende, politiske organene, som Stortinget, regjeringen og Kongehuset. Klokken 04.21 (norsk tid) [[9. april]] [[1940]] ble det åpnet ild fra både [[Kopåsbatteriet]] og [[Oscarsborg festning]] mot de tyske skipene og krigen var for alvor i gang i Norge.<ref>[[#refU1945|Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 104]]</ref>

«Blücher» ble truffet og forliste, og mer enn 800 tyske soldater mistet livet. Hendelsen fikk avgjørende betydning; tyskernes angrep på hovedstaden ble forsinket og ga kongen og regjeringen mulighet til å flykte. 

Ingen regulær [[mobilisering]]sordre gikk ut i radio og aviser 9. april. Kirkeklokkene ringte ikke, men det skjedde et spontant, instinktivt fremmøte av våpenføre nordmenn, innrullerte og ikke innrullerte, på mobiliseringssteder og andre passende steder. Det var mobiliseringspliktige som betraktet overfallet som mobiliseringsordre, og det var frivillige som kjente det forpliktende å forsvare landet. Regjeringen hadde valgt «stille» mobilisering pr. brev med fremmøte 11. april. 

De tyske styrkene lammet straks større deler av den spontane norske mobiliseringen. Store lagre falt i tyske hender, faktisk ble tyske marinegaster i Narvik (ifra de senkede tyske jagerne) utstyrt med norske uniformer.

General [[Otto Ruge]]s operasjonsplan gikk ut på å sinke den tyske fremrykkingen inntil de allierte nådde fram med sin hjelp. Styrkene skulle føre «oppholdende forsvar», dvs de skulle trekke seg tilbake til en linje [[Dokka]] – [[Lillehammer]] – [[Rena]], der nordmennene skulle forsøke å holde stand mens de allierte gjenerobret [[Trondheim]] ved en [[knipetangsmanøver]] fra utgangspunktene [[Åndalsnes]] og [[Namsos]]. En første kamplinje ble etablert på høyde med [[Hønefoss]] – [[Kongsvinger]].

Etter at Oslo var okkupert, kontrollerte regjeringen en kringkaster på Hamar. Da [[Ålesund]] kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og [[Vigra]] kringkaster bombet av tyske fly.<ref name="Ruge" /> I Berlin mottok en «euforisk» Hitler en gratulasjon og prising fra [[Benito Mussolini]], som skrev at «Bare slik kan en krig vinnes!»; Hitler selv fortalte ekstatisk til [[Alfred Rosenberg]] at «Nå kan Quisling danne sin regjering! Vi får være glade for at den flyktende regjeringen ikke hadde slept ham med seg.»<ref>Jacobsen, s. 96</ref>

=== Hovedfronten på Østlandet og i Trøndelag ===
[[File:Bundesarchiv Bild 101I-760-0171-19, Norwegen, Flughafen Fornebu.jpg|thumb|Tyske fly på [[Fornebu]], april 1940]]
[[File:Austrian Gebirgsjäger heading for Snåsa.jpg|thumb|Østerrikske [[Gebirgsjäger]] på vei mot Snåsa, 4. mai]]
Under ledelse av major Georg Maetschke<ref name="arneberg97">Svein T. Arneberg, [[Kristian Hosar]]: ''Vi dro mot nord'', side 97-114, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9</ref> innledet de tyske styrkene fremrykkingen mot Østfold begynte med å gå mot [[Kampene i Østfold, april 1940|de norske styrkene i Østfold]] kvelden 11. april, og østfoldbyene ble besatt de to følgende dagene.<ref name="arneberg97" /> Etter harde oppholdende kamper ved [[Fossum bru]], brøt de tyske styrkene gjennom 13. april, og motstanden brøt stort sett sammen med 20 norske falne soldater og 60 tatt til fange.<ref>Arneberg/Hosar, side 110</ref> [[Høytorp fort]] med 6 offiserer og 350 norske soldater overga seg 14. april.<ref>Arneberg/Hosar, side 114</ref>

Samme dag (14. april) begynte de tyske styrkene hovedangrepet nordover fra [[Oslo]] under ledelse av [[generalmajor]] [[Richard Pellengahr]].<ref name="arneberg129">Arneberg, Hosar, side 129</ref> Fremrykningene gikk først mot Mjøsa så gjennom de to store dalførene Gudbrandsdalen og Østerdalen.<ref name="Skodvin1" />  Pellengahr ledet selv den tyske framrykkingen nordover i [[Gudbrandsdalen]] over [[Dombås]] til [[Åndalsnes]], mens oberst Hermann Fischer ledet de tyske styrkene nordover i [[Østerdalen]] over [[Røros]] til [[Oppdal]].<ref name="arneberg129" /> Formålet var å sikre landveis forbindelse mellom Trondheim og Oslo ved å knyte kontakt med tyske styrker landsatt i Trøndelag, og slik sikre at britiske styrker ikke fikk satt seg fast i det indre av landet. Begge ble forfremmet til henholdsvis [[generalløytnant]] og [[generalmajor]] og tildelt [[Ridderkors|Jernkorsets ridderkors]] etter felttoget.<ref>Arneberg, Hosar, side 263 og 269 (bildetekst)</ref> 

