Redigerer Kommunisme (avsnitt)

== Historie ==

I slutten av det 19. århundre gav Marx' teorier støtet til [[sosialdemokrati]]ske partier i Europa, selv om deres politikk senere ofte gikk bort fra det revolusjonære ståstedet til fordel for en reformatorisk linje. Unntaket var det russiske arbeiderpartiet. En fløy innen dette partiet, kjent som [[bolsjevik]]er og ledet av Vladimir Lenin, lyktes i 1917 i å ta kontroll over landet etter den russiske revolusjon. I 1918 endret partiet sitt navn til «kommunistpartiet» og etablerte dermed dagens distinksjon mellom kommunisme og sosialdemokrati. Ifølge professor [[Rolf Hobson]] er [[Totalitarisme|totalitære]] styresett som kommunismen utenkelig uten første verdenskrigs [[total krig|totalisering av krigen]], med dens militarisering og kommandoøkonomi.<ref>Hobson 2015, s. 29, 31</ref>

=== Sosialistiske stater ===

{{Utdypende|Holodomor}}
Etter revolusjonen i Russland ble mange andre sosialdemokratiskepartier i Europa kommunistpartier, og adlød i varierende grad det russiske kommunistpartiet (se den [[kommunistiske internasjonale]]). Etter annen verdenskrig fikk Sovjetunionen kontroll over store deler av [[Europa]] og innsatte sosialistiske marionettregimer. I 1949 seiret også kommunistene ledet av [[Mao Zedong]] i den kinesiske borgerkrigen og etablerte [[Folkerepublikken Kina]]. Andre land i [[den tredje verden]] hvor kommunistene tok makten inkluderer [[Afghanistan]] (1978), [[Angola]] (1975), [[Benin]] (1972), [[Burkina Faso]] (1983), [[Cuba]] (1959), [[Etiopia]] (1974), [[Grenada]] (1979), [[Kambodsja]] (1975), [[Republikken Kongo]] (1969), [[Laos]] (1975), [[Mosambik]] (1975), [[Nord-Korea]] (1948), [[Somalia]] (1969), [[Sør-Jemen]] (1969) og [[Vietnam]] (1945). Ved begynnelsen av 1980-tallet levde nesten en tredjedel av jordens befolkning under styre av kommunistiske partier.

I noen av disse landene stod regimene for omfattende overgrep mot befolkningen. I Russland døde opp mot fem millioner, i hovedsak som følge av sult, som følge av borgerkrigen og den militære intervensjonen fra Storbritannia, Frankrike, USA og Japan, som fulgte etter den kommunistiske oktoberrevolusjonen. I begynnelsen av 1930-årene døde omtrent like mange i Sovjetunionen i kjølvannet av tvangskollektiviseringen. Det var særlig mange som døde i Ukraina hvor avlingene ble kraftig redusert som følge av sterk motstand mot kollektiviseringen blant bøndene. Befolkningen i de mest kriserammede områdene ble utsatt for kollektiv avstraffelse ved både å bli nektet forsyninger utenfra og nektet å forlate området gjennom innføring av internpass. Under Stalin ble også rundt en million mennesker henrettet i utrenskningsprosesser i siste halvdel av 1930-årene og rett før andre verdenskrig. Mange ble også sendt i konsentrasjonsleirer, [[Gulag]], og over en million døde her, flertallet under andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble også en rekke etniske grupper i Sovjetunionen tvangsfordrevet fra sine tradisjonelle leveområder fordi de ble mistenkt for å ville samarbeide med den tyske invasjonsmakten. En stor andel av de som ble fordrevet døde som følge av de ekstreme levekårene de ble tilbudt i nye bosettinger i Sibir og Kasakhstan.

I Kina ble rundt 2 millioner tidligere støttespillere for det tidligere Kuomintangregimet, større jordeiere og andre som ble anklaget for å være «reaksjonære og kontrarevolusjonære», henrettet kort tid etter at kommunistene vant den kinesiske borgerkrigen i 1949. Størstedelen av dødsofrene som har blitt tilskrevet kommunismen, flere titalls millioner, døde av sult og underernæring i Kina i perioden 1959-61, som følge av en kombinasjon av flom, tørke og et feilslått økonomisk eksperiment kalt «[[det store spranget]]». I prosent av befolkningen var det flest som døde under [[Røde Khmer]]-regimet i Kambodsja, som sto for bondebasert og sterkt nasjonalistisk, og sånn sett sterkt avvikende, tolkning av kommunismen. Rundt 1,7 millioner mennesker ble drept under Røde Khmer-regimet. Dette tallet inkluderer et systematisk forsøk på folkemord både på den etnisk vietnamesiske minoriteten og det muslimske cham-folket.

