Redigerer São Tomé og Príncipe (avsnitt)

=== Andre kolonisering ===
Fram til midten av 1800-tallet ble kolonien i stor grad overlatt til seg selv.<ref name="Seibert 2006, s. 39">Seibert 2006, s. 39.</ref> Det var urolige tider i Portugal. I 1844 hadde kolonien en befolkning på {{formatnum:7054}} kreoler, {{formatnum:5514}} slaver og 185 hvite.<ref name="Seibert 2006, s. 39"/>

[[Fil:Cacao-pod-k4636-14.jpg|mini|[[Kakaotre|Kakaotrær]] ble innført i 1822 og ble dyrket i stor skala fra 1855.]]
Båndene til [[Bahia]] ble brutt da Brasil ble selvstendig. I 1858 var det 11 katolske prester i kolonien, alle kreoler.<ref name="Seibert 2006, s. 48">Seibert 2006, s. 48.</ref> Med rekoloniseringen og den nye plantasjeøkonomien fulgte også en religiøs nykolonisering. I 1878 etablerte [[Real Colégio das Missões Ultramarinas de Cernache de Bonjardim]] seg for å drive arbeid blant forroene.<ref name="Seibert 2006, s. 49">Seibert 2006, s. 49.</ref> Imidlertid ble forroene ikke lenger ansett som egnet til prestetjeneste og utdannelsen av kreoler til dette stanset.<ref name="Seibert 2006, s. 49"/>

Brasils selvstendighet i 1822 og slavehandelens opphevelse i 1836 fikk konsekvenser for kolonien. Kapital som var opptjent på slavehandelen med Brasil ble investert i plantasjer på São Tomé og Príncipe.<ref name="Seibert 2006, s. 40">Seibert 2006, s. 40.</ref>

[[Kaffeplanter|Kaffe]] var innført i 1787 og i 1822 kom [[Kakaotre|kakao]].<ref name="Seibert 2006, s. 40"/> Dette ble produkter for en ny plantasjeøkonomi. Kakao ble først innført til Príncipe som prydtre, men i 1855 begynte [[João Maria de Sousa e Almeida]], som kom fra en mulattfamilie fra Bahia, produksjon av kakao i stor skala på São Tomé.<ref name="Seibert 2006, s. 40"/> Fra São Tomé ble kakao brakt til [[Bioko|Fernando Póo]] og derfra i 1879 videre til [[Gullkysten]], som skulle bli en viktig konkurrent.<ref name="Seibert 2006, s. 44"/> Sammenlignet med kaffe var kakao best egnet til dyrking med ufaglært arbeidskraft. Gode priser på verdensmarkedet stimulerte til satsing. Innen 1890 ble det produsert mer kakao enn kaffe.<ref name="Seibert 2006, s. 44">Seibert 2006, s. 44.</ref>

[[Fil:Escudo banco nacional ultramarino en 100 esc.JPG|mini|Plantasjene ble eid av interesser i Portugal, blant annet [[Banco Nacional Ultramarino]].]]
Plantasjene utgjorde selvstendige samfunn med egen infrastruktur.<ref name="Seibert 2006, s. 41"/> Da plantasjen til baron João Maria de Sousa e Almeida ble overtatt av [[Banco Nacional Ultramarino]] utgjorde den 80&nbsp;km², med en jernbane på 50&nbsp;km og med {{formatnum:2500}} angolanske kontraktsarbeidere og 50 europeiske ansatte.<ref name="Seibert 2006, s. 40"/> Plantasjedriften førte til at flere portugisere kom til kolonien og i 1881 hadde den hvite befolkning økt til 526 menn og 46 kvinner, hvorav rundt halvparten var fanger eller deporterte.<ref name="Seibert 2006, s. 41"/>

