Redigerer Pete Townshend (avsnitt)

== Intervjuer ==
[[Fil:Thewho liveatleeds.jpg|thumb|Pete Townshend og [[Roger Daltrey]] [[17. juni]] [[2006]] ved minneplaketten for den legendariske konserten i Universitetet i [[Leeds]] [[14. februar]] [[1970]]]]
Fra [[The Who]] dukket opp i det britiske musikklandskapet, har Townshend vært et godt og ettertraktet intervjuobjekt. Fra tidlig 1966 har han vært bandets talsmann, men også intervjuet uavhengig av bandet i [[BBC]]s TV-serie «A Whole Scene Going» hvor han vedgikk at bandet brukte dop og at han anså [[The Beatles]]' backing tracks «flippin' lousy». Gjennom 60-tallet opptrådte Townshend regelmessig i britiske musikkmagasiner, men det var i et langt intervju i ''[[Rolling Stone]]'' i 1968 som befestet hans posisjon som en av rockens ledende [[intellektuell]]e og viste en teoretisk tilnærming til rockemusikk.{{tr}} Et sjeldent intervju på norsk ble gjort av Håvard Friis Nilsen for Morgenbladet i 2012, publisert i to deler.<ref>[http://morgenbladet.no/kultur/2012/mental_macho#.VEkYOxkZ5aU]</ref><ref>[http://morgenbladet.no/kultur/2012/townshends_traumer?quicktabs_mest_lest_mest_kommentert=1#.VEkZUhkZ5aU]</ref>

Townshend ga stadige intervjuer til den voksende undergrunnspressen, og ga dem ikke bare en stjerne til forsidene, men også ytterligere befestet sin posisjon som en ærlig og kunnskapsrik kommentator fra rocken. Han var ikke bare i stand til å diskutere sitt eget arbeid, men også predike hvordan man kan betrakte rockemusikk som kunst.

Townshend har trukket seg unna medier i perioder. På sin 30. fødselsdag diskuterte Townshend som følelse om at [[The Who]] var på nedgang med journalisten Roy Carr, kom med giftige kommentarer mot kollegaen [[Roger Daltrey]] fra [[The Who]] og andre innen britisk rock. Carr offentliggjorde disse bemerkningene ''[[NME]]'' og dette skapte selvsagt vanskeligheter innen [[The Who]] og satte Townshend i forlegenhet. Ut fra en følelse av å være forrådt, ga ikke Townshend noen intervjuer på over to år.

Men uansett hadde Townshend fortsatt nære forbindelser med journalister og i 1982 øste han ut alle detaljer vedrørende hans toårige kamp mot [[kokain]] og [[heroin]]. Mange innen mediene henvendte seg til ham på  1980-tallet da [[punk]]ebølgen førte til at mange vendte de gamle rockerne ryggen. Townshend angrep journalistene Julie Burchill og Tony Parsons i sangen «Jools And Jim» i albumet ''Empty Glass'' etter at de hadde kommet med noen nedsettende kommentarer om The Whos trommeslager [[Keith Moon]]. Samtidige ble han angrepet av en del journalister for at han angivelig svek sine tidligere idealer ved å delta i turneer sponset av bryggerier.  Townshends [[konseptalbum]] fra 1993 ''Psychoderelict'' har noen skarpe kommentarer tilbake gjennom karakteren Ruth Streeting som forsøker å skandalisere hovedpersonen Ray High.

Utover 1990-årene var Townshend fortsatt et populært intervjuobjekt, selv om hans kommentarer ofte ble satt i en litt skandaløs sammenheng. I en intervjubok fra 1990 av Timothy White, kalt ''Rock Lives'' inneholdt Townshends tanker rundt sangen «Rough Boys» som ble mistolket dithen at han var [[homofil]] eller [[bifil]]. Den britiske [[tabloid]]pressen spredte denne misoppfatningen og Townshend forble stille om dette ut fra respekt for sine homofile venner, inntil han i et intervju i [[Playboy]] i 1994 slo fast at han verken var homofil eller bifil.