Den [[oppholdende strid]] fra norsk side ble gjennomført noenlunde i samsvar med planene fram til 23. april, da det inntrådte tre vendepunkter: sammenbrudd i [[Østerdalen]], nederlag ved [[Tretten]] og en større styrke innesluttet i [[Vestre Gausdal]]. Kvelden 26. april tok tyske styrker kontroll over Kvam i Gudbrandsdalen etter en av de hardeste kampene i Sør-Norge. 30. april fikk de tyske styrkene på Østlandet forbindelse med Trøndelag, de allierte hadde da allerede oppgitt Sør-Norge og det var ikke lenger noe grunnlag for felttoget i Sør-Norge.<ref name="Tamelander" /><ref name="feltt" />

Ruges og HOKs kontroll over operasjonene var i realiteten begrenset til [[Østlandet]] nord for [[Oslo]], [[Møre og Romsdal]] og [[Sør-Trøndelag]]. Andre steder i [[Sør-Norge]] kjempet avdelingene mer eller mindre isolert, mens kampene i [[Narvik|Narvik-avsnittet]] hadde en helt annen karakter enn i resten av landet.

''Østerdalsgruppen'' kjempet i et område fra [[Sør-Odal]] til nord for [[Rena]] mot tyske styrker under ledelse av oberst Fischer. Under et sammenstøt ved [[Roverud]] nord for [[Kongsvinger]] 17. april hadde et kompani under kaptein Vangerud 13 falne i løpet av en time. Etter det norske sammenbruddet ved [[Åsta]] 20.-21. april, der II/IR 5 bar hovedbyrden, og et mindre sammenstøt ved [[Kroken]] 23. april, opphørte kampene i dette området, med unntak av en frivillig avdeling i [[Nordre Osen]] og et detasjement i [[Trysil]] som stoppet den tyske framrykkingen i en større trefning i [[Grøndalen (Trysil)|Grøndalen]] i Trysil om kvelden 2. mai. Den norske styrken på rundt 200 mann stoppet midlertidig den tyske styrken på rundt 550 mann og medførte anslagsvis rundt 100 tyske falne,<ref>[http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3653174.ece «Her falt 100 tyskere», Aftenposten 16. mai 2010]</ref> men den norske styrken gikk i oppløsning dagen etter tyske bombeangrep med påfølgende ny og forsterket angrepsstyrke. Deler av Østerdalsgruppen krysset grensen til Sverige da nederlaget var klart og de bli internert der.<ref name="Tamelander" />

''Hedmarksgruppen'' (Romerike, Hedmark og Gudbrandsdalen) var involvert i kamper mot de tyske styrkene under ledelse av generalmajor Pellengahr i et område mellom [[Minnesund]] og [[Dombås]] i [[Gudbrandsdalen]]. Her kjempet først II/IR 5 ved Minnesund, [[Morskogen]] og [[Kampene ved Strandløkka|Strandlykkja]], før den ble trukket over til [[Østerdalen]]. Deretter førte DR 2s eskadroner og bataljonen Torkildsen av IR 4 oppholdende kamper ved Strandlykkja, [[Espa]], [[Tangen (Stange)|Tangen]], [[Brumunddal]], [[Lundehøgda]], [[Åsmarka]] og andre steder. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved [[Dombås]], [[Fåvang]] og [[Vinstra]] trakk seg tilbake til [[Romsdal]] der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte til Pellengahr 3. mai.

I [[Sør-Trøndelag]] kjempet det flere improviserte avdelinger, med Berkåk bataljon og en Møre-bataljon (III/IR 11) i fremste rekke. Etter kamper i [[Nåverdalen]] 26.-28. april ble styrkene trukket tilbake. Trønderne ble demobilisert 29. april og III/IR 11 1. mai.

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H26353, Norwegen, Kampf um ein brennendes Dorf.jpg|thumb|right|Brennende hus 40 kilometer vest for Lillehammer]]
''Totengruppen'' (Ringerike, Hadeland, Toten og Gausdal) bestod av to feltbataljoner av IR 6 som utkjempet harde kamper ved [[Klekken]] 15. og 16. april. De ble deretter trukket over til [[Toten]] og [[Gausdal]], der de kom sammen med avdelinger av IR 4 som hadde kjempet ved [[Bråstad bru]] og [[Mustad]] 20. og 21. april. Styrkene i Gausdal kapitulerte 29. april, etter harde kamper ved [[Segalstad bru]] 26.–28. april.
Kampene i Lunner var en serie med oppholdende kamper fra Stryken til Grua langs nåværende Rv 4. De varte fra 14. til 17. april 1940, og sto mellom Roagruppen, det vil si KP 7 og 12 av IR 6, Landverneskadronen av DR 2, skoleeskadronen og Speidervingen av Flyvåpnet, og de tyske bataljonene I/IR 324 og III/IR 349.{{Tr}}

''Valdresgruppen'' var norske styrker som under angrepet på Norge i 1940 ble involvert i [[kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres]] og bestod av Landvernbataljonen i Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og senere det meste av 4. brigade. De kom i kamp med [[Gruppe Adlhoch]] som bestod av fire bataljoner og spesialtropper. Valdresgruppen ble trukket sammen av en bataljon fra [[Ringerike]] (lvbn/IR 6), tre infanteribataljoner fra [[Vestlandet]] (II/IR 9, I og II/IR 10) og en fra [[Romerike]] (II/IR 4). Styrkene ble ledet av oberst [[Gudbrand Østbye]]. På tysk side var det 163. infanteridivisjon som formet ''Gruppe Adlhoch'' med fire bataljoner og spesialtropper, og ''Gruppe Daubert'' som først gikk opp Ådalen med III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159. Senere returnerte de med en bataljon mens det andre ble med i en omgående bevegelse langs [[Randsfjorden]].

