Redigerer Joachim von Ribbentrop (avsnitt)

== Tysk utenriksminister ==
[[Fil:Ernst-von-Weizsäcker.jpg|miniatyr|[[Ernst von Weizsäcker]] var statssekretær for Ribbentrop til 1943 og ble regnet som hjernen i utenriksdepartementet.<ref name="Shirer" /> Her sammen med sønnen [[Richard von Weizsäcker]] (til venstre) som var assisterende forsvarsadvokat for faren ved rettsoppgjøret etter krigen. Richard von Weizsäcker og broren deltok som soldater ved invasjonen av Polen 1. september 1939.<ref>''Dag og Tid'', 6. februar 2015.</ref>]]
Ribbentrop var [[Liste over Tysklands utenriksministre|Tysklands utenriksminister]] fra 1938 og til like før krigens slutt i 1945. Ribbentrop var særlig i den tidlige fasen av andre verdenskrig en talsmann for utvidelse av krigen.<ref name="Bloch" />

[[Konstantin von Neurath]] ble avsatt som utenriksminister (riksminister for ''Auswärtiges Amt'') 4. februar 1938 etter [[Blomberg-Fritsch-affæren]] og Ribbentrop overtok. Samtidig ble [[Wilhelm Keitel]] sjef for det nyopprettede [[Oberkommando der Wehrmacht]].<ref name="Hegner" />{{rp|183}}<ref name=":0">{{Kilde bok | forfatter = Thue, Elisabeth | utgivelsesår = 1994 | tittel = Nobels fredspris - og diplomatiske forviklinger: tysk-norske forbindelser i kjølvannet av Ossietzky-saken | utgivelsessted = Oslo | forlag = Institutt for forsvarsstudier | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020500104 | side = }} 
</ref> Ifølge Shirer var utrenskingene og omorganiseringen 4. februar 1938 et vendepunkt og en milepæl på Tysklands vei mot krigen.<ref name="Shirer" />{{rp|344}} 

Da Ribbentrop kom tilbake til Berlin som ny utenriksminister ble Görings forhold til Hitler vanskeligere. Ribbentrop var slu og forsøkte å bli den nye stjernen hos Hitler. Ribbentrops suksess i London og Roma hadde gjort ham populær hos Hitler, mens Göring alltid så seg selv som nummer 2 i riket etter Hitler. Ribbentrop og Göring hadde svært ulike oppfatninger om utenrikspolitikken, og Hitler brydde seg lite om den harde rivaliseringen mellom de to. Ribbentrop fulgte Hitler i ett og alt for å vinne hans gunst. Han var i stadig i frykt for å miste Hitlers velvilje og våget under krigen knapt å ta ferie.<ref name=":1" />{{sfn|Bloch|1992|p=396–397}}

I mars 1939 marsjerte tyske styrker inn i Praha, noe Göring ifølge Ribbentrop var meget misfornøyd med. Henvendt til Ribbentrop uttrykte Göring rasende at «Dersom det blir krig av dette svineriet, blir De, herr von Ribbentrop, den første krigsforbryter i galgen!»<ref>{{Kilde www|url=http://wissen.spiegel.de/wissen/image/show.html?did=25658133&aref=image035%2FE0245%2FSP195351-009-T2P-012.pdf&thumb=false|tittel=Ribbentrop-Memoiren: Erster am Galgen|besøksdato=2019-05-19|forfattere=|dato=16. desember 1953|verk=web.archive.org|forlag=Der Spiegel|sitat=Ribbentrops memoarer: «Wenn aus dieser Schweinerei ein Krieg wird, gehören Sie, Herr von Ribbentrop, als erster Kriegsverbrecher an den Galgen!»|arkiv-dato=2014-01-04|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140104004136/http://wissen.spiegel.de/wissen/image/show.html?did=25658133&aref=image035%2FE0245%2FSP195351-009-T2P-012.pdf&thumb=false|url-status=unfit}}</ref>