Utviklingen av den nye plantasjeøkonomien førte til at forroene ble presset bort fra jorda de til da hadde kontrollert.<ref name="Seibert 2006, s. 41">Seibert 2006, s. 41.</ref> Jordeiendommer ble kjøpt opp, men det ble også brukt tvang og bedrag i prosessen der 90 % av landbruksarealet gikk over på portugisiske hender fram til 1898. Dette skapte en varig bitterhet hos forroene.<ref name="Seibert 2006, s. 41"/> Gruppen gikk over til å besette stillinger på lavere nivå i offentlig tjeneste.<ref name="Seibert 2006, s. 7">Seibert 2006, s. 7.</ref>

I tillegg til eksisterende jordbruksområder, ble nytt land dyrket opp slik at det meste av São Tomé ble dekket av plantasjer. Området der angolarene bodde ble i 1878 også tatt til plantasjedrift.<ref name="Seibert 2006, s. 42">Seibert 2006, s. 42.</ref> I 1913 ble det dyrket kakao på {{formatnum:62500}} [[hektar]] på Säo Tomé og {{formatnum:10000}} hektar på Príncipe.<ref name="Seibert 2006, s. 41"/>

Kakaoproduksjonen nådde en topp i 1909.<ref name="Seibert 2006, s. 45">Seibert 2006, s. 45.</ref> Deretter avtok produksjonen, både på grunn av skadedyr, økt konkurranse og fallende priser. Fra 1930 var plantasjedriften lite effektiv og det var problemer med lønnsomheten.<ref name="Seibert 2006, s. 45"/> Arealet som ble benyttet til kakaoproduksjon var i 1975 falt til {{formatnum:25000}} [[hektar]].<ref name="Seibert 2006, s. 45"/>

==== Slaveriet oppheves, kontraktarbeid innføres ====
[[Fil:COLLECTIE TROPENMUSEUM Stadsgezicht Sao Tome TMnr 60047804.jpg|mini|Utsyn over byen São Tomé ca. 1870–1890.]]
I 1875 ga guvernøren frihet til de {{formatnum:7500}} slavene.<ref name="Seibert 2006, s. 46">Seibert 2006, s. 46.</ref> Dette skapte problemer for plantasjedriften. Plantasjene var arbeidsintensive og det var stadig mangel på arbeidskraft. De frigitte slavene ville ikke arbeide på plantasjene og verken forroene eller angolarene var villig til å ta manuelt plantasjearbeid.

I 1875 etablerte myndighetene [[Curadoria Geral dos Indígenas]] for å rekruttere kontraktsarbeidere, kalt ''serviçais'', fra det afrikanske fastlandet.<ref name="Seibert 2006, s. 47">Seibert 2006, s. 47.</ref> Fra 1876 til 1879 ble {{formatnum:10341}} kontraktsarbeidere brakt til øyene, rundt halvparten fra [[Angola]], de resterende fra [[Gabon]], [[Gullkysten]] og [[Liberia]]. Deretter ble arbeidere hentet fra de portugisiske koloniene. I tillegg til Angola, ble det fra 1903 rekruttert kontraktsarbeidere fra [[Kapp Verde]] og fra 1908 fra [[Mosambik]].<ref name="Seibert 2006, s. 47"/> I 1895 ble det brakt inn 300 kinesere fra [[Macao]].<ref name="Seibert 2006, s. 47"/>

Kolonien hadde i 1900 en befolkning på {{formatnum:42100}}, hvorav {{formatnum:19430}} var saotomesere, {{formatnum:21510}} kontraktsarbeidere og {{formatnum:1190}} hvite.<ref name="Seibert 2006, s. 50"/> Innen utgangen av tiåret var forholdet endret og kontraktsarbeiderne og deres etterkommere var i flertall. I 1909 bodde det {{formatnum:35533}} kontraktsarbeidere, {{formatnum:6987}} tongaer, {{formatnum:23651}} saotomesere, {{formatnum:2000}} europeere og 50 asiater i kolonien.<ref name="Seibert 2006, s. 50"/>