Det var en serie trefninger under tilbaketrekningen og det ble utkjempet harde kamper i dagene 18.-27. april i [[Bagn]], ved [[Høljerasten]] og på [[Tonsåsen]], og deretter ført oppholdende strid i [[Øystre Slidre|Øystre]] og [[Vestre Slidre]] inntil overgivelsen fant sted 30. april. I Bagn satte de norske styrkene seg fast og de tyske troppene ga opp og trakk seg tilbake til [[Hønefoss]]. Av kampene i Bagn er [[kampen i Gråbeinhølet]] og [[kampen om Bagnsbergatn gård]] av de mest kjente. 4. brigade ble satt inn i Valdres og deres kamp mot tyskernes styrker var enestående. I Valdres falt det 46 nordmenn og rundt 240 ble såret. På tysk side var de tilsvarende tapene 157 falne og rundt 360 ble såret.

''[[Kampene i Hallingdalen|Hallingdalsgruppen]]'' bestod av ett kompani, kp 5/II/IR 9, med noen mindre forsterkninger, til sammen 184 mann, som kom i kamp med overlegne fiendtlige styrker fra ''Gruppe Ritzmann''  ved [[Gulsvik]] 25. april og Flå 26. april. De hadde tre falne og 18 sårede i disse kampene. Hovedstyrken ble dimittert på [[Geilo]] 28. april, mens en tropp gikk over til [[Vassfaret]] og ble dimittert 1. mai

Fra midten av april brukte den tyske invasjonsstyrken også stridsvogner i kampene sammen med infanteri og i noen tilfeller med flystøtte. Denne kombinasjonen var svært vanskelig å motstå. Stridsvognene bidro sterkt til tysk gjennombrudd i Gudbrandsdalen.<ref name="Skodvin1" />

Per 25. april gikk hovedfronten på Østlandet ved Kvam, Folldal, nedenfor [[Kvikne]] og nord for Røros. Fra nord hadde tyske styrker kontroll til [[Støren]] i Gauldalen og [[Berkåk]] på vei mot Ulsberg slik at det var få kilometer mellom norske stillinger nedenfor Kvikne og norske stillinger mellom Ulsberg og Berkåk.<ref name="Skodvin1" />

==== Værnes ====
[[File:Værnes Airport German fighter in 1940 on 2 May.jpg|thumb|Tysk Ju 87 kampfly på Værnes 2. mai <small>ukjent fotograf, arkiv: Dag Skogheim/Nordland arkiv</small>]]
Etter at Trondheim og Værnes var besatt, satte de tyske styrkene, med hjelp fra lokale myndigheter, i gang utbedring lufthavnen. Flere tusen sivile nordmenn deltok i arbeidet. Innen noen få uker hadde de bygget en ny rullebane til bruk i felttoget i [[Nord-Norge]]. Arbeidet ble igangsatt 24. april mens det fortsatt pågikk kamper i Nord-Trøndelag og sør for Trondheim.<ref>http://www.nrk.no/trondelag/da-tyskerne-tok-vaernes-1.7076589</ref> Utbyggingen av Værnes var planlagt på forhånd av okkupasjonsmakten og var strategisk viktig for krigføringen og erobringen av Nord-Norge. På grunn av ødelagte veier og broer mellom Oslo og Trondheim ble Værnes også brukt til å fly inn soldater og materiell.<ref name="Tamelander" /> I den tyske militære strategien var flyvåpenet sentralt. Mellom Sola og Værnes fantes knapt skikkelige flyplasser, nord for Trondheim var det også dårlig med flyplasser. Værnes ble brukt fra 22. april som utgangspunkt for bombing i Nord-Trøndelag, blant annet ved bombingen av Namsos. Da tunge lastefly begynte å lande i mildværet, viste rullebanen seg å være for bløt. Sivil arbeidskraft til utbyggingen ble skaffet til veie med hjelp fra fylkesmannen og ordføreren i Trondheim. 28. april var en 800 meter lang rullebane av treverk klar til bruk, 1. mai kom [[Josef Terboven]] selv for å takke de norske arbeiderne for innsatsen. I mai, mens kampene i Nord-Norge pågikk, var opp mot 200 fly stasjonert på Værnes som var den viktigste flyplassen for invasjonsstyrken. Værnes ble bombet av britiske fly 16., 25. og 28. april, samt 19. mai. Den provisoriske flyplassen på Lade ved Trondheim ble bygget ut samtidig.<ref name="Hovd">Rune Hovd: ''Værnes - fra høvdingsete til storflyplass.'' Stjørdal: Værnes flystasjon i samarbeid med Forsvarets pensjonistforening Værnes og Stjørdal historielag, 2000.</ref> [[Jonsvatnet]] ble også brukt som fremskutt tysk feltflyplass, og opptil 60 tyske fly brukte den improviserte basen. Da våren kom og isen smeltet, gikk minst tre fly gjennom isen og til bunns.

