Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Undertrykkelse av «kontrarevolusjonære» og «barnemordere» (1951-1952)====
[[1951]] ble det første store året for undertrykkelse av «kontrarevolusjonære». Kampanjen hadde som utgangspunkt et regjeringsdekret av [[20. februar]].<ref>Folkets sentrale regjeringsråd: ''Regulations for the Suppression of Contrarevolutionaries'', oversatt til engelsk hos Theodore H.E. Chen: ''The Chinese Communist regime: Documents and Commentary'', New York 1967, s. 293-296, gjengitt også hos James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 107-110</ref> Ett mål var å kaste ut de utenlandske misjonærer. Et flertall av de protestantiske var allerede reist, noen av dem før kommunistenes maktovertagelse, ofte fordi de var gifte og hadde ansvar for familier. Men ikke alle: De siste norske protestantiske misjonærer reiste i 1951, blant annet [[Annie Skau Berntsen]]. I løpet av [[1952]] var det bare tilbake en liten håndfull protestantiske misjonærer.<ref name="Alan Hunter 2004"/>

De katolske utenlandske prester og søstre var stort sett blitt igjen alle sammen, selv om også en del av dem var blitt utvist. De gjenværende ble meget hardt rammet av de nå tiltagende forfølgelser. En annen grunn til at katolikkene ble hardest rammet, var at oppslutningen om «deres» patriotiske forening var så minimal.

Man ville også bryte kirkens bånd med Roma. På den tid var fremdeles den pavelige [[nuntius|internuntius]] i det gamle regimes hovedstad [[Nanjing]], den [[Monaco|monegaskiske]] erkebiskop [[Antonio Riberi]]. Han hadde allerede i 1949 bedt om en audiens hos Mao Zedong og ville flytte til Beijing, og hadde ennå ikke fått svar. Han hadde samme år også bedt de utenlandske katolske misjonærer om ikke å forlate sine poster og reise hjem.<ref>[http://www.inkamana.org/ohio/bishops.htm#Breher] {{Wayback|url=http://www.inkamana.org/ohio/bishops.htm |date=20040220160414 }} Godfrey Sieber O.S.B.: ''Theodor Breher (1889—1950): Abbot and Bishop in Manchuria (1937—1950)''. Nettsted besøkt 15. mars 2007.</ref> Etter aksjonene for å opprette en katolsk ''San Zi Yun Dong''kirke sendte han i slutten av mars et latinsk skriv til landets biskoper og advarte dem mot dette som et truende skisma. Det utløste en voldsom kampanje. ''[[Renmin Ribao]]'' fremholdt der som ''«Ugjendrivelig bevis på Vatikanets støtte til at imperialister intervenerer i forskjellige lands indre anliggender»'',<ref>''«Irrevocable Proof of Vatican's Support for Imperialists to Intervene in Internal Affairs of Various Countries»'', i ''Renmin Ribao'', Beijing, 4. april 1951, tilsvarende i [[Xinhua]] s.d.</ref> det kom (angivelig) en masse protester fra opprørte katolske patrioter mot den pavelige diplomaten med krav om hans utvisning, og ''Renbin Ribao'' konkluderte senere med at han var ''«en løpehund for amerikansk imperialisme og en borger av fyrstedømmet [[Monaco]]»''.<ref>''«The Chinese People Cannot Tolerate It»'', i ''Renbin Ribao'', Beijing, 23. mai 1951, tilsvarende i [[Xinhua]] s.d.</ref> Fra juni 1951 ble erkebiskopen holdt i husarrest<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 93</ref>, og i november det endelige svar: Utvisning.<ref>John W. Witek (1994): Anmeldelse av ''B. Leung: Sino-Vatican Relations: Problems in Conflicting Authority, 1976-1986'', i «Theological Studies» (54), n. 2 (1. juni 1993), s. 363</ref> 
{| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:30%"
|+ ''Tabell (ufullstendig) over drap av katolske prester og søstre 1950-1953''<ref>Tilpasset etter Thomas J. Bauer, M.M.: ''The Systematic Destruction of the Catholic Church in China'', New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 2, kun ut fra de opplysninger som var kjent tidlig 1954</ref>
! Metode !! Kine- siske prester !! Kine- siske brødre !! Kine- siske nonner !! Uten- landske prester !! Sum
|-
| Skutt el.l. || 51 || 2 || 1 || 16 || '''70'''
|-
| Hode knust mellom steiner || 2 || 3 ||  ||  || '''5'''
|-
| Slept, slått og drept || 11 || || 2  ||  || '''13'''
|-
| Bajonett ||  || 2 ||   || 1 || '''3'''
|-
| Halshugd || 1 ||  ||   || 2 || '''3'''
|-
| Levende begravd ||  ||  ||   || 1 || '''1'''
|-
| Levende brent ||  ||  ||   || 1 || '''1'''
|-
| Døde i fengsel (mishandling) || 34 || 17 || 1  || 18 || '''70'''
|-
| '''Sum''' || '''99''' || '''24''' || '''4''' || '''39''' || '''''166'''''
|-
|}
Det ble igangsatt propagandaangrep mot katolske institusjoner. Først i ildlinjen kom to nonnedrevne hjem for foreldreløse og hittebarn, ''De fransiskanske Mariamisjonærer''s barnehjem i Nanjing og et lignende barnehjem drevet av [[Canada|kanadiske]] søstre i [[Guangzhou]]. Folk fikk høre at mange småbarn var blitt myrdet av søstrene. Lignende påstander ble så fremsatt om andre katolske barnehjem landet rundt, og særlig anklagene om nonnene i Shanghai skulle bli en gjenganger i propagandaen opp gjennom årene. Antallet drepte barn i Nanjing var på 2&nbsp;000, ble det sagt, og søstrene der ble dømt til ti års fengsel. Etter dommen var avsagt ble fem søstre iført sorte kinesiske buksedrakter (de fikk ikke beholde ordensdrakten) og kjørt rundt i byen på lasteplanet av en lastebil; noen folk kastet stener og søppel på dem og én av søstrene, sr. Germaine Gravel, ble så skadet at silblod dekket hele ansiktet hennes.<ref>Erkebiskop Dominic Tang: ''How Inscrutable His Ways: Memoirs 1951-1981'', Hong Kong: Aidan Publicities and Printing, 1987, s. 33-34</ref> Om nonnene i Nanjing het det også at de hadde begravd barn levende<ref name="Missionary Bulletin 1954">''Missionary Bulletin'', vol. 7, № 1, januar 1954, s. 24</ref>. I [[Wuchang]] og andre byer ble det holdt folkemøter som fremsatte beskyldninger mot nonnene der.

