Redigerer Joseph Smith (avsnitt)

=== Ettermæle ===
==== Innflytelse ====
Smith hadde tusenvis av hengivne etterfølgere ved sin død i 1844,<ref>Brodie (1971), s. 380</ref> og millioner før det var gått ett århundre.<ref>Brodie (1971), s. 15</ref> Smiths rolle for [[De siste dagers hellige|De siste dagers hellige-bevegelsen]] er sammenlignbar med [[Muhammed]]s i tidlig islam.<ref>Weber (1978), s. 446. I sin rolle som mormonismens grunnlegger, «minnet [Smith] om Muhammed, også når det kom til detaljer».</ref><ref>Brodie (1971), s. 230. Brodie refererer til en tale fra 14. oktober 1830 holdt i Far West town square, hvor Smith hadde omtalt seg selv som «en andre Muhammed».</ref><ref>Bushman, Richard Lyman (2005), s. 352.</ref> Han blir, av sine tilhengere, regnet som profet og apostel, på lik linje som [[Moses]], [[Elia]], [[Apostelen Peter|Peter]] eller [[Apostelen Paulus|Paulus]],<ref>Widmer, Kurt (2000), ''Mormonism and the Nature of God: A Theological Evolution, 1830–1915'', Jefferson, N.C.: McFarland, s.97 {{Språkikon|en}}</ref><ref>Shipps, Jan (1985), ''Mormonism: The Story of a New Religious Tradition'', Chicago: University of Illinois Press, s. 37, ISBN 0-252-01417-0. Shipps beskriver likheter mellom Smith og [[Moses]] (lovgiver), [[Josva]] (øverstkommanderende for «Israels styrker»), og [[Salomo]] (konge).  {{Språkikon|en}}</ref><ref>Bushman, Richard Lyman (2005), ''Joseph Smith: Rough Stone Rolling'', New York: Knopf, s. xx, ISBN 1-4000-4270-4. Bushman beskriver Smith som «en Bibel-lignende profet — en som talte på Guds vegne med samme autoritet som Moses eller Jesaja». {{Språkikon|en}}</ref> og innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen framholdes han som den med størst betydning etter [[Jesus Kristus]].<ref>Bushman (2005), s. 558. Bushman siterer en hyllest til Smith, sannsynligvis framført av [[John Taylor (Siste dagers hellige)|Taylor]], som sier at Smith «har gjort mer, (med unntak av Jesus,) for å frelse mennesker i denne verden, enn noen annen mann som har levd i [denne verden]».</ref><ref>«The Historical Background of the Prophet Joseph Smith» av [[Joseph Fielding Smith|Smith, Joseph Fielding]], ''Improvement Era'' for desember 1941, s. 717. Sitat: «No prophet since the days of Adam, save, of course, our Redeemer, has been given a greater mission.» {{Språkikon|en}}</ref>

Både tidligere og nåværende medlemmer av trossamfunn innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen har skrevet en anselig mengde avhandlinger som omhandler Smith. Mens mormonere har en tendens til å skjerme om sin profets omdømme, inkluderer de som har brutt med bevegelsen oftere en rettferdiggjøring av sin beslutning.<ref name="bushxii">Bushman (2005), s. xii–xiii</ref> Oppfatningene av Smith varierer fra å betrakte ham som en [[profet]] som har gjenopprettet den sanne lære,<ref>Brodie (1971), ss. 72–73, 116–17. Brodie bemerker profetiene om en «utvalgt seer», som man finner omtalt i Mormons bok og i Smiths oversettelse av Bibelen.</ref><ref>2. Nephi 3:11,15. Sitat: «Men en seer vil jeg oppreise av dine lenders frukt ... Han skal kalles etter mitt navn, og det skal være etter hans fars navn. Og han skal være lik meg, for det Herren skal utføre ved hans hånd skal ved Herrens kraft bringe mitt folk frelse.»</ref> til en «from svindler» som trodde at han var kalt av Gud for å forkynne omvendelse, og som følte han kunne rettferdiggjøre oppdiktede åpenbaringer for å konvertere mennesker,<ref>Vogel (2004), s. xxi</ref> til en begavet «myteskaper», som var et produkt av sine pietistiske omgivelser i det nordøstlige USA.<ref>Brodie (1971), s. ix</ref> Både mormonske og ikke-mormonske biografer er imidlertid enige om at Smith var en de mest innflytelsesrike, karismatiske og innovative personlighetene i amerikansk religionshistorie.