Etter at Ribbentrop overtok som utenriksminister var de fleste stillingene ved utenriksstasjonene besatt av erfarne yrkesdiplomater. Så lenge yrkesdiplomatene ikke utfordret de nye makthaverne i Berlin kunne de fortsatt gjøre karriere i utenrikstjenesten. Utenriksdepartementet var også avhengig av erfarne tjenestemenn. Under Ribbentrop ble stadig flere som støttet ideen om ''Führerstaat'' ansatt og forfremmet i departementet.<ref name="Baranowski"/>

Ribbentropp spilte en nøkkelrolle i fremforhandlingen av blant annet [[Antikominternpakten]] mellom Tyskland og Japan, og senere [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] mellom Tyskland og [[Sovjetunionen]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1987 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105009 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016110248056 | side = }}</ref> Ribbentrop forbløffet omverdenen med denne pakten.{{sfn|Bloch|1992|p=233}} Ribbentrop trodde at Frankrike og Storbritannia ikke ville gå til krig mot Tyskland. Han hevdet at Storbritannia ville la seg skremme til nøytralitet. Han trodde ikke at USA var en alvorlig potensiell militær motstander for Tyskland og at Sovjetunionen var langsiktig og pålitelig alliert.<ref name="Bloch" /><ref>{{Kilde www|url=http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/books/book-review-bookshop-window-ribbentrop-michael-bloch-bantam-pounds-999-1430148.html|tittel=BOOK REVIEW / Bookshop Window: Ribbentrop - Michael Bloch: Bantam,|besøksdato=2019-03-17|forfattere=|dato=1994-03-19|språk=en|verk=The Independent|forlag=|sitat=This might be the definitive biography of that great opportunist of Nazism, Joachim von Ribbentrop. … Among his ideas: that England and France would never fight, that the United States was not a serious enemy, and that the Soviet Union constituted a reliable, long-term ally.}}</ref> 

Etter invasjonen av Polen meldte ambassaden i Washington at de aller fleste amerikanere mente Tyskland var skyld i krigen og sympatiserte med polakkene. I oktober 1939 meldte militærattachéen i Washington at Berlin ikke trengte bekymre seg for amerikanske intervensjon i Europa og at USA ikke var rustet til en aggressiv krigspolitikk. Hitler selv var svært uvitende om amerikanske forhold. Ambassadørene hadde de gjensidig trukket tilbake i 1938 og USA tillot i 1939 våpeneksport til Storbritannia og Frankrike. [[Sumner Welles]], statssekretær i USAs utenriksdepartement, besøkte Berlin 1–3. mars 1940 og hadde møter med Ribbentrop, Göring og Hitler. Welles ble sjokkert over hvordan de tre forvrengte fakta og fremstilte fred som Tysklands mål og at krigen var blitt tvunget på landet tross anstrengelser for å bevare freden.<ref name="Shirer2" />{{rp|66–68}}
[[Fil:Sztynortpal.jpg|miniatyr|Steinort-slottet i Øst-Preussen der Ribbentrop hadde sitt kontor fra 1941 til 1944.]]

=== Avtagende betydning ===
Ribbentrop fikk stadig mindre innflytelse etter 1939 da Hitler brydde seg stadig mindre om diplomati.<ref name="Rozett" /> Ettersom krigen skred frem ble stadig flere europeiske stater oppløst, okkupert eller gjort til marionetter. Ribbentrops utenriksdepartement hadde lite å stille opp med mot Wehrmacht og SS. Bare i Danmark og Italia kunne utenriksdepartementet spille en særlig rolle. Ribbentrop besøkte Italia så ofte han kunne og forsøkte å verne landet mot rivalene i naziregimet. Ifølge den amerikanske historikeren Jonathan Steinberg kunne Italia redde sine jøder delvis fordi Ribbentrop var interessert i å redde Italia.<ref name="Steinberg">Steinberg, J. (2003). ''All or nothing: The Axis and the Holocaust 1941–43''. Routledge.</ref>

Fra og med 1942 hadde Tyskland diplomatiske relasjoner med bare et fåtall land. Tyskland var i krig med USA og nasjonalistenes Kina. I 1942 hadde bare Chile og Argentina diplomatiske relasjoner med Tyskland etter at blant andre Ecuador og Costa Rica erklærte krig.{{sfn|Bloch|1992|p=349}}

