Redigerer Venus (avsnitt)

=== Entring av atmosfæren ===


Den sovjetiske [[Venera 3]]-sonden krasjlandet på Venus 1. mars 1966. Sonden ble det første menneskeskapte objektet til å trenge inn i atmosfæren og treffe overflaten på en annet planet. Kommunikasjonssystemet brøt imidlertid sammen før den var i stand til å sende noe data om planeten tilbake.<ref name="mitchell_2" /> Venus' neste møte med en ubemannet sonde fant sted 18. oktober 1967 da [[Venera 4]] trengte inn i atmosfæren og utførte en rekke vellykkede vitenskapelige forsøk. Venera&nbsp;4 viste at overflatetemperaturen var varmere enn de 500&nbsp;°C Mariner&nbsp;2 hadde målt og at atmosfæren bestod av rundt 90&ndash;95 % karbondioksid. Atmosfæren på Venus var betraktelig tettere enn det designerne av Venera&nbsp;4 hadde forutsett. Det medførte at fallskjermtiden ble lengre enn antatt og at batteriene gikk tomme før sonden nådde overflaten. Etter å ha returnert data fra nedstigningen i 93&nbsp;minutter, var Venera&nbsp;4s siste trykkmåling 18&nbsp;[[Pascal (enhet)|bar]] i en høyde av 24,9&nbsp;km.<ref name="mitchell_2" />

[[Mariner 5]] gjennomførte 19. oktober 1967 gjennomførte en passering i en avstand av mindre enn {{Formatnum:4000}}&nbsp;km over skytoppene. Mariner 5 var opprinnelig bygget som en reservekopi for den [[Mars (planet)|Mars]]-bundne [[Mariner 4]], men da det oppdraget var vellykket ble sonden ombygd og tilpasset for et oppdrag til Venus. En rekke instrumenter, mer sensitive enn de på Mariner&nbsp;2, returnerte data om atmosfærens sammensetning, trykk og tetthet.<ref name="Eshleman1969" /> Dataene fra Venera&nbsp;4 og Mariner&nbsp;5 ble analysert av et felles sovjet-amerikansk forskerteam i en rekke [[Kollokvium|kollokvier]] over de neste årene som et tidlig eksempel på samarbeid i romforskningen.<ref name="NAoS1969" /><ref name="Sagdeev2008" />

Med data og lærdom fra Venera&nbsp;4 lanserte Sovjetunionen de to sondene [[Venera 5]] og [[Venera 6]] med fem dagers mellomrom i januar 1969; de ankom Venus med én dags mellomrom den 16. og 17. mai samme år. Sondene var forbedret til å tåle 25&nbsp;bar og var utstyrt med mindre fallskjermer for å oppnå en raskere nedstigning. Siden daværende modeller av Venus' atmosfære antydet at overflatetrykket var 75&ndash;100&nbsp;bar, var det ikke ventet at disse heller skulle overleve turen ned til overflaten. Etter å ha returnert data fra atmosfæren i litt over femti minutter, ble begge knust i en høyde av ca. 20&nbsp;km før de slo ned i overflaten på nattsiden av Venus.<ref name="mitchell_2" />