==== Gudbrandsdalen-Romsdalen ====
[[File:British soldiers, Otta Norway 1940.jpg|thumb|Døde britiske «Green Howards» etter kampen om Otta, 28. april 1940]]
Kongen og regjeringen hadde fra 9. april først [[Flukten fra Oslo 9. april 1940|søkt tilflukt i Elverum og Nybergsund]]. Deretter flyttet de over til Gudbrandsdalen og befant seg fra 14. april nord i dalen, der de til 19. april var innsperret mellom [[Slaget ved Dombås|fallskjermstyrker ved Dombås]] og fremrykkende styrker sørfra. Otto Ruge flyttet også sitt hovedkvarter til Gudbrandsdalen.<ref name="Ruge" /> Etter [[kampene ved Lundehøgda]] 20.–21. april rykket tyske styrker nordover mot Lillehammer og Gudbrandsdalen. Ved Tretten var det 23. april harde kamper mellom tyske og britiske styrker før de tyske styrkene brøt gjennom. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved Dombås, Fåvang og Vinstra trakk seg tilbake til Romsdal der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte til Pellengahr 3. mai. Britiske styrker landsatt på Åndalsnes fra 17.–18. april skulle opprinnelig delta i en planlagt gjenerobring av Trondheim, men ble i stedet sendt ned Gudbrandsdalen for å støtte de norske forsvarerne. Soldater fra den britiske 148. brigade («Sickleforce») landsatt på Åndalsnes, ble 19. april sendt via Dombås (som samme dag var gjenerobret) ned Gudbrandsdalen i strid med den opprinnelige planen om å gå mot Trondheim. De første britiske soldatene (lett bevæpnede reservister) deltok i Åsmarka og ved Lundehøgda før de sammen med norske soldater om morgenen 22. april trakk seg tilbake gjennom Lillehammer.<ref name="Tamelander" /> 

[[Richard Pellengahr|Pellengahrs]] gruppe i Gudbrandsdalen besto av syv infanteribataljoner, en maskingeværbataljon, to artilleribataljoner, en ingeniørbataljon og et stridsvognkompani. Dalføret og de mange smale passasjene gjorde at bare en del av den tyske styrken kunne settes inn ved fronten samtidig, og det var gode muligheter for å stanse fremrykningen. Tyske styrker inntok Lillehammer, mens britiske soldater etablerte stillinger ved Balberkampen ved [[Fåberg]]. Natt til 23. april trakk britene seg igjen nordover, til Vardekampen ved [[Tretten]], der var det da omkring 700 britiske og 500 norske soldater. Tyske styrker med panservogner og infanteri angrep, og kvelden 23. april trakk restene av den britiske styrken (om lag 300 som ikke var fanget eller drept) seg tilbake. [[Tretten bru|Broen ved Tretten]] ble ikke ødelagt. Tidlig 24. april brøt tyske styrker raskt gjennom norske stillinger ved Tromsnes ([[Fåvang]]), og var på kvelden ved Ringebu.<ref name="Tamelander" /> 

[[Slaget om Kvam|Ved Kvam]] møtte de tyske styrkene den første vesentlige motstanden i Gudbrandsdalen og brøt etter to dagers hard kamp gjennom. Kampene fortsatte 27. april ved Kjørem nær Kvam. Like nedenfor Otta var det britiske stillinger på begge sider av Lågen. Det tyske angrepet mot Otta ble støttet av bombefly, og britene trakk seg tilbake opp dalen sent på kvelden 28. april. På dette tidspunktet ble forsvaret av Sør-Norge endelig oppgitt, og styrkene skulle evakueres via Åndalsnes og Molde. Broer i Rosten (elvejuvet med vei og jernbane mellom Sel og Dovre) ble sprengt og hindret en tid motorisert tysk fremrykning. Ut på dagen 30. april nærmet tyske styrker seg Dombås til fots og ble stanset av britisk beskytning. Kvelden 30. april ble Dombås evakuert og broer sprengt.<ref name="Tamelander" />

=== Isolerte grupper ===
[[File:Royal Air Force Operations Over Norway, April 1940. C1254.jpg|thumb|Britisk luftangrep mot tyske skip i Bergen]]

[[File:Norwegian soldiers who had just capitulated by Kvam.jpg|thumb|Ved Kvam i Nord-Trøndelag 4. mai 1940 der norske kapitulerte soldater står i veigrøften mens østerrikske soldater fra [[Gebirgsjäger|bergjegerbataljonen]] «Sorko» marsjerer forbi. Tekst bak på bildet: ''Aus meiner fotosammlung: anfang mai 1940, blick nach süden bei Grong, wo zum glück oberst Getzen kampf einstellte, so konnten junge leute beider seiten noch weiterleben!''<ref name="sarko">{{Kilde www | url=http://www.arkivinordland.no/artikkel.aspx?MId1=583&AId=2006 | tittel=Den lange marsjen mot Narvik | besøksdato=3. mars 2015 | utgiver=Nordland fylkeskommune | forfatter=Ketil Jensen | arkivdato=2016-03-07 | url-status=død | arkivurl=https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 }}</ref>{{Byline|Rudi Margreiter/Arkiv i Nordland}}]]

Noen grupper var uten kontakt med andre styrker eller ble tidlig avskåret fra slik kontakt. Noen av disse gruppene ble også mobilisert i områder der det ble utført aktiv trenering eller motstand mot mobilisering.