Hitler ønsket å erobre [[Gibraltar]] og aksjonen ble planlagt med kodenavnet [[Operasjon Felix]] som var tenkt gjennomført før utgangen av vinteren 1941. Ribbentrop forsøkte forgjeves å få den spanske diktatoren [[Francisco Franco]] inn i den tyske alliansen, og involverte blant annet Mussolini og Ciano til å legge press på Franco. Aksjonen ble ikke noe av.{{sfn|Bloch|1992|p=319}}

Etter konflikt med Himmler og SS i 1941 utnevnte Ribbentrop gamle SA-folk til å lede utenriksstasjonene i [[Kroatia]], Ungarn, [[Republikken Slovakia|Slovakia]] og [[Bulgaria]]. Alle disse var [[Martin Luther (diplomat)|Martin Franz Julius Luthers]] gamle kamerater.{{sfn|Bloch|1992|p=330}} Hitler flyttet 16. juli 1942 [[Werwolf (Führerhauptquartier)|hovedkvarteret]] fra Øst-Preussen til [[Vinnytsia]] i Ukraina for å være nærmere fronten. Ribbentrop fulgte etter og etablerte sitt eget hovedkvarter ''Feldmark'' i [[Berdytsjiv]] 50&nbsp;km unna. Fra Berlin ble det da en flere dagers reise for å treffe Ribbentrop som ble stadig mer isolert fra den diplomatiske virksomheten.{{sfn|Bloch|1992|p=352}}

Ribbentrop holdt seg stort sett i Steinort (polsk: ''[[Sztynort]]'') i Øst-Preussen fra 1941 til 1944 i nærheten av Hitler, og ble sjelden sett i Berlin før krigens siste måneder. Normale diplomatiske relasjoner var vanskelig å opprettholde da utenlandske diplomater ofte hadde problemer med å avtale møte og både diplomater og tjenestemenn i departementet måtte reise til Steinort for å avholde møter. Ribbentrop fulgte etter da Hitler oppholdt seg i Ukraina og da Hitler hadde et langt opphold på Berghof våren 1944.{{sfn|Bloch|1992|p=337; 395–397}}

===Komplott mot Ribbentrop===
Etter tysk tilbakegang [[Slaget om Stalingrad|særlig ved Stalingrad]] ble de andre nazilederne stadig mer fiendtlig innstilt til Ribbentrop. De andre lederne mente at Ribbentrop var den minst egnede til å avslutte krigen med eventuelle forhandlinger. Fra slutten av 1942 pågikk det flere sammensvergelser for å bli kvitt ham. Goebbels og [[Albert Speer]] mente Ribbentrop burde skiftes ut med sikte på å innlede forhandlinger med vestmaktene. Goebbels forsøk ble blokkert av Martin Bormann som hatet både Goebbels og Ribbentrop men anså Goebbels som den farligste.{{sfn|Bloch|1992|p=364–366}} 

[[Walter Schellenberg]] sto for et annet forsøk på å fjerne Ribbentrop. Schellenberg mente at Ribbentrop var et inkompetent fjols og kom i 1942 til at krigen ikke kunne vinnes. Schellenberg mente at det måtte innledes fredsforhandlinger ledet av ham selv og Himmler som ble involvert i Schellenbergs planer.{{sfn|Bloch|1992|p=364–366}} 
[[Fil:Fo30141711030060-2 Bekransning på æreskirkegården på Ekeberg september 1941 Heydrich (cropped).jpg|miniatyr|[[Walter Schellenberg]] (andre fra venstre) medvirket i forsøket på å avsette Ribbentrop. Mot slutten av krigen forsøkte han å få Himmler til å avsette Hitler og han fikk Himmler til å forhandle med [[Folke Bernadotte]]. [[Reinhard Heydrich]] er den høye mannen foran. [[Heinrich Fehlis]] er andre fra høyre. Foto fra æreskirkegården på [[Ekeberg]], september 1941.]]