[[Fil:074 San Thomé. - Le pier.jpg|mini|Fra São Tomé. Fotografi i boken ''Heures africaines. L'Atlantique – Le Congo'' av James Vandrunen, utgitt i 1899]]
Mellom 1902 og 1928 ble det brakt inn {{formatnum:99821}} kontraktsarbeidere, fra 1928 til 1958 i alt {{formatnum:84397}}.<ref name="Seibert 2006, s. 50"/> Kontraktsarbeidere forble en større gruppe enn de lokale kreolene fram til 1940.<ref name="Seibert 2006, s. 51">Seibert 2006, s. 51.</ref>

Kappverderne utgjorde et unntak ved at det som regel ble rekruttert ektepar, mens øvrige kontraktsarbeidere var menn.<ref name="Seibert 2006, s. 51"/> I motsetning til angolanerne og mosambikerne, ble kappverderne dessuten, som saotomeserne, klassifisert som statsborgere, mens angolanerne og mosambikerne ble klassifisert som ''indígenas'', innfødte.<ref name="Seibert 2006, s. 56">Seibert 2006, s. 56.</ref>

Plantasjene ble stort sett eid av selskaper basert i Lisboa og med fraværende eiere. Plantasjene utviklet seg til adskilte samfunn der kontraktsarbeiderne bodde i brakker.<ref name="Seibert 2006, s. 51"/> Fram til 1950-årene kunne de heller ikke forlate plantasjene etter arbeidstid.<ref name="Seibert 2006, s. 52">Seibert 2006, s. 52.</ref> Det eksisterte således både geografiske og sosiale skiller mellom kontraktsarbeiderne og kreolsamfunnet av forroer.<ref>"Seibert 2006, s. 57.</ref>

Kontraktsarbeidere fikk treårskontrakter.<ref name="Seibert 2006, s. 47"/> Halvparten av lønnen ble holdt tilbake og skulle utbetales ved [[repatriering]]. Fram til 1909 var dette imidlertid bare en formalitet som ikke ble praktisert.<ref name="Seibert 2006, s. 52"/> Kontraktene ble dessuten ofte ensidig forlenget uten samtykke fra arbeiderne.<ref name="Seibert 2006, s. 52"/> Selv om det ikke var lov, ble det praktisert fysisk avstraffelse. Arbeidsforholdene førte til at britiske anti-slaveri-aktivister startet en kampanje som i 1909 ledet til boikott av saotomesisk kakao i [[Storbritannia]] og [[Tyskland]].<ref name="Seibert 2006, s. 52"/>

[[Fil:076 San Thomé. - Un magasin.jpg|mini|Butikk, fotografi hentet fra boken ''Heures africaines. L'Atlantique – Le Congo'' av James Vandrunen, utgitt i 1899]]
Blant forroene hadde det utviklet seg en litteratur og det ble utgitt aviser. Det dannet seg også en gruppe intellektuelle og gruppen rekrutterte politikere. De mest velstående blant forroene sendte sine barn til Portugal, Angola eller Brasil for utdannelse. Gruppen hadde imidlertid tapt kontrollen over jorda til nye plantasjeeiere og tapt posisjoner i koloniadministrasjonen til portugisere. På 1900-tallet var gruppen i nedgang.<ref name="Newitt 2003, s. 38"/>

Fra 1900 til 1993, da en [[jordreform]] ble iverksatt, tilhørte det meste av den dyrkbare jorda plantasjene. Rundt 5 % av jorda besto av småeiendommer, ''glebas''.<ref>"Seibert 2006, s. 38.</ref> Dette var for det meste jordstykker nært hovedstaden eller andre byområder. Eiendommene kunne ha frukttrær, men spilte ellers ingen rolle i jordbruket. De var i stedet knyttet til forroenes status som frie og ble benyttet til å bygge hus på. Eiendomsgrensene ble markert av [[draketrær]] (''Dracaena arborea'') med hekker i mellom.<ref>"Seibert 2006, s. 38–39.</ref>

