Redigerer Jul (avsnitt)

== Den norrøne førkristne julens opphav ==
[[Fil:Juletræslys.jpg|miniatyr|[[Juletre]][[levende lys|lys]]. {{Byline|Malene Thyssen}}]]
[[Fil:Gifts xmas.jpg|miniatyr|[[Julegave]]r. {{Byline|Kelvin Kay}}]]
[[Fil:Santa Claus kobe.jpg|miniatyr|[[Julenissen]] og elektriske julelys i [[Japan]]. {{Byline|Tomomarusan}}]]

=== Praktisk bakgrunn ===
I Nord-Europa, der vinteren kan være streng, er det mengden av vinterfôr som avgjør hvor stor buskapen kan være. På senhøsten er det nødvendig å redusere flokken til et antall som man kan fø over vinteren. Som avslutning på slakteperioden er det naturlig å ha en fest.<ref>Forbes, Bruce David (2008): ''Christmas: a Candid History'', University of California Press, s. 1ff.</ref>

I Norge, der solen blir borte under horisonten eller bak høye fjell, har det vært en enkel sak å regne ut når solen snur. Allerede i [[neolittisk tid|jordbrukssteinalderen]] kan det ha vært en fest eller en rituell markering på denne tiden.{{tr}} Det germanske ordet jul synes å indikere at det dreier seg om en svært gammel høytid. Det er usikkert hvordan den førkristne julen i Norge ble feiret. Trolig var det en fellesgermansk fest. Forskerne tror at festen begynte 13. januar først med en privat fest hjemme, deretter i fellesskap der ritualer som ofring av dyr (blot) inngikk. Inntak av øl for å blidgjøre gudene og for fred og grøde var et viktig innslag. En teori er at den førkristne julen kan ha vært en form for forfedredyrking der festen ble holdt for de døde som kom tilbake. Skikken med å brenne lyse julenatten og la mat stå fremme kan skrive seg fra dette, noen steder lot man sengene stå ledige for de døde mens de levende sov på gulvet julenatten. En annen teori er at den norske julefeiringen var avslutning på en festperiode som begynte med slakting og brygging. Julefesten kan også ha vært en solfest slik det er kjent fra andre land.<ref name="Hodne"/>{{rp|20}} Den førkristne julen i Norden kan opprinnelig ha vært feiret midtvintersnatten og de to påfølgende dagene.<ref name="Gyldendals"/>

=== Midtvinter i åsatroen ===
==== Juleblot ====
I Norden har man drukket jol i lange tider før kristendommen ble introdusert. Feiringene ble lagt til første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Dette tilsvarer omtrent den 12. januar.

I norrøn tid samlet man seg til en slik midtvinterfest som varte i omtrent tre dager. Her skulle man [[blot]]e for [[norrøn mytologi|gudene]], drikke [[øl]] og leve godt. Det er uklart hva som nøyaktig ble feiret under juleblotet. Det kan ha vært et blot for god grøde, for de døde, eller en sol- eller lysfest som motsvar til den mørke vinteren.

Juletiden var preget av kontrasten mellom fest og uhygge. Mens man drakk jol og koste seg, måtte man samtidig passe seg for de mørke kreftene som var løse. [[Oskorei]]a, eller bare Reia, var inntil nyere tid navnet på et skremmende følge av døde, trollpakk og ugjerningsmenn som dro rundt og skremte folk og fe.<ref>Olav Bø 1970, s. 90ff</ref> Det er uklart om denne skikken går tilbake til førkristen tid, eller om det er en omformet eller nyskapt skikk i tidlig kristen tid. I kristen tid var det særlig [[luciadagen|lussinatta]] den 13. desember man særlig skulle akte seg slike.<ref>[http://gamle.levanger.kommune.no/festiviteten/diverse/ali/lussinatta.pdf «Hva er lussi og lucia?»] {{Wayback|url=http://gamle.levanger.kommune.no/festiviteten/diverse/ali/lussinatta.pdf|date=20110721214724}} (PDF), ''Gamle.levanger.kommune.no''</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/livsstil/dyrene-snakker-lussinatta-1.4242866|tittel=Dyrene snakker Lussinatta|besøksdato=2024-12-01|dato=2007-12-07|fornavn=Helge|etternavn=Helgheim|språk=nb-NO|verk=NRK|sitat=For om kvelden 12. desember begynner etter gammel skikk juleperioden. Da skal tresking og spinning være avsluttet. Da skulle de også være godt i gang med baking og brygging av juleøl. Og sent på kvelden er det like før Lussi viser seg. Hun har stort temperament. Hun er et slags ”arbeidstilsyn” og kontrollerer at alt går rett for seg fra i natt av. Er hun ikke fornøyd, kunne folk se et heslig, fordreid ansikt hvis de så ut av ruta, forteller Sivertsen. Lussi sier fra hvis hun ikke er tilfreds med tilstanden, og da kan hun både skrike eller komme ned i pipa.}}</ref>