Det å summere alle typer unaturlige dødsfall som helt eller delvis kan tilskrives kommuniststyrte stater eller grupper er både kontroversielt og svært vanskelig, spesielt fordi det er svært vanskelig å anslå hvor mange som døde under «det store spranget» i Kina. Det antikommunistiske skriftet Kommunismens Svartebok opererer med et totalanslag på 84-100 millioner. Kommunister avviser ofte slik kritikk av kommunismen, fordi dette ikke skjedde på grunn av ideologien, men snarere diktatoriske regimer, samt å påpeke at disse landene ikke var under kommunismen, men sosialismen (mange anser heller ikke disse statene som sosialistiske, men [[statskapitalisme|statskapitalistiske]]). Mange mener også at anslagene er overdrevet av politiske årsaker.

Mange vil blant annet hevde at de hvite antikommunistiske styrkene og deres utenlandske allierte må være med på å dele ansvaret for sultkatastrofen etter den russiske borgerkrigen. Kommunister vil også bestride at drap, overgrep og gale økonomiske beslutninger som ble foretatt i kommunistsstyrte stater automatisk bør tilskrives kommunismen som ide. At det var et annet kommuniststyrt land, Vietnam, som med støtte av Sovjetunionen satte en stopper for Røde Khmers folkemord i 1979, mens det kapitalistiske Vesten tvert imot anerkjente den Røde Khmer-dominerte opposisjonsalliansen som Kambodsjas legitime regjering gjennom hele 1980-tallet, fordi Vietnam var alliert med Sovjetunionen, blir her trukket fram som eksempel. Det blir også påpekt at kapitalistiske stater har igangsatt kriger hvor titalls millioner har blitt drept, og administrert landområder hvor millioner av mennesker har sultet ihjel, spesielt i kolonier i Afrika og Asia, uten at den kapitalistiske staten har gjort det som var mulig å gjøre for å hindre massedød. Det er likevel ikke vanlig å holde kapitalismen som sådan ansvarlig for dette på samme måte som kommunismen ofte holdes ansvarlig for all unaturlig dødelighet i kommuniststyrte stater.

Det finnes ikke noen politisk eller teoretisk begrunnelse for etnisk rensning i den kommunistiske ideologien, snarere motsatt, derfor har de sosialistiske staten som stod for slike massemord vanligvis rettferdiggjort dette ved å vise til sosiale og politiske kategorier som "borgerskap" og "[[kulakker]]" i stedet for rase eller etnisitet. Likevel kan det ikke benektes at det i mange tilfeller var etnisitet som var avgjørende faktor i utpekelse og forfølgelse av fiender.  Men både Marx, Engels og Lenin var utprega antirasister. Lenin slo hardt ned på sjåvinistiske og rasistiske tendenser, og kalte blant annet (georgieren) Stalin en «storrusisk sjåvinist».<ref>* [[Robert Service]]: ''Lenin : en biografi'', N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1</ref>

=== Etter murens fall ===
Med [[Berlinmuren]]s fall i [[1989]] og [[Sovjetunionens sammenbrudd]] i 1991 mistet kommunistpartiene makten i størstedelen av verden, bortsett fra Kina, Nord-Korea, Cuba, Vietnam og noen få andre land. I flere tidligere østblokkland har imidlertid kommunistiske partier gjenvunnet regjeringsmakt gjennom demokratiske valg.

Kommunismen har vært sterkt [[Stigmatisering|stigmatisert]] i de fleste vestlige land, hvor mange regjeringer har ført en sterkt [[antikommunisme|antikommunistisk]] politikk. Særlig gjelder dette [[USA]] og [[Vest-Tyskland]]. Også i Norge ble kommunismen marginalisert etter den andre verdenskrig. Myndighetene stilte seg kritiske til kommunistisk virksomhet, noe som blant annet ga seg utslag i en omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreorienterte.<ref>https://web.archive.org/web/20071010142716/http://www.stortinget.no/lund/lundfsid.htm</ref>

I noen europeiske land, blant annet [[Ungarn]], er kommunisme i dag forbudt ved lov, og også i [[Den tsjekkiske republikk]] vurderes et tilsvarende forbud. I [[2005]] vurderte EU å forby kommunistiske symboler. [[Europarådet]] stemte i januar 2006 over en resolusjon som slår fast at kommunisme er en forbrytersk ideologi, og at alle kommunistiske regimer har vært kjennetegnet av massive brudd på [[menneskerettighetene]], uten at resolusjonen fikk tilstrekkelig flertall.

