Redigerer Samisk historie i etterkrigstiden (avsnitt)

=== Sjøsamenes sviktende ressurstilgang ===
[[Fil:Gamle sjøbuer. Birtavarre, Kåfjord, Troms. Tilh. folk oppover dalen. Foto A. Nesheim, 1948 - Norsk folkemuseum - NF.05116-014.jpg|mini|Sjøsamiske sjøbuer i Birtavarre, Kåfjord, Troms fotografert i 1948. Den gamle sjøsamiske næringstilpassingen var sentrert om fiske, med biintekter fra fedrift og utmarksutnyttelse. Stort sett fisket sjøsamene i Kåfjord på [[Lyngen (fjord)|Lyngenfjorden]], men flere dro også på sesongfiske.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://nordligefolk.no/sjosamene/arkitektur-og-byggetradisjoner/fjaerabuene-i-birtavarre/ | tittel= Fjærabuene i Birtavarre | besøksdato= 28. februar 2023 | utgiver= nordligefolk.no | arkiv_url= | dato = 2023 }}</ref> {{byline|Asbjørn Nesheim}}]]

Sjøsamenes spesielle tilpasningsform ble mer og mer fornorsket, ettersom den norske fiskerinæringen ekspanderte. Den norske staten gjorde mye for å bygge opp fiskerinæringen i Nord-Troms og Finnmark etter krigens ødeleggelser. Mange fiskere etablerte seg med små båter og bruk, men på grunn av overkapasitet og dårlige inntekter, ble antallet fiskere mindre. Folk flyttet til tettsteder og byer, men for de gjenværende ble fisket mer rasjonelt med moderne nylongarn og billige, små motorer i båtene. Fornyingen av fiskeriene førte til større konkurranse om ressursene i fjordene. Spesielt ble det konflikter når moderne båter med moderne redskaper som snurpenot og snurrevad kom inn i fjordene. I 1959 ble det imidlertid dannet fylkesvise rådgivende organer for lokale reguleringer i 1959, slik at forholdene ble håndtert av fiskerimyndighetene og Fiskarlaget. Det var en etnisk dimensjon i disse konfliktene. Interessekonflikten var en kamp mellom småkårsfolk i fjordbygdene, ofte sjøsamer, som drev kombinasjonsbruk, og kyst- og sildefiskere med moderne, effektive redskaper.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=324–327}}

For sjøsamene var hovednæringen fjordfiske, mens sauehold, jordbruk og utmarksressurser ga biinntekter. Siden 1990-årene har fjordfisket blitt dårligere på grunn av generell overbeskatning, blant annet fordi trålere har fått tillatelse til å fiske i fjordene. Sjøsamene har mange steder forlatt bygdene eller funnet nye næringer. Noen har fått nye båter eller gått over til mer intensivt jordbruk, da med vekt på sauehold, moderne jordbruk og nydyrkning. Husholdningene har dermed blitt mer preget av markedsøkonomi og forbruk, og økonomisk og kulturelt har sjøsamene blitt mer tilknyttet det norske samfunnet. Det er mer vanlig at disse snakker norsk enn at de behersker samisk. Den samiske forfatteren og historikeren [[Odd Mathis Hætta]] (1940–) har beskrevet hvordan generasjonen født på slutten av 1800-tallet snaket samisk og behersket norsk. De uttrykte ikke samisk identitet for sine barn, men skjulte den heller ikke og snaket samisk og gikk i samiske klær. Mens generasjonen etter, født før 1940, snakket både norsk og samisk, men tok til seg norsk identitet. For dem var utfordringen å bygge ned sin samiske identitet, noe som også fikk en naturlig løsning da mange flyttet til byer i Sør-Norge.{{sfn|Hætta|2021|p=72–73}}