Etter revolusjonen i Portugal i 1910 ble forholdene for kontraktsarbeiderne bedret og repatriering kom i gang.<ref name="Seibert 2006, s. 53">Seibert 2006, s. 53.</ref> Nye reformer ble innført etter andre verdenskrig, med helsetjenester og krav om skolegang for arbeiderbarn, og i 1961, da kontraktsarbeiderne formelt fikk samme status som saotomeserne. Gruppene av ''serviçais'' og ''tongas'' var lenge uten utdannelse, bodde isolert og hadde begrenset tilgang til helsetjenester.<ref name="Newitt 2003, s. 39"/> Endringen av status hjalp imidlertid på sikt til med assimilering av kontraktsarbeiderne i gruppen av forroer.<ref name="Seibert 2006, s. 53"/>

==== Helse, utdanning og offentlige virksomhet ====
[[Fil:Joaquim da Graça Correia e Lança.jpg|mini|[[Joaquim da Graça Correia e Lança]] var guvernør 1897–1899.]]
Fram til 1930-årene beholdt øyene sitt rykte for å være usunne for nyankomne.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 52">Hodges og Newitt 1988, s. 52.</ref> Levealderen var kort og dødeligheten høy. Feber, [[syfilis]] og [[skabb]] var utbredt. I 1861-62 og i 1877 rammet en [[Kopper (sykdom)|koppeepidemi]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 53">Hodges og Newitt 1988, s. 53.</ref> Det var problemer med å skaffe rent drikkevann og vannbårne sykdommer som [[dysenteri]] og [[diare]] var utbredt. [[Malaria]] tok også mange liv, også i hovedstaden, på grunn av udrenerte våtmarksområder.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 53"/> I 1908 ble dødeligheten på plantasjene, der innkvarteringsforholdene var dårlige, beregnet til 100 per 1000.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 53"/> [[Tuberkulose]] og andre lungesykdommer spredte seg der raskt.

I 1820-årene spredte [[sovesyke]] seg til Príncipe og i andre halvdel av 1800-tallet førte den til stor dødelighet. Folketallet på øya var {{formatnum:1122}} i 1844. I 1912 var det 550 mennesker igjen.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 54">Hodges og Newitt 1988, s. 54.</ref> Utviklingen førte til at det ble satt i gang en stor kampanje for å forbedre forholdene, blant annet ved å utrydde smittebærende dyr, drenering av myrområder og ved å rydde vegetasjonen nær bosettinger. I 1914 var[[Tsetsefluer|tsetsefluene]] utryddet og helseforholdene bedret seg.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 54"/>

I 1919 besøkte en britisk ekspedisjon under ledelse av [[Arthur Eddington]] Príncipe for å benytte en total [[solformørkelse]] til å prøve [[Albert Einstein]]s teori om generell relativitet.<ref>Strømme, Alex: [http://www.naturfag.no/artikkel/vis.html?tid=2129087 «Solformørkelser – unike anledninger til å forstå naturen»], naturfag.no, 28. oktober 2015. Lest 5. mars 2017.</ref>

Koloniadministrasjonen var ikke villig til å bruke offentlige midler for å forbedre forholdene for befolkningen og brukte først på 1900-tallet bare beskjedne beløp på utdanning og helse.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42">Hodges og Newitt 1988, s. 42.</ref> Kommunikasjonene med omverdenen ble imidlertid forbedret: Det ble lagt [[telegraf]]- og [[telefon]]kabel til Europa og rederier ble subsidiert for å skaffe regelmessig skipsanløp. Mellom hovedstaden og Trinidade i innlandet ble det anlagt smalsporet jernbane.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42"/>

Skolevesenet var begrenset og utbygging av det gikk sakte. I 1952 åpnet den første videregående skolen.<ref name="Newitt 2003, s. 39"/><ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 45">Hodges og Newitt 1988, s. 45.</ref> Det var få arbeidsmuligheter for folk med utdanning og de som hadde utdannelse søkte seg som oftest utenlands. Saotomesere kunne få arbeid på lavere trinn i offentlig forvaltning og som oppsynsmenn på plantasjene, men de fikk ikke ledende stillinger.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 45"/>