Smiths liv og lære vakte betydelig motstand. Enkelte aviser omtalte Smith som en svindler så tidlig som 1829,<ref>Bushman (2005), ss. 82–83, 88–89. Bushman beskriver redaksjonell omtale i forbindelse med publiseringen av Mormons bok.</ref><ref>Brodie (1971), ss. 16–17.</ref> en betraktning som fortsatt deles av mange [[Evangelikalisme|evangelikalske kristne]].<ref>Neilson, Reid L. og Givens, Terryl, red. (2008): «The Possibility of Joseph Smith: Some Evangelical Probings», av Richard J. Mouw, s. 189.</ref> Smith ble to ganger fengslet som følge av anklager om forræderi,<ref>Bushman (2005), ss. 369, 547.</ref><ref>Brodie (1971), ss. 223, 248, 388.</ref> og han ble offer for en pøbelflokk som stormet fengselet hvor han satt.<ref>Bushman (2005), s. 550.</ref> Etter at Smith ble drept 38 år gammel, mente medlemmer av bevegelsen Smith hadde lidd martyrdøden for å forsegle sitt tros vitnesbyrd.<ref>Brodie (1971), ss. 396–97.</ref> Smith selv hevdet ikke at han var ufeilbarlig; han betraktet seg selv med en uslepen diamant.{{#tag:ref|Smiths sammenligning er, bokstavelig gjengitt «en 'ru stein' som manglet polering» (engelsk: «a 'rough stone' that lacked polish»).|group=upper-alpha }}<ref name="bushxii" />

Blant de minnesmerker som er dedisert til Smith, kan nevnes [[Joseph Smith Memorial Building]] i [[Salt Lake City]], [[Joseph Smith Building|the Joseph Smith Building]], som ligger i universitetsområdet tilknyttet [[Brigham Young University]], samt en [[Joseph Smith Birthplace Memorial|granittobeliks]] som markerer stedet hvor Smith ble født.

==== Suksesjonskrise ====
Smiths død førte til en suksesjonskrise.<ref name="Quinn 1994, s. 143">Quinn (1994), s. 143</ref><ref>Brodie (1971), s. 398</ref> Han hadde foreslått ulike måter for å velge sin etterfølger,<ref>Quinn (1994), s. 143. Sitat: «He proposed more than one way for a member of the First Presidency to succeed him, left the relative priority of the founding quorums in an ambiguous balance, performed secret ordinations, and suggested more than one method by which a brother or son might succeed him.» (Oversatt: «Han foreslo mer enn en måte for et medlem av Det første presidentskap å bli hans etterfølger, hvor den innbyrdes rekkefølgen av rådet [på tolv] av grunnleggere ble værende tvetydig, utførte hemmelige utnevnelser, og foreslo mer enn en måte for hvordan en bror eller sønn kunne etterfølge ham.») {{Språkikon|en}}</ref><ref>Shipps (1985), ss. 83–84. Shipps drøftet flere av mulighetene for å velge Smiths etterfølger.</ref> men aldri presisert hvilken av dem han foretrakk.<ref name="Quinn 1994, s. 143" /> Smiths bror [[Hyrum Smith|Hyrum]] ville, dersom han hadde overlevd, vært den sterkeste kandidaten,<ref>Quinn (1994), s. 213. Quinn skriver at etter Smith var kronet til konge, omtalte Hyrum seg selv som «Kirkens president», samt at Brigham Young hadde sagt seg enig i at Hyrum ville ha vært en naturlig etterfølger.</ref> etterfulgt av Josephs bror [[Samuel H. Smith|Samuel]], som døde under mistenkelige omstendigheter en måned etter sine brødre.<ref>Quinn (1994), ss. 152–54, 213</ref><ref>Bushman (2005), s. 555</ref> En annen av Josephs brødre, [[William Smith (mormoner)|William]], hadde meldt sitt kandidatur, men ble etterhvert ansett som uaktuell<ref>Quinn (1994), ss. 213–26</ref><ref>Bushman (2005), s. 555. Bushman skriver at William Smith «meldte sitt kandidatur som kirkens leder, men hans ustabile personlighet hindret ham fra å framstå som en seriøs utfordrer.»</ref>, fordi av hans voldelig rykte. Smiths to sønner, [[Joseph Smith III|Joseph III]] og [[David Hyrum Smith|David]] ville, hadde stillingen vært arvelig, også hatt rett til stillingen, men Joseph III var for ung, og David var ennå ikke født<ref>Quinn (1994), ss. 226–41. Quinn redegjør for Smiths sønners rettigheter, og bemerker at «selv Brigham Young anerkjente retten til patrilineal suksesjon, og som en følge av dette hevdet han aldri at rådet på tolv hadde enerett med tanke på sukseksjon.»</ref><ref>Ostling & Ostling (1999), s. 42</ref>. [[Rådet på femti]] hadde en i teorien rett til suksesjonen, men dette var en hemmelig organisasjon.<ref>Quinn (1994), ss. 192–98. Ifølge Quinn hadde Smith, før sin død, gitt De femti ansvaret for etableringen av en tusenårsrike i hans fravær. Rådet på tolv kom etterhvert til å hevde at 'ansvaret' var deres.»</ref>. Etter det som står i [[Lære og Pakter]]s åpenbaringer hevdedes det at apostlene, de Tolvs Kvorum, ble kirkens ledende enhet når Førstepresidentskapet som Smith var overhode til ble oppløst ved hans død, og [[Brigham Young]] var dets president. Enkelte av Smiths andre foreslåtte etterfølgere, som Mormons Boks vitner [[Martin Harris]], [[Oliver Cowdery]] og [[David Whitmer]], hadde forlatt kirken<ref>Quinn (1994), ss. 187–91</ref>, men Harris og Cowdery kom seg til forlik og anerkjente Youngs rett til presidentskapet.