==== Martin Luther ====
Den største trusselen mot Ribbentrop kom fra internt i utenriksdepartementet: [[Martin Luther (diplomat)|Diplomaten Martin Franz Julius Luther]], Ribbentrops assistent i jødesaker, forsøkte tidlig i 1943 å få Ribbentrop avsatt hvorpå Luther ble arrestert og internert i [[Sachsenhausen]]. Luther var delvis engasjert med å innrede Ribbentrops residens og en av Luthers underavdelinger var beskjeftiget med å holde Ribbentrops eiendommer i stand.{{sfn|Bloch|1992|p=364–367; 395}}<ref name="Steinberg" /><ref name="Jelinek" /> 

Luther følte seg dårlig behandlet av Ribbentrops kone og Ribbentrop innledet etterforskning av mulig korrupsjon i Luthers avdeling. Luther og hans medsammensvorne mente at Ribbentrop gjorde for lite for å få slutt på krigen. De skisserte en plan for et føderalt Europa der alle land, til og med Polen og Tsjekkoslovakia, ville få sin suverenitet gjenopprettet. Ribbentrop var imponert over denne plan som minte om hans egen europeiske plan fra 1941. Ribbentrop presenterte den nye planen for Hitler som rev den i stykker og erklærte at når det var tid for fred trengte han ikke slike ideer.{{sfn|Bloch|1992|p=364–367; 395}}<ref name="Steinberg" /><ref name="Jelinek" /> 

Schellenberg sluttet seg til Luthers gruppe og de forsøkte å involvere Himmler på sin side. Luther hevdet at Ribbentrop var sinnssyk og oppfordret Himmler til å ta affære. Himmler vaklet et øyeblikk, men endte med å støtte Ribbentrop og fikk Luther arrestert av Gestapo 10. februar 1943. Ribbentrop forlangte at Luther og hans allierte straks måtte henrettes for forræderi. I Sachsenhausen fikk Luther pen behandling som en privilegert fange. Flere av Luthers medsammensvorne ble i stillhet sendt til østfronten, mens Schellenberg slapp unna. Saken ble dysset ned. Ribbentrop sto etter dette i gjeld til Himmler.{{sfn|Bloch|1992|p=364–367; 395}}<ref name="Steinberg" /><ref name="Jelinek" />

===Holocaust===
{{se også|Holocaust}}
Ribbentrops rolle i det tyske regimets til dels vellykkede forsøk på å utrydde jødene er uklar. [[Christopher Browning]]s avhandling (1978) om utenriksdepartementets rolle er et viktig forskningsbidrag på området. Frem til 1941 hadde han sluttet helhjertet opp om regimets antijødiske linje. Han var den eneste ledende nazist med jøder i omgangskretsen og var opptatt av å vise at han var en troverdig nazist. Ribbentrop forsøkte å skjule de internasjonale protestene mot [[krystallnatten]] for Hitler. Han støttet [[Madagaskarplanen|planen om massedeportasjon til Madagaskar]] og gjennom ambassadør [[Otto Abetz]] støttet han antijødiske tiltak i [[Vichy-Frankrike]].{{sfn|Bloch|1992|p=352–353}} 

Ribbentrop overlot til den energiske og hensynsløse [[Martin Luther (diplomat)|Martin Franz Julius Luther]] å ta seg av jødesaker i utenriksdepartementet. Luther mente at utenriksdepartementet skulle være så nidkjære som mulig i anti-jødiske tiltak for å holde andre deler av parti- og statsapparat unna. Frem til 1941 var regimets plan å løse «jødespørsmålet» ved utvandring. Etter erobringen av Polen og Frankrike, da flere millioner jøder kom under tysk herredømme, ble det snakk om å deportere jødene fra Europa etter krigen. I løpet av 1941, etter invasjonen av Sovjetunionen og de baltiske landene, begynte i stedet massedrap på den lokale, jødiske befolkningen. På sensommeren begynte deportasjon av jøder fra selve Tyskland til østområdene.{{sfn|Bloch|1992|p=352–353}}
[[Fil:Ante Pavelić und Joachim von Ribbentrop.jpg|miniatyr|Ribbentrop sammen med [[Ante Pavelić]] (til venstre), Salzburg, juni 1941. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-2008-0612-500 / CC BY-SA 3.0 DE}}]]
Utenriksdepartementet ble involvert i saker som gjaldt utenlandske jøder bosatt i Tyskland, jøder i land som utenriksdepartementet hadde politisk ansvar for (Frankrike, Danmark og Serbia), og jøder i nøytrale og allierte land som måtte presses diplomatisk til å utlevere landets jøder til SS. Ribbentrop ville ikke motsette seg Hitlers tiltak mot jødene, men ville ikke ha noe personlig å gjøre med gjennomføringen. Han gjorde da noe så uvanlig som å gi ordre om at kommunikasjon fra SS (inkludert fra Himmler personlig eller adressert til Ribbentrop personlig) skulle gå direkte til Luther.{{sfn|Bloch|1992|p=353; 358}} 

