Redigerer Per Borten (avsnitt)

=== EF-saken: Uro både i eget parti og i regjeringen ===
[[File:Willoch 1983 (high resolution, cropped).jpg|thumb|upright|[[Kåre Willoch]] hadde aldri noe godt forholdt til Borten. Etter at Willoch gikk av som handelsminister i 1970 fulgte han nøye med hver gang Borten uttalte seg om EF-spørsmål, og kom med stadige nålestikk mot statsministeren dersom han mente Borten var uklar. Willoch ble dermed en av Bortens største hodepiner og irritasjonsmomenter, på tross av at Høyre og Senterpartiet fortsatt var regjeringspartnere.<ref name="Hoemsnes-31" />]]
Senterpartiet var på midten av 1960-tallet ennå ikke blitt et entydig «nei»-parti i [[De europeiske fellesskap|EF-saken]], og Borten uttalte selv at han hadde et «moderat» syn på spørsmålet om norsk medlemskap. Sentrale Senterparti-folk som [[Jon Leirfall]] og [[Hans Borgen]] hadde lenge kjempet internt for en uforsonlig nei-linje, og på andre halvdel av 1960-tallet hadde de fått flertallet i partiet og stortingsgruppen med seg. Høyre og mesteparten av Venstre var imidlertid sterke EF-tilhengere. Dette satte statsminister Borten i en vanskelig posisjon, og han ble nødt til å være bevisst vag når han uttalte seg offentlig. Den vanskelige balansegangen i EF-spørsmålet førte til at han fikk mye kritikk i den borgerlige pressen for å være utydelig og halvhjertet i Europa-politikken. EF-motstanden i Senterpartiet bare vokste med tiden, og da sterke krefter i partiet vurderte å avvise hele søknaden om EF-medlemskap alt før forhandlingene var startet truet det hele regjeringssamarbeidets eksistens. På tross av at Borten selv var blitt EF-skeptiker med årene fikk han Senterpartiet med på et kompromiss. Partiet gikk med på å gå inn i forhandlinger med EF med det forbehold at Norge skulle få føre en nasjonal jordbrukspolitikk.<ref name="Garvik-106-113" />

Da forhandlingene med EF startet ved årsskiftet 1969/1970, hadde Borten fått store problemer med den retningen det europeiske samarbeidet tok. Spesielt var snakket blant mange statssjefer i EF om en politisk union og [[Den europeiske unions råd|Ministerrådets]] ideer om en fremtidig [[Den økonomiske og monetære union|økonomisk og monetær union]] vanskelige å svelge. Borten gikk fra å bare være EF-skeptiker til å bli fullstendig EF-motstander. Dette førte Borten inn i en personlig konflikttilstand, da han ble dradd mellom lojalitet til partiet og lojalitet til regjeringskoalisjonen. Ting ble ikke lettere av at utenriksminister [[John Lyng]] drev EF-kamp fra Utenriksdepartementet uten å ha klarert dette med resten av regjeringen. Dette fikk Borten til å reagere usedvanlig skarpt. Samtidig klarte [[Kåre Willoch]] og [[Helge Seip]] ikke å skjule sin irritasjon over EF-standpunktet til statsministeren og kom med sviende og giftige offentlige bemerkninger rettet mot Borten.<ref name="Garvik-113-116" />

Den betente striden rundt europapolitikken gjorde at mange EF-vennlige statsråder valgte å forlate regjeringen. I april 1970 varslet utenriksminister Lyng at han trakk seg, og senere gikk også Willoch og Seip ut av regjeringen. Da også [[Bjarne Lyngstad]] og [[Elisabeth Schweigaard Selmer]] valgte å trekke seg, og [[Otto Grieg Tidemand]] forlot Forsvarsdepartementet for å overta som ny handels- og skipsfartsminister etter Willoch, så var hele seks departementer berørt av statsrådskiftene.<ref name="Hoemsnes-14-18" /> Den offisielle begrunnelsen for Willoch og Seips avgang var at Høyre og Venstre ønsket å styrke sin politiske identitet etter skuffende valgresultater i 1969, og dette hadde partiene valgt å gjøre ved å samle vervene som partileder og parlamentarisk leder hos sine mest kjente profiler. Som statsråder hadde Willoch og Seip måttet fokusere på fagområdet sitt og holde en lavere partipolitisk profil, men tilbake på Stortinget stod de langt friere.<ref name="Lyng-142-147" /> Samtidig hadde Høyre-toppene hatt en baktanke ved å trekke seg, siden utskiftningene førte til en bred debatt i pressen og i politiske kretser også om statsministerposten og resten av regjeringssammensetningen. Slik håpet de å erstatte Borten med en mer europavennlig statsminister.<ref name="Berntsen-300-301" />

Hele prosessen førte til en stor svekkelse av Bortens innflytelse. Som regjeringssjef ville det vært naturlig at han ledet arbeidet med å sette sammen regjeringen, men Borten ble i liten grad involvert i dette arbeidet. Statsrådsposisjonene ble fordelt av regjeringspartnernes partiledelser med tanke på å få den partipolitiske kabalen til å gå opp. Borten fikk vite om arbeidet igjennom pressen og ryktebørsen. Dette skal ha ergret statsministeren stort, men han kunne lite gjøre. Den politiske isolasjonen av Borten gjorde at Senterparti-pressen også begynte å bli kritisk til egen statsminister, og det ble hintet om at han burde sette hardt mot hardt og true regjeringspartnerne med å trekke seg dersom han ikke ble mer involvert oppsettet av regjeringen. Dette var nøyaktig hva Lyng hadde forsøkt å fremprovosere, men Borten skal ha gjennomskuet det politiske spillet. Han var redd for at han selv og Senterpartiet skulle få skylden for sammenbruddet i den borgerlige regjeringen og valgte derfor å være bevisst avventende til utskiftningene. «Tilskuerrollen» første likevel til en sterk politisk svekkelse av Borten like før regjeringen skulle begynne behandlingen av Norges søknad om EF-medlemskap.<ref name="Hoemsnes-18-19" /><ref name="Berntsen-302" />