==== Under Estado Novo ====
I 1928 fikk kolonien et styre og stell bestemt av et eget ''carta orgânica''.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42"/> Guvernøren skulle etter dette oppnevnes for fire år. Et regjeringsråd med to valgte medlemmer skulle assistere guvernøren. Senere kom det et lovgivende råd der sju medlemmer var valgt. Mannlige statsborgere, menn som sto i spissen for husholdninger, skattebetalende kvinner og andre nærmere bestemte kategorier hadde stemmerett. Verken regjeringsrådet eller det lovgivende råd hadde noe å si i budsjettspørsmål.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42"/> De to øyene utgjorde sammen én valgkrets ved valg til parlamentet i Lisboa. Elektoratet besto i 1967 av {{formatnum:5085}} velgere.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43">Hodges og Newitt 1988, s. 43.</ref> Øyene ble inndelt i to områder med hvert sitt lokalråd. São Tomé ble videre inndelt i sogn.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42"/>

[[Fil:Sao Tome Monteforte Cocoa Beans Drying 2 (16062855549).jpg|mini|Kakao til tørk]]
Fra 1939 ble det innført fireårsplaner som fikk noe fart i offentlige bygge- og anleggsvirksomhet.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43"/> Det ble bygget veier som forbandt det meste av São Tomé, bortsett fra sørvestdelen av øya, med hovedstaden.

Under [[Estado Novo]] holdt kakao seg som viktigste eksportprodukt og falt aldri til mindre enn 66 % av eksporten.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43"/> Fram til 1947 gikk all utførsel av kakao til Portugal, deretter ble Nederland et viktig marked for rundt en tredel av kakaoproduksjonen. Mens kaffe fikk stadig mindre betydning, økte produksjon av palmekjerner, palmeolje og kopra i betydning.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43"/> Det meste av importen kom fra Portugal, men andelen sank fra over 80 % i 1942, til rundt 75 % midt i 1960-årene og til rundt 50 % tidlig i 1970-årene.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43"/>

==== Batepá-massakren og frigjøringstanker ====
Forholdet mellom forroene og de portugisiske myndighetene var preget av mistro og konflikt. I 1953 fant [[Batepá-massakren]] sted. Forsøk på å utkommandere forroer til offentlig arbeid førte til motstand. Guvernøren truet med tvangsrekruttering til arbeid på plantasjene. Forroene forsvarte sin posisjon som frie og motsatte seg forsøk på tvangsarbeid.<ref name="Newitt 2003, s. 39" /> Situasjonen utviklet seg til at medlemmer av sikkerhetsstyrkene ble drept og det ble utført represalier mot forroer.<ref name="Newitt 2003, s. 38"/>

[[Fil:Carlos Graça.jpg|mini|[[Carlos Graça]] var blant de første uavhengighetsforkjemperne. Han var statsminister 1994–95]]
Batepá-massakren ble et vendepunkt for forroenes politiske innstilling.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 91">Hodges og Newitt 1988, s. 91.</ref> Etter hendelsene i 1953 dannet det seg en politisk elite i eksil i Lisboa, der saotomesiske studenter også kom i kontakt med eksilmiljøer fra andre portugisiske kolonier. Flere fra denne gruppen ble ledende politikere etter uavhengigheten, som [[Miguel Trovoada]], [[Manuel Pinto da Costa]] og [[Carlos Graça]].<ref>Newitt 2003, s. 39–40.</ref> Portugisiske myndigheter forsøkte aldri å inkludere gruppen av utdannede saotomesere i administrasjonen av kolonien og den ble i stedet inspirert av tanker om kolonifrigjøring og [[Négritude-bevegelsen|négritude]]. Nasjonalistene fikk sin politiske skolering i eksil i anti-imperialistiske miljøer.<ref name="Seibert 2006, s. 7"/> Eksilmiljøet var tallmessig lite og saotomesisk nasjonalisme fikk liten utbredelse på øyene.<ref name="Newitt 2003, s. 40">Newitt 2003, s. 40.</ref>