Michael Bloch mener at Ribbentrop var godt informert om holocaust fra sommeren 1942 og kanskje så tidlig som sommeren 1941. Ved å forholde seg til [[eufemisme]]r og teknikaliteter kunne Ribbentrop stenge ute det grusomme som foregikk og som han trolig var følsom til å takle.{{sfn|Bloch|1992|p=353; 358}}

I september 1941 appellerte [[Felix Benzler]], Ribbentrops utsending i [[Serbia]], til Ribbentrop om å hindre den planlagte henrettelsen av {{formatnum:8000}} jøder i SS' fangenskap i Serbia. Ribbentrop ba da Luther om å avklare saken med [[Reinhard Heydrich]]. Dette var den første store massakren på jøder utenfor Polen og Sovjetunionen, og utenriksdepartementets involvering var et sjokk for det tradisjonelle diplomatiet. Weizsäcker fortalte i september 1941 Ribbentrop om [[Einsatzgruppe]]nes aktiviteter i øst og ba Ribbentrop gjøre noe for å få slutt på massakrene. I desember 1941 fikk Ribbentrop den detaljerte rapporten om Einsatzgruppenes massakrer, men vegret seg mot å se på detaljene.{{sfn|Bloch|1992|p=354}} 

Ribbentrop insisterte på at jøder med utenlandsk statsborgerskap ikke skulle deporteres til konsentrasjonsleirer for å unngå diplomatiske problemer. Ribbentrop overlot til Luther å forhandle med de antisemittiske regjeringene i Slovakia, Kroatia og Romania, med det resultat at jøder fra disse landene bosatt i Tyskland ble sendt til konsentrasjonsleirer høsten 1941. Innen utgangen av 1941 var han kjent med at det foregikk antijødiske tiltak som innbefattet massedrap, men han unngikk å skaffe mer informasjon om hva som foregikk. Han kjente trolig ikke til Wannsee-konferansen, opprinnelig berammet til desember 1941.{{sfn|Bloch|1992|p=354}}

I desember 1941 var Ribbentrop tilstede i møter med Rosenberg og [[Philipp Bouhler]] der [[holocaust|utryddelse av de europeiske jødene]] trolig var et tema. Utenriksdepartementet måtte i noen tilfeller håndtere diplomatiske konsekvenser av massedrap på jøder, blant annet da flere hundre jødiske nederlendere holdt som gisler i [[Buchenwald]] ble henrettet. Utenriksdepartementet støttet i 1941 deportasjon av rumenske, kroatiske og slovakiske jøder som bodde i Tyskland. Utenriksdepartementet motsatte seg i hovedsak ikke anti-jødiske tiltak i okkuperte områder.<ref>Gerlach, C. (1998). The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews. ''The Journal of Modern History'', 70(4), 759–812.</ref> 