Kongsberg-avsnittet med IR 3 kapitulerte uten kamp 13. april.

I Telemark kjempet en høyst improvisert avdeling, kalt «Telemark nye regiment», flere mindre kamper, bl.a. ved [[Kampene i Vinjesvingen|Vinjesvingen]], under ledelse av løytnant [[Thor Olaf Hannevig]]. Han ble sammen med restene av sitt «regiment» tatt til fange i [[Arebutun]] 8. mai. En annen improvisert avdeling ble satt opp på Rjukan, «Infanteribataljonen på Rjukan», den utkjempet [[Kampene på Hovinheia i Telemark|kamper på Hovinheia]] og andre steder.

Det var full retrett i Setesdal. De norske styrkene, som bestod av I/IR 3, Bergartilleribataljon nr 1 og avdelinger av IR 7, foretok en nærmest panikkartet retrett oppover [[Setesdalen]], og kapitulerte 15. april uten å ha vært i egentlig kamp. Det forekom kun en del ildgivning mot tyske fly som angrep i området ved [[Evjemoen]] og ved [[Kjevik]].

På Jæren kjempet en bataljon av Oslo-folk (Jegerbataljonen, I/IR 2) sammen med folk fra I/IR 8. Etter mindre trefninger ved [[Ålgård]], [[Dirdal]] og andre steder, kom det til et større sammenstøt i [[Gloppedalsura]] 22. april der tyskerne led store tap, mens de norske bare hadde fem sårede, derav én dødelig. De norske styrkene i dette området overgav seg dagen etter, 23. april.

I Hardanger kjempet Haugesundsbataljonen av IR 8 mot tyske marinefartøyer i [[Ulvik]] og [[Kinsarvik]] 25. april. Bataljonen sluttet våpenhvile i [[Ølen]] 29. april.

I området [[Bergen]] – [[Voss]] kjempet I/IR 9 ved [[Stavenesli]], [[Vaksdal]], [[Stanghelle]], [[Dalseid]], [[Bolstadøyri]] og [[Skjervet]]. Tyske styrker rykket 28. april frem langs [[Bergensbanen]] i [[Raundalen]]. Norske styrker forsøkte først å blokkere [[Gravhalstunnelen]] med sprengladning, deretter med et førerløst lokomotiv. På Hallingskeid fant de tyske styrkene et lokomotiv som ble brukt til rask fremrykning mot [[Gol]] hvor de møtte tyske styrker østfra. Bergensbanen var med det besatt.<ref>Gubberud, Ivar J. og Helge Sunde: ''Flåmsbana - historien om en av verdens bratteste jernbaner.'' Bergen: John Grieg, 1992.</ref> Styrkene på [[Vestlandet]] ble overgitt 1. mai.

I [[Nord-Trøndelag]] kjempet tre bataljoner av IR 13 (II, III og lvbn/IR 13), DR 3 og en bataljon fra [[Helgeland]] (I/IR 14). Mindre kamper ble utkjempet ved [[Verdalsøra]], [[Fossem]], [[Binde]], [[Stod]] og [[Tiltnes]]. Kapitulasjonen i [[Nord-Trøndelag]] fant sted 4. mai.

Ved [[Hegra festning]] holdt en norsk styrke på ca. 200 mann og én kvinne, [[Anne Margrethe Strømsheim]], ut mot angrep fra tysk infanteri og artilleri fra 15. april til 5. mai. Avdelingen hadde seks falne og ca. dobbelt så mange sårede. Dertil ble mange syke av oppholdet inne i fortets kalde og fuktige tunneler.

=== Nordland ===
[[File:Soldiers from the 7th Gebirgsjäger company at the Arctic Circle..jpg|thumb|Soldater fra det 7. [[Gebirgsjäger|bergjeger kompani]] av den østerrikske bergjegerbataljonen «Sorko» ved polarsirkelmonumnetet på [[Saltfjellet]]. Vimpelen med [[hakekors]]et er satt opp i globen. Soldater fra [[Herman Gøring]] infanteriregiment satt opp denne litt etter at bergjegerne ankom som de første.<ref name="sarko" />{{Byline|Arkiv i Nordland}}]] 

Etter alliert tilbaketrekning fra Trøndelag og evakueringen av Namsos 3.– 4. mai kunne tyske styrker gå nordover til Mosjøen uten særlig motstand. Etter retretten fra [[Trøndelag]] førte I/IR 14 oppholdende strid nordover gjennom [[Helgeland]] og [[Salten]]. Det ble utkjempet kamper ved [[Storbjørnvatnet]] 10. mai, [[Finneidfjord]] 14. mai, [[Storjord (Saltdal)|Storjord]] og [[Pothus]] 24.–27. mai, og [[Djupvik]] 30. mai. I/IR 14 ble deretter sendt til [[Narvik|Narvik-området]] og reorganisert. Den deltok sammen med [[Alta bataljon]] i de avsluttende kampene ved [[Jernvannene]] og [[Lillebalak]] inntil kapitulasjonen 9. juni. I kampene i [[Salten|Salten-området]] deltok også I/IR 15 i tiden 21. mai–1. juni.