De to sterkeste kandidatene til å etterfølge Smith, var [[Brigham Young]], president i [[Rådet på tolv]] apostler, og [[Sidney Rigdon]], som var fremste gjenlevende medlem i [[Det første presidentskap]]. I en generalkonferanse 8. august 1844 valgte et flertall av kirkens medlemmer Young,<ref>Bushman (2005), ss. 556–57)</ref> som førte dem til [[Utah]] territoriet som [[Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige]], et trossamfunn som skulle passere 14 millioner medlemmer i 2010.<ref>[http://www.deseretnews.com/article/700103390/14-million-Mormons-and-counting.html «14 million Mormons and counting»], av Michael De Groote. ''[[Deseret News]]'', 24. januar 2011. Besøkt 28. oktober 2012 {{Språkikon|en}}</ref><ref>[http://www.lds.org/general-conference/2008/04/statistical-report-2007?lang=eng «Statistical Report, 2007»] av F. Michael Watson, www.lds.org, april 2008. Besøkt 28. oktober 2012. Sitat: «Total Membership: 13,193,999» {{Språkikon|en}}</ref> Mindre grupper innenfor bevegelsen fulgte Sidney Rigdon<ref>Bushman (2005), ss. 557. Bushman skriver at «den største eksisterende [[Rigdonitt|rigdonittkirken]] er [[Bickertonitter|Church of Jesus Christ (Bickertonitter)]].</ref> og [[James Jesse Strang|James J. Strang]], hvor sistnevnte hadde basert sin rett til å etterfølge Smith, på et forfalsket utnevnelsesbrev.<ref>Quinn (1994), ss. 210–211</ref><ref>Bushman (2005), ss. 555-56. Bushman skriver at Strang fulgte i Smiths fotspor ved å framstille åpenbaringer ved hjelp av en seersten, hevde at en engel hadde kalt ham, oversette tekst fra nedgravde plater, få seg selv kronet som teokratisk konge, og praktisere polygami.</ref> Andre av bevegelsens medlemmer fulgte [[Lyman Wight]]<ref>Quinn (1994), ss. 198–203</ref> og [[Alpheus Cutler]]<ref>Quinn (1994), ss. 203–09</ref>. Mange av bevegelsens medlemmer som befant seg i en av de mindre gruppene, de fleste i Smiths familie inkludert, slo seg sammen i 1860 under ledelse av Joseph Smith III, og formet det som i lengre enn et århundre var kjent som Den Reorganiserte Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige <small>(nå kjent som [[Kristi Samfunn]])</small>, som nå har omtrent 250&nbsp;000 medlemmer. Per 2011 hadde antallet medlemmer av trossamfunn med opprinnelse i Joseph Smiths lære kommet opp i anslagsvis 14,5 millioner.<ref>[http://www.mormonnewsroom.org/article/2011-statistical-report-april-2012-general-conference «2011 Statistical Report for 2012 April General Conference»], mormonnewsroom.org, 31. mars 2012. Besøkt 31. oktober 2012 {{Språkikon|en}}</ref>