Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== England ===
[[Fil:Henry7England.jpg|miniatyr|[[Henrik VII av England]] skapte stabilitet og trekk av enevelde under sitt styre. Likevel forhindret han adelens maktmisbruk og skaffet fred, så han var relativt populær.]]
Hundreårskrigene hadde svekket kongemakten i England, og adelen sto langt sterkere der enn den gjorde  i Frankrike. Til gjengjeld sto bøndene markant svakere. England hadde en sterk klasse med selveiende landeiere: disse var ikke enkeltstående bønder, men store godseiere, noen adelige, andre ikke. Kongemakten hadde tidligere lyktes i å skattlegge eksport av blant annet ull og skinn, noe som begrenset antall eksportører og antall utsalgssteder til én av hver. Franske områder ble tapt, bortsett fra byen [[Calais]], som forble engelsk til 1558. Dermed fikk også den økonomisk viktige gruppen ''The Company of the Merchants of the Staple'' (''staple'' er et synonym for monopol), som holdt til der, og langt på vei kontrollerte ullhandelen med Europa, fortsette. Økonomien var langt på vei en pengeøkonomi, og handelsstanden fikk en tidlig form for [[merkantilisme]] allerede på slutten av 1300-tallet. Landsbyer ble også styrket i England og hadde pengeøkonomi fra tidlig av. Føydalismen ble erstattet av en mer økonomisk form for kontrakt mellom bønder og jordeiere, slik at jordeierne ikke eide menneskene på jordlappen, men bare jordlappen. Slik var England langt på vei et tidligkapitalistisk land.<ref>Side 180-84, Fuglestad</ref> 

Pandemien [[svartedauden]], [[hundreårskrigen]] og de påfølgende skatteøkningene samt støtte til Wyclif-bevegelsen skapte bondeopprør sent på 1300-tallet. Dette medførte at bøndene, som var vel beleste og opplyste, fikk fjernet skattene og ta del i fordelene som kom etter den brutale reduksjonen av mennesker etter svartedauden, det vil si etterspørsel etter arbeidskraft. Adelen måtte se seg om etter andre inntektskilder, og den mest åpenbare var den som krevde færrest mulig mennesker og som ga mest mulig avkastning for minst mulig investering: saueull. Adelen satset mye på å produsere ull som allerede var et vel etablert næring. På 1400-tallet fikk de tak i [[Flandern|flamske]] vevere og satte ut ullproduksjonen til landsbygdene for å omgå laugsreglementet, brukte vannkraft og betalte dermed mindre for produksjonen. Ved å bruke bondekoner og andre som vevere, begynte også britene å produsere, som i Flandern, foredlede tekstilvarer. Råull gikk ned i pris og ullvarer gikk opp. Dette var viktig fordi ferdigproduserte ullvarer ikke ble inkludert av staple-systemet, og fordi det lønte seg å fremstille ferdigvarer. Mellom 1361 og 1490 ble eksport av råull redusert til en tredjedel, mens eksporten av tøy ble firedoblet i samme periode. England ble utover 1400- og tidlig 1500-tall den dominerende produsenten av tøyer. Landet produserte mer enn hanseatene og norditalienerne til sammen. Særlig var handelen med Antwerpen stor i denne tiden. Denne proto-industrielle arbeidsmåten ble viktig for England de nærmeste tre hundre årene.<ref>Side 182-86, Fuglestad</ref>.

Da den dyktige soldatkongen [[Henrik V av England|Henrik V]] døde i 1422, tok hans sønn [[Henrik VI av England|Henrik VI]] over, men han var sin far underlegen, både politisk og militært. Frankrike bekjempet engelske tropper og drev dem vekk fra fastlandet. Mange tvilte dermed på Henrik VIs evner. Dette gjaldt særlig [[Richard Plantagenet, 3. hertug av York]]. Richards «hvite roser», etter våpenskjoldet til hertugen, sloss mot de lojale troppene til Henrik VI, de «røde roser», etter våpenskjoldet til Lancaster. Krigen, kalt [[rosekrigene]], varte til 1485. Det så ut til at krigene skulle slutte i 1471 da Richard av Yorks sønn [[Edvard IV av England|Edvard]] beseiret Henrik VIs styrker, fengslet ham og selv ble kronet til konge. Edvard styrte frem til 1483. Hans to sønner skulle overta, men i mellomtiden styrte [[Richard III av England|Richard III]], helt til han to år senere ble drept i [[slaget ved Bosworth Field]]. Fra da av var [[Henrik VII av England|Henrik VII]] konge. Han var opprinnelig av Lancaster-familie, om enn langt ute i slekten. For å skape balanse giftet han seg med datteren av Edvard IV, og fikk dermed en viss legitimitet ved å forbinde familiene. Det nye dynastiet ble med dette Tudor og ikke Lancaster eller York. Riksvåpenet hadde begge rosene i seg.<ref>Side 98-101, Hibbert</ref>

Under Henrik VII ble det fred i England, og selv om han brukte sin nyvunne makt til å styrke kongemakten på bekostning av adelen og tredjestanden, var han populær. Han fikk fjernet private hærer slik at borgerkrig ikke skulle kunne skje igjen. Han satte opp en egen rettssal i det såkalte Stjernekammeret, der eiendomstvister skulle avgjøres. Selv om kongen misbrukte domstolen for å øke makten var den mer forutsigbar enn tidligere løsninger.<ref>Side 69, Palmer, Colton</ref> Henrik VII var selv gjerrig og lite interessert i å øke skatter eller å gå til krig. For å tjene penger oppmuntret han til produksjon av tøy til eksport som han selv skattla. I tillegg bygget han opp en sterk handelsflåte, noe som gjorde både de adelige som satt i Parlamentet (etter 1445 var det ikke lov for verken storbønder, ''yeomen'', eller folk av lavere rang å sitte der) og kongen selv fornøyd.<ref>Side 100, Wiesner-Hanks</ref> Adelen hadde blitt noe stagget av Henrik VII, men de hadde skaffet seg stor lokalpolitisk makt etter at de tok over som juridisk overhode som «fredsdommer».