I 1960 dannet en liten gruppe studenter som var hjemme på São Tomé organisasjonen [[Comitê pela Libertação de São Tomé e Príncipe]] (CLSTP), men gruppen fikk ingen utbredelse lokalt.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 91"/><ref name="Newitt 2003, s. 40"/> Den ble imidlertid med i [[Conferência das Organizações Nacionalistas das Colónias Portuguesas]] (CONCP), som samlet frigjøringsbevegelsene i de portugisiske koloniene og fikk gjennom dette en viss internasjonal status.<ref name="Newitt 2003, s. 40"/> I november 1962 fikk CLSTP for første gang legge sin sak fram for [[FNs fjerde komité]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 92"/> Da [[Organisasjonen for afrikansk enhet]] ble grunnlagt i 1963 fikk CLSTP observatørstatus.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 92"/>

CLSTP-ledelsen var spredt på flere steder i utlandet. Etter å ha etablert seg i [[Conakry]] i [[Guinea]] i 1960, ble hovedkontoret året etter flyttet til [[Libreville]] i [[Gabon]]. Organisasjonen var preget av indre strid og i 1965 fantes det rivaliserende kontorer i Libreville så vel som i [[Accra]] i [[Ghana]].<ref name="Newitt 2003, s. 40"/> Kontakten med øyene var minimal,<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 92">Hodges og Newitt 1988, s. 92.</ref> og splittelsen gjorde at virksomheten i 1965 nærmest opphørte.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93"/>

Det kom nytt liv i nasjonalistbevegelsen i 1972 da [[Movimento de Libertação de São Tomé e Príncipe]] (MLSTP) ble dannet under ledelse av [[Manuel Pinto da Costa]]. Et eksilhovedkontor ble opprettet i Libreville.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93"/> MLSTP ble anerkjent av [[Organisasjonen for afrikansk enhet]] som den eneste legitime representant for det saotomesiske folk..<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93"/><ref name="Newitt 2003, s. 41">Newitt 2003, s. 41.</ref>

Den portugisiske sosialistlederen [[Mario Soares]] ble i 1970 sendt i åtte måneders eksil på São Tomé.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 45"/>

Under [[Biafrakrigen]] fra 1967 til 1970 skaffet separatistene forsyninger av våpen og mat via kolonien. Det førte til et økonomisk oppsving.<ref name="Seibert 2006, s. 97">Seibert 2006, s. 97.</ref> Utenlandske nødhjelpsorganisasjoner opprettet en [[Luftbroen til Biafra|luftbro]] og benyttet flyplassen på São Tomé for å fly nødhjelp til Biafra.<ref>[https://tv.nrk.no/serie/biafra/fola69005469/25-02-1969 Reportasje om luftbroen i Biafra], NRK, 25. februar 1969.</ref>

[[Fil:Sao Tome Liceu Nacional 1 (16061610770).jpg|mini|Escola Técnica Silva e Cunha åpnet i 1969. Skolen har skiftet navn til Liceu Nacional]]
Politisk endret forholdene i kolonien seg lite. Det ble holdt valg til det lovgivende råd, men det var uten makt. Øyene valgte én representant til parlamentet i Lisboa. Valgene foregikk uten politisk konkurranse mellom kandidater eller partier.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 91"/> Før [[nellikrevolusjonen]] i Portugal 25. april 1974 drev ikke uavhengighetsbevegelsen politisk aktivitet på øyene.<ref name="Seibert 2006, s. 100">Seibert 2006, s. 100.</ref> Organisasjonens ledere samlet seg i Libreville i Gabon. I motsetning til i de portugisiske koloniene på det afrikanske kontinentet, der det før uavhengigheten ble ført væpnet kamp mot kolonimakten, var forholdene på São Tomé og Príncipe fredelige. Selvstendigheten kom mest som en følge av omveltningen i Portugal.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 90">Hodges og Newitt 1988, s. 90.</ref>