Ved rettsoppgjøret etter krigen la aktoratet frem dokumenter som viste at utenriksdepartementet hadde godkjent deportering av jøder østover og hadde vært involvert i deportering av {{formatnum:110000}} jøder fra Romania.<ref name="Berg" />{{rp|144}} Ribbentrop var til forskjell fra mange nazister ikke spesielt antisemittisk. Han forsto til å begynne med trolig ikke fullt ut alvoret i regimets anti-jødiske politikk. Tidlig i 1943 begynte han personlig å arbeide for å presse Tysklands allierte og satellittstater til å akseptere deportasjon av jødiske innbyggere til det okkuperte Polen.<ref name="Rozett">Rozett, R., & Spector, S. (2013). ''Encyclopedia of the Holocaust''. Routledge.</ref><ref>https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/joachim-von-ribbentrop</ref> 
[[Fil:Hanns Ludin.jpg|miniatyr|Hanns Ludin, Ribbentrops utsending i [[Bratislava]]. Han ble henrettet i [[Tsjekkoslovakia]] etter krigen.]]
Ribbentrop instruerte i juli 1943 ambassadør [[Hanns Ludin]] i [[Bratislava]] om at det «for tiden» ikke var noen planer om å ta initiativ overfor [[Republikken Slovakia|den slovakiske regjeringen]] om å rydde opp i jødespørsmålet i landet. Samtidig informerte [[Edmund Veesenmayer]], utenriksdepartementets Balkan-ekspert, president [[Jozef Tiso|Tiso]] uformelt om at Tyskland fortsatt var interessert i en opprydning. Ernst von Weizsäcker informerte Tiso om at Berlin fant stansen i deportasjonene overraskende. I desember 1943 gikk Tiso med på at de gjenværende {{formatnum:16000}} til {{formatnum:18000}} jødene i Slovakia skulle interneres senest 1. april 1944. Den slovakiske regjeringen holdt ikke sin del av avtalen.<ref name="Longerich2010" />

[[Martin Luther (diplomat)|Martin Luther]], en av Ribbentrops assistenter, deltok på [[Wannsee-konferansen]]. Gjennom samarbeid blant annet med [[Adolf Eichmann]] drev Luther sin egen ambisiøse anti-jødiske politikk. Luther skrev i forbindelse med konferansen et entusiastisk notat til Heydrich der han uttrykte håp om raskest mulig deportasjon av jødene fra Romania, Slovakia, Kroatia, Bulgaria, Ungarn og Serbia. I februar 1942 tok Luther på forespørsel fra [[RSHA]] initiativ til den første deportasjonen fra [[Republikken Slovakia]], der ambassadør Hanns Ludin medvirket til å sikre regimets samarbeid. Omtrent samtidig medvirket ambassadør Abetz i deportasjonen av de første {{formatnum:25000}} franske jøder til leirer i det okkuperte Polen. Ribbentrop var ikke involvert i disse første deportasjonene og trolig heller ikke informert.<ref name="Steinberg" /><ref name="Jelinek" />{{sfn|Bloch|1992|p=356–357}}

Luther anstrengte seg for å få de italienske jødene deportert i håp om at han selv kunne få æren og samtidig diskreditere Ribbentrop som var mer tilbakeholden. I august 1942, mens han oppholdt seg i Ukraina, ble Ribbentrop rasende da han oppdaget at SS deporterte jøder fra Romania uten avklare saken med ambassaden i [[București]], noe som var et tilbakeslag for utenriksdepartementet i maktkampen med SS i Romania. SS la med oppfordring fra Luther press på Italia til å deportere jødene i [[Dalmatia]], mens Ribbentrop forutsatte at alt som hadde med Italia å gjøre skulle gå via ham personlig. Luthers arbeid i Italia og Romania mislyktes. I slutten av august 1942 beordret Ribbentrop Luther til å holde seg unna alle jødesaker på Balkan. Utenriksdepartementets bidrag til holocaust stanset da opp midlertidig og det ble en pause i deportasjonene fra Romania og Kroatia. Etter å ha blitt skjelt ut av Hitler i slutten av september 1942 engasjerte Ribbentrop seg i gjennomføringen av holocaust og satte på nytt Luther i arbeid med jødesaker.<ref name="Steinberg" /><ref name="Jelinek">Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. ''East European Quarterly', 4(4), 431.''</ref>{{sfn|Bloch|1992|p=356–357}}

