Redigerer Klimapådriv (avsnitt)

==== Albedo på grunn av iskapper ====
[[Fil:Methane Leaking through the Cracks - NASA Earth Observatory.jpg|mini|Sjøis i [[Arktis]] reflekterer sollys, men med høyere temperaturer smelter is og eksponerer den mørkere havoverflaten. Dette gjør at mer sollys blir absorbert slik at temperaturen øker mer, som i neste omgang fører til at enda mer is smelter. {{byline|[[NASA]]}}]]

En isdekket overflate har mye høyere [[albedo]] enn en vanlig overflate på jorden. Det vil si at snø- og isdekke reflekterer svært mye sollys tilbake til verdensrommet. Albedoen til jorden varierer gjennom året på grunn av varierende is- og snødekke, forskjeller i [[Vegetasjon|vegetasjonsdekket]] og [[Solvinkelens effekt på klima|forskjeller i solvinkelen]] gjennom året, særlig på høye [[breddegrad]]er. Albedoen til en havoverflate er vanligvis omkring {{nowrap|10 %}}, mens isdekt hav har en albedo på om lag 60 % på samme breddegrad.{{sfn|Hartmann|1994|p=229-253}}

Om klimaet blir avkjølt kan isdekket bre seg utover større områder som før var dekket av hav eller skog. Det økte isdekket bevirker høyere albedo og reduserer solenergien som blir absorbert av jorden. Denne reduksjonen bevirker ytterligere avkjøling av klimaet og igjen økt isdekke. Dette er en positiv tilbakekoplingsprosess som til slutt kan ende i en [[istid]]. Modeller har vist at denne tilbakekoblingsmekanismen gir et særdeles sensitivt klima der en istid kan oppstå overraskende lett.{{sfn|Hartmann|1994|p=229-253}} Det finnes hypoteser om at bare et eneste unormalt kaldt år, som kan skje etter et kraftig vulkanutbrudd eller liknende, kan sette i gang disse prosessene og starte en istid.<ref>{{kilde bok |tittel=Ice Age Lost|forfatter=Gwen Schultz| utgivelsesår=1974 | forlag=Anchor Press|sted=Garden City, New York, USA|side=74}}</ref>