De amerikanske [[maryknoll]]<nowiki></nowiki>misjonærer i bispedømmet [[Meizhou|Kaying]] i nordøstre Guangdong viser i et nøtteskall omslaget i religionspolitikken. Da de kommunistiske styrker jagde bort nasjonalisthæren våren 1949 fryktet man det verste, men de oppførte seg meget korrekt, betalte for det de kjøpte, leverte tilbake hva de lånte, reparerte hva de skadet, og roste til og med prester og søstre for deres innsats for «folket». Misjonærene ble tillitsfulle og lot seg sjarmere, endret for eksempel uten oppfordring messetidene for at de ikke skulle kollidere med fellesprosjekter og kommunistiske møter. Utover 1950 og særlig ble det gradvis verre; reiserestriksjoner, nekt av innreise for eksempel etter sykebesøk i Hongkong, beslagleggelse av eiendom og bosted (eller de fleste rom i konventene), stadige fiendtligsinnede avhør, husarrest, ryktespredning om presters og søstres spionasje til USAs gunst (dette var under [[Koreakrigen]]), kollaborasjon med [[japan]]erne under [[annen verdenskrig]], og deres seksuelle utskeielser. Ransakelser der man «fant» både pakke med [[opium]], patroner og våpen, spredning av smedebrosjyrer med karikaturtegninger av presters og nonners forbrytelser, arrestasjoner av ordenssøstre som ble utsatt for seksuell fornedring, fremtvingelse av falske tilståelser. Misjonærenes beslutning om ikke å la seg presse til å be om utreisetillatelse ble omgjort da det ble klart at forfølgelser av kinesiske troende ble verre av misjonærenes standhaftighet. Én søster fikk bare slippe ut av fengsel og reise ut etter å ha undertegnet en tilståelse om de forferdeligste ting inklusive drap av 4&nbsp;000 småbarn; biskop [[Francis Xavier Ford]] ble mishandlet og døde i fengsel i februar [[1952]] før de rakk å utvirke det de ønsket av tilståelser.<ref>Jean-Paul Wiest: ''Maryknoll in China: A History, 1918-1955'', Armonk, NY: M.E. Sharpe: 1988.</ref>

I alt ble det holdt rettssaker mot nonner som drev barnehjem på minst 30 steder fra Harbin i nord til Hainan i sør. Mange ble ilagt lange fengselsstraffer (men ble som regel enten utvist, satt i husarrest eller endt til omskoleringsleir). I [[Ningbo]] publiserte kommunistpressen en grotesk tegneserie som viste hvordan søstrene der på 99 år hadde «drept mer enn 24&nbsp;000 foreldreløse barn»: Slaktet, torturert, matet som høns krypende på bakken, likene matet til villhunder. Disse og lignende karikaturserier ble ikke bare trykket lokalt; de ble etter hvert publisert i pressen over hele landet.<ref>Karikaturtegninger gjengitt i Thomas J. Bauer, M.M.: ''The Systematic Destruction of the Catholic Church in China'', New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 15-19</ref>. Søstrene i [[Chongqing]] ble under rettssaken anklaget for å ha spist drepte foreldreløse barn.<ref>Thomas J. Bauer, M.M.: ''The Systematic Destruction of the Catholic Church in China'', New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 3-8</ref>

