Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Misjonærstøtte til Mao====
Som beskrevet var den kommunistiske politikk overfor misjonene og de utenlandske misjonærer for det meste heller imøtekommende i perioden januar 1948 til ca. juni 1950. For mange av misjonærenes vedkommende var deres innstilling avventende og snarere tvilende til at dette ville holde seg. Men det var andre som var meget optimistiske, også fordi de hadde opplevd det tapende regime som gjennomkorrupt. Så sent som i mars [[1950]] henvendte mer enn femti amerikanske protestantiske misjonærer seg til [[den amerikanske kongressen]] og [[det amerikanske utenriksdepartement]] med et «memorandum for USAs anerkjennelse av Folkerepublikken Kina», der de skrev:

:''Alt som kan bidra til å beholde økonomiske, kulturelle, politiske og religiøse kontakter med det kinesiske folk er nødvendig dersom vi skal kunne innvirke på hendelsene der ... [Diplomatisk] anerkjennelse ville hjelpe med å holde åpen i det minste den politiske kanal, men hvis man utsetter anerkjennelsen vil det gjøre det det enda vanskeligere å holde på til og med de kontakter vi har nå.''

Memorandumet viste at i det minste ett segment av de protestantiske misjonærer trodde fast på koeksistens mellom de kristne kirker og kommunistataten. Den kommunistiske politikk de hadde førstehånds erfaring med syntes å representere en fordelaktig, om enn delikat, atmosfære for fortsatt misjon.<ref>Nancy Bernkopf Tucker: «An Unlikely Peace: American Missionaries and the Chinese Communists, 1948-50», i ''The Pacific Historical Review'', vol. 45, nr. 1 (februar 1976), s. 99-100</ref>

Selv om dette var et mindretallsstandpunkt blant misjonærene, og et som ikke ble delt av den katolske misjon som var den dominerende i landet, er den et vesentlig aspekt ved utviklingen. Den er med på å gi noe av bakgrunnen for hvorfor det gikk relativt smertefullt for kommunistene å senere omorganisere protestantene i en regimetro kirke. Men det var også en rekke andre årsaker til dette.

'''Optimisme''': Selv om det ikke kan betraktes som en støtte, så var det likevel uttrykk for en begrunnet optimisme at en vesentlig del av de gjenværende protestanter som hadde opplevet den ikke-truende fremferd fra de kommunistiske styrker i løpet av 1950 bestemte seg for å forbi i Kina. Dette var etter og tildels imens det pågikk en storstilt evakuering av protestantiske misjonærer. Noen av dem som ville bli, hadde sikkert rent heroiske motiver (komme hva komme vil), men mange var rett og slett optimister og stolte på god behandling og gode arbeidsvilkår. Det gjaldt for eksempel amerikanske frelsesarmefolk i Shanghai<ref>''South China Morning Post'', Hongkong, 28. september 1949</ref> og en gruppe på 22 amerikanske misjonærer i Chengdu<ref>''Hongkong Standard'', 21. november 1949</ref>. En av pilotene av det hongkongbaserte lutherske misjonsflyet ''St. Paul'', som var travelt opptatt med å evakuere misjonærer fra det indre av Kina, meldte at nesten alle de 200 europeiske misjonærene i [[Chongqing]] og omegn hadde bestemt seg for å forbli der.<ref>''Hongkong Standard'', 28. november 1949</ref>