==== Julebukk ====
Geitebukken er et gammelt julesymbol som man i dag finner igjen i skikken med å gå [[julebukk]] og å pynte med halmbukker. De ulike skikkene bygger antagelig på dyrkingen av den norrøne guden [[Tor]], dels ved å slakte en geitebukk til jul for å få et godt nytt år, dels ved å spille ulike spill, eksempelvis hvor alle ble utstyrt med bukkehode og -pels og døde og kom til liv igjen.{{tr}}

Julebukken kan opprinnelig ha vært en bukk som ble slaktet til jul for godt år. En annen teori er at julebukken skriver seg fra kirkelige opptog i middelalderen der djevelen ble fremstilt av en person med maske og bukkehorn.<ref name="leksikon"/>

==== Videre utvikling ====
Da Norge ble kristnet ble det lagt vekt på å erobre gamle tradisjoner og gi dem kristent innhold. Julefeiringen holdt fram med det samme navnet, men med delvis nytt innhold. Man avskaffet i stor utstrekning midtvintersblotet, og erstattet den – på ny dato – med feiringen av fødselen til [[Jesus Kristus|Kvitekrist]]. Det var imidlertid en overgangsperiode på flere generasjoner da det ble både blotet og feiret Kristmesse den nye dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet.

Hvor man tidligere brygget øl og blotet til de norrøne gudene, ble det nå pålagt å brygge øl og signe det i Jesu og [[jomfru Maria]]s navn. Julebukken ble endret til en skapning som truet i førjulstiden, og som kunne dukke opp på festen.

Men selv om selve den førkristne julens rituelle kjerne, blotet, er blitt helt borte, har flere av dagens juleskikker utviklingslinjer tilbake til den gamle ''jola'', Blant annet kan det å sette ut [[grøt]] til nissen i vår tid ha hatt sin bakgrunn i ofringene til forfedrene i [[gravhaug]]en, og holde seg inne med alle vesener som eksisterte.

=== Romerske midtvintersfester ===
[[Fil:GiorcesBardo6.jpg|miniatyr|Statue av Saturn, Bardomuseet, Tunis.]]

Romerne feiret den 17. desember den livlige høytiden ''saturnalia'' til ære for [[Saturn (gud)|Saturn]] ved å gi hverandre gaver og ved å spise og drikke godt og mye.

Romerne feiret også ''dies natalis Solis invicti'', dagen for fødselen til den uovervinnelige [[solgud]]en, ved vintersolverv som i den julianske kalenderen falt på den 25. desember. Tidlige kristne sammenlignet gjerne solens gjenfødsel på fødselen til den lysende gudefrelseren Jesus.

Det er imidlertid en misforståelse at datoen for denne romerske festen begrunner den vestkristne feiring den 25. desember. Den kristne datofiksering av Jesu fødsel fant sted på et tidspunkt da høytiden [[Saturnalia]] i sin helhet fremdeles ble feiret den 17. desember, skjønt senere justeringer fikk Saturnalia etterfølgende festligheter som strakk frem til 23. desember.<ref>Robert E.A. Palmer: ''Rome and Carthage at Peace'', Franz Steiner, 1997, s. 63; [[Ambrosius Theodosius Macrobius|Macrobius]]: ''Saturnalia'' 1.10.23; Mueller, «Saturn», i ''The Oxford Encyclopedia of Ancient Greece and Rome'', s. 221; Fowler, ''Roman Festivals'', s. 268; Carole E. Newlands: «The Emperor's Saturnalia: Statius, Silvae 1.6», i ''Flavian Rome: Culture, Image, Text'', [[Brill]], 2003, s. 505; [[Sveton|Suetonius]]:'' Life of Caligula'', 17; Cassius Dio 59.6.4.</ref>

::''Misforståelsen stammer trolig fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av [[Dionysios bar Salibi]]. På 1100-tallet skrev noen der i margen at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten ''Sol Invictus''. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på 1700- og 1800-tallet av tyskeren [[Paul Ernst Jablonski]] (kalvinistisk protestant), og så av den franske jesuittpateren [[Jean Hardouin]]. Etterhvert fikk denne oppfatningen festne seg.'' – Bjørn Are Davidsen<ref name="bad"/>

Feiringen av Sol Invictus ble ikke lagt til 25. desember før et par hundre år etter Jesus, under keiser [[Heliogabalus]] (203–222). Det kan nevnes at Elagabalus rett og slett måtte tvinge romere til å delta i disse nymotens feiringene. Han gjorde seg i det hele tatt så umulig at han ble myrdet etter få års styre, som 18-åring. Festen fikk likevel såpass feste at keiser Aurelian (215–275) innførte den i hele riket et par generasjoner senere. Når et så symbolsk festtidspunkt som 25. desember ikke kan spores lenger tilbake i Romerriket, henger det muligens sammen med at vintersolverv som fenomen («solen snur, det går mot lysere tider») ikke er så viktig i middelhavsområdet som kaldere verdensdeler med markant større forskjell på sollysets tidslengde til vinter- og sommerstid. Mens Norge hadde en sterk juletradisjon før kristningen på 1000-tallet, er det vanskelig å spore noe tilsvarende i de strøk der den kristne julefeiringen oppstod.<ref name="bad"/>