==== Kampene ved Narvik ====
{{Utdypende|Slaget om Narvik}}
[[File:Battle of Narvik with several ships on fire at the harbor.jpg|thumb|Kampene i havneområdet i Narvik den 10. april 1940. Tekst bak på bildet: ''Beschiessung des hapens von Narvik 1940! Dieses foto ist im 'Alarmbuch' Seite 61''.<ref name="sarko" />{{Byline|Franz Hollerweger/Arkiv i Nordland}}]]

Tyskerne erobret [[Narvik]] med 1&nbsp;900 mann i morgentimene 9. april (En regimentstab og tre bataljoner). Erobringen av Narvik, og dermed kontrollen over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt [[Kiruna]] i Sverige, over Narvik havn var en av hovedgrunnene for angrepet på Norge.

Den norske [[6. divisjon]] under ledelse av general [[Carl Gustav Fleischer|Fleischer]] begynte å ta opp kampen mot de østerrikske styrkene som holdt Narvik. De norske styrkene fikk etter hvert støtte fra Royal Navy og troppeforsterkninger fra England, Frankrike og Polen. Mot en enorm overmakt forsvarte de østerrikske styrkene sine posisjoner i Narvik i 50 dager: De allierte konsentrerte her hele 24&nbsp;500 mann og nordmennene 8 -10&nbsp;000. I motsetning til i resten av landet ble det her ført offensiv krigføring fra norsk (og alliert) side. Natt til 28. mai gjorde de allierte et felles gjenerobringsforsøk i Narvik. Etter harde kamper ble de østerrikske alpejegerne sendt på flukt. 

[[File:Allied soldiers during the battle of Narvik.jpg|thumb|left|Allierte soldater i Narvik. Bilde fra en tysk soldat som har gitt bildesamlingen sin til forfatteren [[Dag Skogheim]]. Bak på bildet står: ''Wahrscheinlich kampfraum Narvik 1940! Französschise und wahrscheinlich norw. Soldaten bei einer truppenversorgung? Knipste hier ein gefangener Deutscher soldat? Wie kam das foto in Deutsche hand? Ein grosses rätsel! Oder schiffs brüchige Deutsche matrosen versorgen sich mit (...). Ausr(...)?''<ref name="sarko" />{{Byline|Arkiv i Nordland}}]]

Ved 17 - tiden 28. mai kunne de første norske troppene innta Narvik tett fulgt av franske fremmedlegionærer. Gjenerobringen av Narvik var Tysklands første nederlag i [[andre verdenskrig]], og 6. divisjons seier på Narvik-fronten var den norske hærens eneste. Situasjonen i Vest-Europa var prekær og Frankrike og England måtte overføre sine avdelinger i Norge til Frankrike. I løpet av natten 6. – 7. juni ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge. Uten militær støtte i Norge valgte regjeringene å innstille kamphandlingene i Norge. Konge og Regjering flyktet til Storbritannia for å fortsette den norske motstandskampen fra London. For 6. divisjon betydde dette at man måtte innstille kampen og overgi Narvik uten å bli nedkjempet. Den 9. juni rykket tyskerne atter inn i Narvik.

På et eller annet tidspunkt var åtte norske infanteribataljoner [[6. brigade|(organisert i to feltbrigader)]] involvert i kampene i dette området, derav to trønderbataljoner. Den ene av disse (I/IR 13) ble overrumplet i Narvik 9. april, og restene av den (major Omdals gruppe) overgav seg etter kamp på Bjørnfjell 16. april. Den andre trønderbataljonen (I/IR 12) ble sterkt redusert etter katastrofen i [[Gratangen]] natt til 25. april, men ble reorganisert og deltok til kampenes slutt. Også fem andre bataljoner deltok hele tiden, nemlig II/IR 15, I og II/IR 16, [[Alta bataljon]] og Bergartilleribataljon nr 3. Av disse bataljonene ble II/IR 15 påført store tap ved gjenerobringen av Narvik 28. mai.

[[File:A troop paratroopers march in triumph into Narvik.jpg|thumb|Tyske [[fallskjermjeger]]e marsjerer inn i Narvik mens de synger, muligens den 9. eller 10. juni 1940.<ref name="sarko" />{{Byline|Franz Hollerweger/Kepplinger/Arkiv i Nordland}}]]

Senere ble de tyske troppene forsterket med 5-6&nbsp;000 mann. (Det tyske «Narvik-skjoldet», som [[Adolf Hitler]] innstiftet 19. august 1940, ble tildelt 8&nbsp;577 mann fra de tre forsvarsgrenene.)

