Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

== Senere styre ==

=== Opprettelsen av Konstantinopel ===
[[Fil:Constantine-cameo.jpg|thumb|left|upright|Kamé av Konstantin kronet av skjebnens gudinne.]]
[[Fil:Constantinopolis coin.jpg|right|thumb|Mynt preget av Konstantin I for feire grunnleggelsen av Konstantinopel]]
Licinius' nederlag kom til å representere nederlaget til en rivaliserende ikke-kristen og gresktalende aktivitet i øst, som en motsetning til det kristne og latintalende vest, og det ble foreslått at en ny østlig hovedstad skulle representere integreringen av Østen inn i Romerriket som en helhet, som et senter for lærdom, fremgang, velstand og kulturell bevarelse av hele [[Østromerriket]].<ref>Gilbert Dagron, ''Naissance d'une Capitale'', 24</ref>

Blant de ulike stedene som ble foreslått for denne alternative hovedstaden synes det som om Konstantin har lekt med tanken om tidligere Serdica (dagens [[Sofia]]), da han ble rapportert å ha sagt at «Serdica er mitt Roma».<ref>[[Petrus Patricius]] ''excerpta Vaticana'', 190: Κωνσταντίνος εβουλεύσατο πρώτον εν Σαρδική μεταγαγείν τά δημόσια• φιλών τε τήν πόλιν εκείνην συνεχώς έλεγεν "η εμή Ρώμη Σαρδική εστι."</ref> [[Sirmium]] og [[Thessaloniki]] ble også betraktet.<ref>MacMullen, Ramsey (1987): ''Constantine'', Routledge, s. 149</ref> Til sist besluttet Konstantin å arbeide med den greske byen [[Bysants]], som hadde fordelen at den allerede var omfattende ombygd på romersk urbant mønster i det foregående århundret ved [[Septimius Severus]] og [[Caracalla]], som allerede hadde anerkjent byens strategiske betydning.<ref>Dagron, ''Naissance d'une Capitale'', 15/19</ref>

Byen ble således grunnlagt i [[324]],<ref name="Oxf">«Constantinople» i: ''The Oxford Dictionary of Byzantium'', Oxford University Press, Oxford, 1991, s. 508. ISBN 0-19-504652-8</ref> dedisert den 11. mai 330<ref name="Oxf" /> og omdøpt til ''Constantinopolis'' («Konstantins by» eller [[Konstantinopel]] på norsk). Spesielle minnemynter ble utstedt i 330 for å minnes denne hendelsen. Den nye byen ble beskyttet av relikviene av [[Det sanne kors]], [[Kobberslangen]] til Moses, og andre hellige relikvier, skjønt en [[kamé]] som i dag er i [[Eremitasjen]] i [[St. Petersburg]] framstilte Konstantin som kronet av en [[Tykhe]], skjebnen og lykkens gudinne i henhold til [[gresk mytologi]], av den nye byen.<ref>[http://www.hermitagerooms.com/exhibitions/Byzantium/sardonyx.asp Sardonyx cameo depicting constantine the great crowned by Constantinople, 4th century AD] {{Wayback|url=http://www.hermitagerooms.com/exhibitions/Byzantium/sardonyx.asp |date=20060316221103 }} hos «The Road to Byzantium: Luxury Arts of Antiquity». ''The Hermitage Rooms at Somerset House'' (30. mars 2006&nbsp;– 3. september 2006)</ref>

Figurer av gamle guder ble enten erstattet eller assimilert inn i kristent symbolsk rammeverk. Konstantin bygde den nye kirken for de hellige apostler, ''Agioi Apostoloi'', på stedet av et tempel for [[Afrodite]]. Generasjoner senere var det en fortelling om en guddommelig visjon eller drøm som ledet Konstantin til dette stedet og en [[engel]] som ingen andre kunne se, ledet ham rundt omkretsen av de nye murer. Denne nye hovedstaden ble ofte sammenlignet med det gamle Roma som ''Nova Roma Constantinopolitana'', det «nye Roma av Konstantinopel».<ref name="macmullen" /><ref>I henhold til ''Reallexikon für Antike und Christentum'', vol. 164 (Stuttgart: A. Hiersemann, 2005), spalte 442, er det ingen bevis for tradisjonen at Konstantin offisielt kalt byen for «Nye Roma» (''Nova Roma'' eller ''Nea Rhome''). Minnemynter som ble utstedt i løpet av 330-tallet refererte allerede til byen som «Konstantinopel»; jf. Grant, Michael (1968): ''The Climax of Rome'', London: Weidenfeld and Nicolson, s. 133. Det er mulig at keiseren kalte byen for «det andre Roma» (''Deutera Rhome'') ved offentlig forordning, slik som rapportert av kirkehistorikeren fra 400-tallet, Socrates av Konstantinopel (Sokrates Scholastikos).</ref>