Det ble også gjennomført spionasjerettssaker mot utenlandske katolske prester og biskoper, og avisene skrev oppildnende artikler om de katolske kontrarevolusjonære. Særlig gikk man løs på lekbevegelsen [[Marialegionen]], som [[Folkets Dagblad]] beskrev som et reaksjonært fascistisk hemmelig selskap. Samme avis forklarte også at hele den katolske kirke var en terroristorganisasjon, og gav sine lesere inngående beskrivelser om nonner som pisker barn, sulter dem ut og behandler dem som slaver. I utstillinger ble det fremvist bevis mot prestene: Våpner, vitnemål om usedelighet og spionasje, hemmelige rom, radiosendere og så videre. Jesuittordenen ble fremstilt som særlig farlig. Utvisningene av utenlandske katolske biskoper, prester og nonner begynte i 1951, men det tok flere år før alle var arrestert og utvist, en del etter fengselsopphold. Status ved utgangen av 1951 var at nuntien og ni andre utenlandske biskoper var blitt utvist, 19 utenlandske og kinesiske biskoper arrestert og fremdeles i fengsel, ca. 300 utenlandske og kinesiske prester i fengsel eller arbeidsleirer, og mer enn tusen prester, ordensbrødre og ordenssøstre utvist ofte etter fengselsopphold under ekstremt tøffe vilkår.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 87</ref> De kinesiske nonner som ble igjen, fikk en svært hard tilværelse. I Nanjing var det nonner som ble tvunget til å gifte seg med soldater.<ref name="Missionary Bulletin 1954"/>

Marialegionen, grunnlagt i [[Dublin]] i [[1921]], var en katolsk lekbevegelse som gjennomlevde en rask vekst verden over og arbeidet for medlemmenes vekst i fromhet og helligelse. Den kom til Kina få år den kommunistiske seier under borgerkrigen. Den var først ute på katolsk side med å ta avstand fra propagandaen til støtte for Bevegelsen for de tre autonomier. ''Folkets Dagblad'' beskrev den (5. juli 1951) som ''«en internasjonal fascistisk hemmelig organisasjon, et internasjonalt redskap for aggresjon, og Kinas dødsfiende»'', og beskyldte medlemmene for spionasje, mord, ildspåsettelse og oppbygging av hemmelige våpenarsenaler. Marialegionen ble først forbudt i [[Tianjin]], og deretter i Beijing, Shanghai, Chongqing og [[Tianshui]] (i [[Gansu]]), og til slutt i hele landet. Et terrorregime begynte for de unge katolikker som utgjorde hovedmassen av medlemmene. De ble bedt av sikkerhetspolitiet til å   undertegne utmeldelser med teksten

:''«Undertegnede ble medlem av den reaksjonære Marialegionen den ..... (dato) og bedrev kontrarevolusjonære og onde aktiviteter rettet mot regjeringen, folket og Sovjetrussland. Herved melder jeg meg ut av Marialegionen og lover å aldri å delta i slik aktivitet i fremtiden».''

Men å undertegne noe slikt kunne være som å undertegne sin egen dødsattest. Regjeringsdekretet «Undertrykkelse av kontrarevolusjonære» (23. juli 1950) og den påfølgende utrenskningsordinans (21. februar 1951) foreskrev dødsstraff eller livsvarig fengsel for «opprør mot landet og kontakt med imperialismen». Gutter og piker fra Marialegionen ble utsatt for endeløse forhør. Mange av dem havnet i fengsel. Legionens nasjonale leder, fader Aiden McGrath, ble fengslet. Pater Jean de Leffe [[S.J.]] ved Aurorauniversitetets middelskole ble fengslet for å nekte å opplyse for politiet hvem som var medlemmer av Marialegionen. Arrestasjon og fengsling av en rekke andre prester og nonner og to erkebiskoper ble begrunnet med at de hadde organisert eller samarbeidet med Marialegionen; utvisningen av biskop [[Auguste Gaspais]] av [[Jilin (Jilin)|Jilin]] ble begrunnet tildels på samme måte. Det ble kunngjort funn av «Marialegionens våpenlagre» i [[Hangzhou]].<ref>Thomas J. Bauer, M.M.: ''The Systematic Destruction of the Catholic Church in China'', New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 12-15</ref>

Kommunistene slet med å få opprettet katolske patriotiske komiteer, og det tok tid både i Beijing og i Shanghai. Trusler måtte til: Ved [[Fu Jen katolske universitet|Fu Jen-universitetet]] i Beijing fikk de prester som studerte der til å bøye hodet for et bilde av Mao. I Shanghai døde pater Beda Chang (Zheng Boda), en dekanus ved [[Aurorauniversitetet i Shanghai|Aurora-universitetet]], i fengselscellen. Kommunistene ble indignert over at byens katolikker kalte hans død en hederskrans, fremholdt ham som forbilde og begynte å ære ham som martyr. Motkampanjen, presseoffentliggjørelsen av hans angivelige forbrytelser, hadde liten overbevisningskraft blant de troende.