Redigerer Johannes Brahms (avsnitt)

=== Musikkstriden ===
Meningsutvekslingene mellom de to fløyene hadde pågått siden 1860 og skyldtes en grunnleggende forskjell i forståelsen av musikk. Liszt og [[Richard Wagner]] var selvutnevnte representanter for framtidas musikk og ville utvikle musikken videre med [[Tonedikt|symfoniske dikt]] og [[musikkdrama]]er. Et stikkord var [[programmusikk]], motsatsen til absolutt musikk. Neue Zeitschrift für Musik, som Franz Brendel hadde tatt over, var de nytyskes talerør. Til de konservative hørte blant annet [[Joseph Joachim]], Brahms og musikkritikeren [[Eduard Hanslick]] – at sistnevnte tok parti for Brahms' musikk var også grunnlag for et nært vennskap mellom de to. Deres mål var det Brahms beskrev med sitt yndingsuttrykk ''«''dauerhafte Musik''»'' (slitesterk/varig musikk), dvs at musikkens spesifikke kvalitet gjør at den ikke underlegges historisk endring.

Representanter for de konservative skrev et manifest, som også Joachim og Brahms undertegnet, hvor de protesterte mot det de oppfattet som et forsøk på å framstille det slik at alle seriøse musikere betraktet den «nytyske» skoles komposisjoner som spesielt verdifulle, og at striden – spesielt i Nord-Tyskland – nå var over til fordel for «framtidsmusikken». En lekkasje gjorde at et tekstutkast falt i hendene på motstanderne før det var klart for publikasjon. Nytyskerne svarte med en spøkefull og noe nedlatende artikkel i Brendels tidsskrift hvor det ble spilt på at de som sto bak var fire unge menn uten noen posisjon i musikklivet. Artikkelforfatteren hevdet at de protesterte mot det som hindret dem i å komme seg opp og fram, og at dersom de lyktes i å rydde vanskelighetene av veien kunne de love et ''«''brorskap for ikke-opphissende og kjedelig kunst''»''.<ref>''„Bruderbund für unaufregende und langweilige Kunst“''</ref> Innlegget var underskrevet av ''«''J. Geiger''»'' (J. Felespelemann, dvs Joseph Joachim), ''«''Hans Neubahn''»'' (Hans Nyveien for Johannes Brahms – henspiller på Schumanns artikkel «Neue Bahnen») og dessuten ''«''Krethi und Plethi''»''. 

Dermed var stemningen mellom de stridende partene ødelagt. Brahms og Wagner holdt en kjølig avstand hele livet. Mens Brahms – som egentlig satte pris på Wagners musikk – holdt seg i skinnet, kunne ikke Wagner holde seg for god til å komme med enkelte nedsettende ytringer om Brahms' musikk. Men siden Wagner stort sett skrev [[musikkdrama]]er, en kunstform Brahms ikke forsøkte seg på, tråkket de ikke i hverandres bed. Av musikere fra Wagners leir var bare [[Felix Draeseke]] og [[Anton Bruckner]] seriøse rivaler på kor-, kammer-, og orkestermusikkens områder.

Eduard Hanslick var en av sin tids mest innflytelsesrike musikkritikere i Wien, og i og med at han med sin prestisje stilte seg fullt og helt bak de konservative, bidro han sterkt til at forestillingen om Brahms som Beethovens etterfølger festet seg. Enda en person viste seg som en glødende beundrer av den konservative retningen: [[Hans von Bülow]]. Han var opprinnelig en overbevist wagnerianer, men skiftet syn etter at kona [[Cosima Wagner|Cosima]] forlot han til fordel for Wagner. Bülows holdning til Brahms manifesterte seg framfor alt i det kjente utsagnet at Brahms' første symfoni var Beethovens tiende.