Selv om Sverige var nøytralt, ga svenske myndigheter tillatelse til transport av forsyninger og soldater til og fra Narvik. Hermann Göring selv møtte den svenske delegasjonen i Berlin for å forhandle frem en avtale. Bakgrunnen var at det ikke var mulig å nå frem med forsyninger sjøveien til de tyske bergjegerne. Først ble 600 tyske sjøfolk (marinegaster) sendt med tog til Stockholm. 26. april ankom det første toget med forsyninger til fronten ved Narvik. Om bord var også etterretningspersonell forkledd som sanitetsoldater. Foruten medisinsk utstyr besto forsyningene av blant annet mat, klær og kokekar.<ref>Vi Menn, nr 15, 2012, s.8-12 (artikkelen i Vi Menn er basert på boken "Blodsporet - Sveriges bidrag til okkupasjonen av Norge" av Espen Eidum, forlaget Kristiansen, 2012).</ref>

=== Marinen ===
Marinen hadde sitt første tap alt om kvelden 8. april, da sjefen på bevoktningsbåten [[HVB «Pol III»|«Pol III»]], [[Leif Welding-Olsen|Welding Olsen]], mistet livet i kamp med den tyske torpedobåten [[«Albatros» (1926)|«Albatros»]] mellom [[Færder]] og [[Torbjørnskjær]]. Under katastrofen på [[Narvik]] havn om morgenen 9. april omkom 175 mann ved senkningen av [[«Eidsvold»|P/S «Eidsvold»]] og 101 ved senkningen av [[«Norge» (panserskip)|P/S «Norge»]]. Samme dag var det kamper på [[Horten]] havn, der [[«Olav Tryggvason»]] hadde to lettere sårede og [[«Rauma»]] to falne og seks sårede, og ved [[Stavanger]], der jageren «Æger» mistet åtte mann (falne) da fartøyet ble bombet i senk.  Med unntak av jageren «Sleipner», som gjorde aktiv motstand i [[Romsdalsfjorden]], lot Marinens fartøyer seg for øvrig sjelden involvere i avgjørende strid under felttoget, noe de avdankede båtene heller ikke var rustet til.

=== Kystartilleriet ===
Alle de fem kystfestningene kom i kamp invasjonsdagen. Ved Drøbak ble «Blücher» senket og andre tyske marinefartøy skadet. ([[Senkingen av Blücher|Se egen artikkel]]). Dette var en av de avgjørende begivenhetene i Norge i 1940 fordi Kongen og Regjeringen kunne forflytte seg nordover.  Andre harde kamper ble utkjempet ved [[Odderøya fort]] i [[Kristiansand]], som hadde 8 falne og 40 sårede, og ved [[Bergen festning]], som hadde 8 falne og 18 sårede. Kristiansand, Bergen og [[Agdenes festning]]er overgav seg allerede invasjonsdagen, Agdenes ytet ikke tilstrekkelig rask og effektiv motstand. De to festningene i Oslofjorden overgav seg i løpet av 10.–14. april. Kystartilleriets samlede tap var ca. 20 falne og anslagsvis 60–70 sårede.

=== Luftforsvaret ===
De to flyvåpnene, Hærens og Marinens flyvåpen, hadde et tap på til sammen 15 falne under felttoget. Av disse ble fire mann drept under bombingen av [[Setnesmoen]] 30. april, mens fire mann ble skutt ned av britisk luftvern underveis til [[Storbritannia]] 2. mai. En viktig innsats ble ydet av 7 norske Gloster Gladiator jagerfly fra Fornebu 9. april, de skjøt ned fire tyske fly, og bare ett av de norske fly ble skutt ned av tyske. Flykampene her bidro – sammen med innsatsen fra Oscarsborg festning – til å forsinke det tyske angrepet mot Oslo.

=== Militære tap ===
Under kampene i Norge fra april til mai 1940 hadde Hæren 566, Marinen 283 og flyvåpnene fire døde, totalt 853 døde blant militære mannskaper.<ref>[http://www.ssb.no/a/ukens_statistikk/utg/9921/10.shtml Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig, besøkt 5. oktober 2013]</ref>

=== Norsk kapitulasjon ===
{{Sitatboks|sitat=Til Nord-Norges sivile befolkning.<br />
Vi er trådt i forhandlinger med den tyske øverstkommanderende i Norge. Det er enighet om at vår militære motstand skal opphøre i kveld, søndag 9. juni 1940 kl 24. Vi må da gå ut fra at fra samme tid opphører også all tysk bombing og ildgivning fra luften, fra land og fra skøen. Jeg oppfordrer alle evakuerte til å vende tilbake til sine hjem. Jeg oppfordrer samtidig alle til å undgå enhver handling som kan gi tyskerne anledning til represalier.<br />
|bredde=300px|side=right|kilde=Forsvarets overkommando<br />Forsvarssjef Otto Ruge (9. juni 1940)}}
{{se også|Kapitulasjonsavtalen 1940}}
Kapitulasjonen i [[Nord-Norge]] fant sted 9. juni kl 24:00 med general Dietl ved Narvik<ref name="Ruge" /> på et tidspunkt da et tysk sammenbrudd ved Narvik var nær forestående. Tyskerne hadde avtalt med svenskene om hvordan de skulle ordne seg når de gikk over grensen, og jernbanetog stod klar til å føre dem av sted. Kongen, regjeringen med flere forlot Tromsø 7. juni. Ruge utsatte kapitulasjonen så lenge at de allierte i områder skulle rekke å trekke seg ut. Han ønsket også å demobilisere flest mulig av de norske soldatene før kapitulasjonen for å unngå omfattende krigsfangenskap. Ruge hadde samtidig lovet å kapitulere så raskt at man ikke risikerte bombing av flere byer, dette ville avhenge av flyværet. Den totale kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940. Betingelsene innbefattet at den norske styrken i Øst-Finnmark, av frykt for Sovjetunionen, skulle bli stående under kommando av fylkesmannen inntil de ble avløst av tyske styrker. I Sør-Norge hadde en stor del av de norske yrkesoffiserene (unntatt Rognes, Helset og Christophersen) sluppet krigsfangenskap ved å skrive under på «æresord» at de ikke ville fortsette kampen mot Tyskland og dets allierte. Ruge mente det var ubetenksomt. Ruge ville ha saken forelagt Høyesterett for vurdering om et slikt æresord var forenlig med offiserenes tjenesteplikt. Den tyske ledelsen motsatte seg det og  advokat Hjorth skrev til Ruge at han vurderte  et slikt æresord ikke å være i strid med offiserenes tjenesteplikt. Ruge oppfordret så alle offiserer om skrive under erklæringen. Ruge reiste med båt til Trondheim der han gikk i fangenskap.<ref name="Ruge" />