=== Kommunisme som sosial bevegelse ===

[[Fil:Engels.jpg|thumb|Friedrich Engels]]

I begynnelsen av det [[19. århundre]] ble betegnelsen brukt om en rekke [[utopia|utopiske]] retninger. Det var på dette tidspunkt ikke noe klart skille mellom kommunisme og [[sosialisme]], og disse begrepene ble derfor brukt om hverandre på denne tiden. Først som en følge av spesielt personene [[Karl Marx]] og [[Friedrich Engels]] arbeid fikk kommunismen senere et klarere og mer avgrenset innhold. Marx og Engels avgrenset seg fra de utopiske retningene, som i hovedsak konsentrerte seg om luftige tanker om et kommende idealsamfunn. I «Den tyske ideologi» i [[1845]] skriver de:
{{Sitat|
Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden. Betingelsene for denne bevegelsen er bestemt av dagens bestående forutsetninger.|<ref>[http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/index.htm Den tyske ideologi]</ref>}}

I forordet til [[1890]]-utgaven av ''[[Det kommunistiske manifest]]'', begrunner Engels hvorfor de valgte å kalle seg kommunister og ikke sosialister når manifestet først ble skrevet i [[1847]]. I begrunnelsen skriver han at det på den tiden var to typer sosialister: utopister og sosiale kvakksalvere. Han mente videre at sosialismen på denne tiden var en [[borgerlig]] bevegelse, mens kommunismen i større grad hadde røtter i [[arbeiderklasse]]n. Begrepet «kommunisme» vant likevel ikke frem i de følgende årene, og begrepene «sosialist» og «[[sosialdemokrati|sosialdemokrat]]» var de som ble brukt også for de som sluttet seg til ideene utviklet av Marx og Engels. Engels skrev derfor i et forord til noen artikler han skrev i 1870-årene (utgitt 1890) om begrepet «sosialdemokrat»:
{{Sitat|
For Marx og meg var det derfor umulig å bruke et så tøyelig uttrykk til å betegne vårt spesielle standpunkt. I dag er det annerledes, og derfor kan ordet [[sosialdemokrati|sosialdemokrat]] passere, hvor lite treffende det enn er for et parti hvis økonomiske program ikke bare er allment sosialistisk, men direkte kommunistisk, og hvis direkte sluttmål er overvinnelsen av hele staten, altså også [[demokrati]]et.|<ref>{{Kilde www |url=http://tjen-folket.no/sentralt/view/10189#ENGELS%20OM%20KORLEIS%20DEMOKRATIET%20SKAL%20OVERVINNAST |tittel=Her fra Staten og revolusjonen av Lenin |besøksdato=2009-04-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110718000705/http://tjen-folket.no/sentralt/view/10189#ENGELS%20OM%20KORLEIS%20DEMOKRATIET%20SKAL%20OVERVINNAST |arkivdato=2011-07-18 |url-status=død }}</ref>}}

Begrepet kommunisme forsvant praktisk talt helt fra ''Den andre Internasjonale''. Det utviklet seg etterhvert to fløyer i Den andre Internasjonale, og splittelsen ble enda tydeligere etter utbruddet av første verdenskrig, noe som til slutt førte til at den internasjonale [[arbeiderbevegelse]] ble delt i to. Lenin mente allerede i 1914 at begrepet ''sosialdemokrati'' var så kompromittert av de sosialdemokratiske partienes støtte til sitt nasjonale borgerskaps krigsplaner og krigføring at en heller burde gå over til det gamle begrepet ''kommunisme''. Det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (bolsjevikene), som Lenin var leder for, vedtok imidlertid ikke navnbytte til Det Russiske Kommunistiske Parti før i 1918 (etter den russiske revolusjonen). Etter denne tid er ''kommunisme'' derfor sterkt knyttet til begrepet marxist-leninisme.