Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

=== Agitasjon hjemme og i utlandet ===
[[Fil:En politisk Telegramveksling i 1905 Vikingen No 25 24de Juni 1905.jpg|thumb|left|Vitsetegning av [[Gustav Lærum]] for [[Vikingen (tidsskrift)|Vikingen]] No. 25. 24de Juni 1905, om en tenkt telegramveksling mellom statsminister Christian Michelsen og dikteren [[Bjørnstjerne Bjørnson]]. Historien ble så populær at flere trodde den var sann, og Bjørnson måtte selv dementere den.<ref>[http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970505/idag.htm Øystein Sørensen: Apokryft om å holde kjeft] {{Wayback|url=http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970505/idag.htm |date=20150212024545 }}, ''Aftenposten'' 5. mai 1997, hentet 21. januar 2013</ref>]]
Allerede på slutten av [[1800-tallet]] begynte kravene om unionsoppløsning, først og fremst fra [[intellektuell]]e og politisk [[liberal]]e, gjerne tilknyttet partiet [[Venstre]] og avisen [[Dagbladet]]. [[Dikter]]en [[Bjørnstjerne Bjørnson]], [[historiker]]en [[Ernst Sars]] og [[jurist]]en og [[diplomat]]en [[Sigurd Ibsen]] var sentrale. Både de politiske båndene til Sverige og de kulturelle og språklige båndene til Danmark ble kritisert, altså både en politisk og en kulturell [[nasjonalisme]]. Det siste spesielt i [[nynorsk]]bevegelsen, som kjempet for et eget norsk skriftspråk. [[Noregs ungdomslag]] hadde «ut or unionane» som [[slagord]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Bjørn Arne Steine]]: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/makt-og-politikk/1513-ut-av-unionene.html «Ut av unionene!»]. Hentet 21. des. 2016.</ref>

[[Fridtjof Nansen]] hadde blitt aktiv i den offentlige debatt allerede tidlig i 1905, da han ble bedt om å skrive en enquete for ''[[Samtiden]]''.<ref name="nansen">Side 81, Øystein Sørensen: «[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008011704006#81 Fridtjof Nansen : mannen og myten]», Universitetsforlaget, 1993</ref> Enda Nansen selv ikke ønsket å bli oppfattet som en politiker, ble hans mening notert i kraft av at han var en nasjonalhelt. Nansen fulgte opp med fem artikler for ''[[Verdens Gang]]''; «Veien», «Menn», «Mot», «Letsindighet» og «Vilje».<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021408086#25 Fridtjof Nansen] Marit Greve, Norsk Folkemuseum 1996.</ref> Nansen la vekt på at det nå krevdes handling, og ikke uthaling. Dette var en noe mer radikal mening enn flere samtidige hadde, og [[Bjørnstjerne Bjørnson]] kommenterte om Nansen at «Det er dog for meget isbjørn i ham».<ref name="nansen"/> Likevel ble Nansen svært populær i samtiden, og hadde en samlende effekt på befolkningen.<ref name="nansen"/>

Etter at Michelsen tok over som statsminister, ble Nansen tidlig sendt til Tyskland og Storbritannia for å prøve å påvirke opinionen der. Den 25. mars 1905 kom et brev fra Nansen til redaktøren av ''[[The Times]]'' på trykk i avisen. Brevet var en oppklaring av saksforholdet mellom Norge og Sverige i konsulatsaken. Dette brevet var sterkt pådrevet av den norske regjeringen.<ref> Side 33, {{bibsys-oria|pid=021841799|tekst=Tanja Hammerstad}} (Wahl): [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/hammerstad.pdf ''Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905'']. Oslo, 2002. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo</ref> Nansen var allerede populær i [[London]], og hans brev ble lest med iver. 

Svensk opinion var lite begeistret for dette brevet. Det svenske svar var å bruke [[Sven Hedin]]. Forslaget å velge Hedin, som hadde reist mye i Asia og holdt mange foredrag, skal ha kommet fra den britiske [[Minister (diplomati)|minister]] i Sverige, [[James Rennell Rodd]].<ref> Side 35-37, {{bibsys-oria|pid=021841799|tekst=Tanja Hammerstad}} (Wahl): [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/hammerstad.pdf ''Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905'']. Oslo, 2002. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo</ref> Hedins svar den [[1. april]] var først beklagende overfor det britiske publikum i at de ble trukket inn i en for alle praktiske formål privat affære, men deretter angrep Hedin Nansens punkter. Nansen svarte allerede den 4, april med et kort, og den 12. med et lengre svar. Den 18. april svarte igjen Hedin Nansen.

Imidlertid var det ikke slik at det britiske syn skulle vinnes bare i avisene, og Nansen møtte den britiske utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lord Lansdowne]] den 29. mars. Ifølge Lansdowne var møtet stort sett en gjentakelse av Nansens første innlegg i avisen ''The Times''.<ref>National Archives, FO 73/649 Lansdowne til Rodd, 29. mars 1905</ref> Dette var den første av flere norske forsøk på å få i gang møter med den britiske utenriksminister eller på annen måte påvirke britisk opinion. Kampen mellom Nansen og Hedin ble også gjengitt i andre europeiske aviser, som i Frankrike, Russland og Tyskland. Imidlertid ble ikke dette fulgt opp av diplomatiske utspill der.

Bjørnstjerne Bjørnson hadde selv vært aktiv i unionsspørsmålet frem til 1905, og valgte selv å støtte Hagerups syn som førte til dennes avgang, at det var forhandlinger som gjaldt. Dette gjorde ham upopulær i flere kretser i Norge, også delvis fordi han sa dette mens han selv befant seg i [[Roma]]. [[Gustav Heiberg]] skrev at «Ingen under den nuværende Situation har saa liden Ret til at føre Ordet som Bjørnsjerne Bjørnson.[...] B. indtar - heldigvis - ingen oficiel Stilling i vort land».<ref name="bjornson">[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009021000129#489 Bjørnstjerne Bjørnson - En biografi] Bind II - Aldo Keel, Sissel Falck, Gyldendal, 1999</ref> Bjørnson var spesielt skeptisk til den korte lovlinje, og uttalte seg skeptisk om denne. Imidlertid ble han stadig mer isolert, og valgte å trekke seg i stor grad fra offentlig debatt. Den 27. mai fikk han telegram fra Michelsen som orienterte om sanksjonsnektelsen. Bjørnson svarte «Tak for telegrammet. Nu samhold.» Michelsens svar var omtrent at nå gjaldt handling mer enn ord, men gitt Bjørnsons lite populære stilling og Løvlands gjengivelse, ble historien til den apokryfe historien om at Bjørnson skrev «Nu gjælder det at holde sammen», og at Michelsen svarte «Nu gjælder det at holde kjæft». Historien ble så populær at Bjørnson selv gikk ut og dementerte dette.{{#tag:ref|Historien ble også gjentatt i TV-serien [[Harry & Charles]] fra 2007.|group=n}} I resten av oppløsningen forholdt Bjørnson seg taus. Han var en erklært republikaner, men støttet kongevalget av utenrikspolitiske hensyn.<ref>[http://nbl.snl.no/Bjørnstjerne_Bjørnson Bjørnstjerne Bjørnson] - Store norske leksikon, hentet 7. februar 2013</ref>