Ruge var innforstått med å gå i krigsfangenskap. Ved å ikke undertegne æresord tok han ansvar. Ruge ba 17. juni tyske okkupasjonsmyndigheter om å legge frem spørsmålet om æresord for Høyesterett, dette ble avslått. Ruge la da saken frem for [[Johan Bernhard Hjort]] som med tysk tillatelse ga en juridisk uttalelse der han anbefalte æresord. Ruge sluttet seg til anbefalingen og alle yrkesoffiserer som var tilgjengelige for tyskerne undertegnet. Oberstløytnant [[Arne D. Dahl]], sjef for [[Alta bataljon]], var blant de få som ikke undertegnet noe æresord. Dahl og noen av andre av befalet i Alta bataljon tok seg til Storbritannia med fiskeskøyte fra Finnmark. Enkelte marineoffiserer på Vestlandet tok seg til Storbritannia, og noen få offiserer krysset grensen til Finland eller Sverige.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Borgersrud, Lars | utgivelsesår = 2000 | tittel = Konspirasjon og kapitulasjon: nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940 | isbn = 8270948667 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Oktober | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070305085 | side = }}</ref> Elleve norske orlogsfartøy ankom Rosyth i Skottland i juni 1940. Kommanderende admiral Diesen kom til London 19. juni og etablerte en overkommando for sjøforsvaret. I Dumfries i Skottland var en norsk leir etablert 8. juni og hadde da 1000 mann. En gruppe sjøoffiserer kom til England fra Sunnmøre 6. mai med fiskebåten Sjøgutt.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1968 | tittel = Norge og den 2. verdenskrig: mellom nøytrale og allierte | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013030608207 | side = }}</ref>

===Jan Mayen og Grønland===
{{se også|Invasjonen av Island i 1940}}
Den 10. mai 1940 seilte britiske styrker inn i havnen i [[Reykjavík]] og okkuperte [[Island]] som tilhørte Danmark. Samferdselen mellom Danmark og Grønland ble brutt og Canada vurderte å besette Grønland etter tysk okkupasjon av Danmark. Canadas planer ble stanset av USA. Lokale myndigheter på Grønland fikk fra mai 1940 bistand fra USA for å hindre tysk landgang. En amerikansk utsending ble stasjonert på Grønland og marinefartøy patruljerte kysten.<ref name="Greve1985">{{ Kilde bok | forfatter = Greve, Tim  | utgivelsesår = 1985 | tittel = Verdenskrig | isbn = 8203114180 | isbn = 8203111440 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071600057 | side = }}</ref><ref name="Kiilerich">{{ Kilde bok | forfatter = Kiilerich, Ole | utgivelsesår = 1966 | tittel = Norges kamp - en inspirasjon | utgivelsessted = Oslo | forlag = Norsk kunstforlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011011206016 | side = }}</ref> Danmarks ambassadør i USA, [[Henrik Kauffmann]], inngikk på eget initiativ, uten mandat fra København og i «kongens navn» i 1941 en avtale med USA om forsvar av [[Grønland]] mot tysk aggresjon. Regjeringen i København avsatte Kauffmann og erklærte ham som forræder.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dr.dk/nyheder/kultur/historie/dansk-diplomat-satsede-alt-og-begik-hoejforraederi-men-uden-ham-kunne|tittel=Dansk diplomat satsede alt og begik højforræderi, men uden ham kunne Grønland være amerikansk i dag|besøksdato=2020-10-11|dato=2020-08-15|språk=da-DK|verk=DR}}</ref> Danske diplomater i USA fortsatte sitt virke og samarbeidet med USA og Storbritannia samt den norske eksilregjeringen i strid med instruksen fra København.<ref name="Kiilerich" /> De norske værobseratørene på [[Jan Mayen]] ble trukket ut, mens den norske værstasjonen på Øst-Grønland ble opprettholdt og sendte meldinger i kode til Storbritannia via Island. Mannskap fra [[«Fridtjof Nansen» (1930)|«Fridtjof Nansen»]] ødela stasjonen på Jan Mayen i september 1940. En tysk ekspedisjon med [[Abwehr]]-folk fra Oslo ble sendt til Jan Mayen i november 1940 og tatt til fange av britisk marine før de gikk i land.<ref name="Greve1985" />