=== Religiøs politikk ===
[[Fil:Constantine I Hagia Sophia.jpg|thumb|right|''Konstantin den store'', mosaikk i [[Hagia Sofia]], ca. 1000]]
Konstantin er kanskje best kjent for å være den første kristne romerske keiser.

I februar 313 hadde Konstantin møte med Licinius i [[Milano]] hvor de utviklet [[Milanoediktet]]. Dette slo fast at kristne skulle få lov til å følge sin tro uten undertrykkelse.<ref>Bowder, Diana (1978): ''The Age of Constantine and Julian''. New York: Barnes & Noble</ref> Det fjernet straff for å uttrykke kristendom, og hvor mange tidligere hadde blitt martyrer under forfølgelsene og hvor eiendommer var blitt ødelagt eller konfiskert. Ediktet beskyttet mot religiøs forfølgelse ikke bare for kristne, men for alle religioner og tillot enhver å dyrke ''hvilken som helst'' guddom de måtte velge. Et lignende edikt hadde blitt utstedt i 311 av [[Galerius]], den gang seniorkeiser i tetrarket; Galerius' edikt ga kristne retten til å praktisere sin religion, men ga ikke deres eiendommer tilbake til dem.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 34–35.</ref> Milanoediktet inkluderte flere klausuler som hevdet at alle konfiskerte kirker skulle bli gitt tilbake foruten også andre bestemmelser for tidligere forfulgte kristne.

Historikerne har diskutert om Konstantin tok sin mor [[Helena (keiserinne)|St. Helena]]s kristendom i sin ungdom, eller om han tok den mer gradvis i løpet av sitt liv.<ref>Gerberding, R. og Cruz, J. H. Moran (2004): ''Medieval Worlds'', New York: Houghton Mifflin Company, s. 55. Se også Percival J. (2008): [http://cliojournal.wikispaces.com/On+the+Question+of+Constantine%27s+Conversion+to+Christianity On the Question of Constantine's Conversion to Christianity] {{Wayback|url=http://cliojournal.wikispaces.com/On%2Bthe%2BQuestion%2Bof%2BConstantine%27s%2BConversion%2Bto%2BChristianity |date=20150614025144 }}, Clio History Journal.</ref> Konstantin kom til å beholde tittelen som ''[[pontifex maximus]]'' fram til sin død, en tittel keisere hadde som overhoder av den hedenske presteskap, hvilket også hans kristne etterfølgere hadde fram til [[Gratian]] (''regjerte'' 375–383). I henhold til kristne skribenter var Konstantin over 40 år da han endelig erklærte seg som kristen, skriftene til kristne gjør det klart at han trodde han skyldte sin egen framgang til beskyttelsen av den kristne øverste Gud alene.<ref>Brown, Peter (2003): ''The Rise of Christendom'', 2. utg. Oxford, Blackwell Publishing, s. 60</ref> Gjennom hele sitt styre fortsatte Konstantin å støtte kirken finansielt, bygde basilikaer, ga privilegier til presteskapet (eksempelvis fritak fra bestemte skatter), utnevnte kristne til høye posisjoner, og ga tilbake eiendom som var konfiskert under forfølgelsene.<ref>Gerberding, R. & Cruz, J. H. Moran (2004): ''Medieval Worlds'', New York: Houghton Mifflin Company, s. 55–56.</ref> Hans mest berømte byggeprosjekter var blant annet [[Den hellige gravs kirke]] i Jerusalem og [[den gamle Peterskirken]] i Roma. Gravkirkens åttekantede form har trolig vært en inspirasjon da Nidarosdomen ble oppført.<ref>Rønning, Frode: [http://ncm.gu.se/media/stravor/3/c/3c_ronning.pdf En katedral för lärande i geometri] (PDF)</ref> Åttetallet symboliserer evighet, og ble derfor ansett som svært passende til gravkirker.<ref>[http://www.kildenett.no/artikler/2008/1216028547.25 «Nidarosdomen»]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, ''Kildenett''</ref>

Imidlertid støtte Konstantin ikke bare kristendommen alene. Etter å ha fått seier i slaget på Ponte Milvio 312 ble en triumfbue — [[Konstantinbuen]] — bygget i 315 for å feire denne triumfen. Triumfbuen er dekorert med bilder av seiersgudinnen Victoria. På denne tiden ble gjort ofringer til guder som [[Apollon]], [[Diana (gudinne)|Diana]] og [[Herakles|Herkules]]. Fraværende fra Konstantinbuen er enhver for avbildninger med kristne symboler. Imidlertid, da buen ble bestilt av senatet kan fraværet av kristne symboler reflektere rollen til Curia på en tid da hedendom ikke ble betvilt.<ref>Fox, Robin Lane, ''apud'' Bardill, Jonathan (2011): ''Constantine, Divine Emperor of the Christian Golden Age''. Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-76423-0 , s. 307, note 27</ref>

[[Fil:Constantine burning Arian books.jpg|thumb|left|Konstantin brenner ariansk bøker; norditaliensk lovtekst fra ca 825.]]
Senere i 321 instruerte Konstantin at kristne og ikke-kristne skulle være forent i observere ''den ærverdige solens dag'', en soldyrkelse som [[Aurelian]] hadde etablert som en offisiell kult. Ytterligere, og lenge etter hans påståtte konvertering til kristendommen, fortsatte Konstantins mynter å vise symbolene på solen. Selv etter at de hedenske gudene hadde forsvunnet fra myntene, ble kristne symboler kun vist som Konstantins personlige attributter: ''chi rho'' mellom hans hender eller på hans ''labarum'', men aldri på mynten selv.<ref>Veyne, Paul: ''Quand notre monde est devenu chrétien'', s. 163.</ref> Selv da Konstantin dediserte den nye hovedstaden, som ble setet for bysantinsk kristendom for et millennium, gjorde han så ved å bære den apollonianske solstrålende [[diadem]]; ingen kristne symboler var til stede i denne dedikasjonen.

Styret til Konstantin etablerte en presedens for keiseren som fikk stor innflytelse og endelig regulerende og lovgivende autoritet innenfor religiøse diskusjoner som involverte de tidlige kristne kirkeråd på denne tiden. Mest kjent er striden over [[arianisme]]n, og spørsmålet om Guds natur. Konstantin selv mislikte risikoen for sosial uro som religiøse strider og kontroverser førte med seg, og foretrakk hvor det var mulig å etablere en ortodoksi (rettroenhet).<ref>Richards, Jeffrey (1979): ''The Popes and the Papacy in the Early Middle Ages 476–752'', London: Routledge, s. 14–15</ref> En måte hvor Konstantin benyttet sin innflytelse over de tidlige kirkerådene var å søke en konsensus over de ofte stridbare disputtene over Guds vesen.

Fra [[313]]–[[316]] var biskopene i [[Nord-Afrika]] i strid med andre kristne biskoper som hadde blitt ordinert av [[Donatus Magnus]] i opposisjon til [[Caecilianus]] i [[Kartago]]. De afrikanske biskopene kunne ikke bli enige og [[Donatister|donatistene]] ba derfor Konstantin om fungere som dommer i disputten. Tre regionale kirkemøter og enda en prøving måtte til før Konstantin bestemte mot Donatus og dennes trosbevegelsen i Nord-Afrika. I 317 utstedte Konstantin et edikt om å konfiskere donatistenes kirkeeiendommer og om sende donatistisk presteskap i landflyktighet.<ref>Frend, W.H.C. (1952): ''The Donatist Church; A Movement of Protest in Roman North Africa'', Oxford, s.156–162</ref>