I forbindelse med [[Holocaust i Ungarn|deportasjon av jøder fra Ungarn til Auschwitz]] ble Ribbentrop opprørt da Himmler inngikk avtaler direkte med den ungarske regjeringen uten å involvere utenriksdepartementet. Ribbentrop måtte akseptere fremgangsmåten da Hitler støttet Himmler.<ref>Braham, R. L. (2000). ''The politics of genocide: The Holocaust in Hungary''. Wayne State University Press.</ref>{{sfn|Bloch|1992|p=355}} I april 1943 deltok han i møte mellom Hitler og Horthy. Der protesterte Horthy og hans statsminister [[Miklós Kállay]] mot tyske krav og sa at Ungarn allerede hadde straffet jødene. Ribbentrop skal da ha bemerket at jødene enten måtte bli drept eller sendt til konsentrasjonsleirer og at det ikke var noen annen løsning. Horthy og Kállay var fullt klar over konsekvensen av å deportere landets jøder til leirene i det okkuperte Polen. I et møte med kong Boris av Bulgaria (april 1943) sa kongen at de ikke ville deportere landets jøder, men i stedet sette dem i lokale arbeidsleirer – Ribbentrop protesterte og sa at det ikke var tilstrekkelig og ikke akseptabelt for Tyskland.{{sfn|Bloch|1992|p=374; 399}}

===Ungarn===
{{se også|Holocaust i Ungarn}}
Mussolinis fall i juni 1943 gjorde situasjonen vanskelig for Ungarn som mistet sin støttespiller i tautrekkingen med Hitler. Høsten 1943 begynte det tyske regimet å forberede en okkupasjon av Ungarn. Ribbentrop sendte i hemmelighet [[Edmund Veesenmayer]] til Ungarn. Miklós Kállay ba tidlig i 1944 USA og Storbritannia gjennomføre en eller annen form for luftbåren styrkeoverføring til Ungarn og hadde diplomatiske følere til Sovjetunionen – tysk etterretning fikk raskt kjennskap til dette. Horthy informerte 12. februar Hitler om at ungarske styrker på østfronten ville bli trukket tilbake til hjemlandet. Hitler tilkalte 15. mars Ribbentrop og Himmler som ble informert om at invasjonen av Ungarn skulle skje innen fire dager. Veesenmayer advarte mot invasjon og anbefalte i stedet å presse Horthy til å utnevne en tyskvennlig regjering. Ribbentrop støttet Veesenmayers forslag og overbeviste Hitler om å bruke en blanding av trusler og lokkemidler overfor Horthy.{{sfn|Bloch|1992|p=398–399}} 
[[Fil:Jewish women and children from Subcarpathian Rus who have been selected for death at Auschwitz-Birkenau walk toward the gas chambers.jpg|miniatyr|[[Holocaust i Ungarn]] ble gjennomført etter at tyske styrker tok kontroll over landet i mars 1944. Deporterte fra [[Karpato-Ruthenia]] på vei til gasskammeret i Auschwitz. Foto fra [[Auschwitzalbumet]]]]
Horthy kom 18. mars til Klessheim ved Salzburg for samtaler med Hitler. Horthy ble rasende over Hitlers ultimatum og ville gå om bord i toget sitt. SS iverksatte da et fingert flyangrep som vertskapet hevdet også hadde ødelagt telefonlinjen. I mellomtiden bearbeidet Ribbentrop den ungarske utsendingen til Berlin, [[Döme Sztójay]], som overbeviste Horthy om å akseptere Hitlers diplomatiske løsning: Ungarns suverenitet skulle respekteres, den tyske okkupasjon skulle avsluttes så snart ny regjering var på plass og Horthy skulle fortsette som statsoverhode. Sent på kvelden 18. mars fikk Horthy lov til å ta toget tilbake til Budapest med Veesenmeyer og [[Ernst Kaltenbrunner]] som uinviterte gjester om bord. Toget ble underveis holdt igjen tilstrekkelig til at okkupasjonen av Ungarn kunne skje smertefritt tidlig 19. mars. Kállay gikk av og Sztójay ble ny statsminister. Denne løsningen var en stor seier for Ribbentrop ved at Ungarns økonomi og kultur skulle styres av folk fra utenriksdepartementet.{{sfn|Bloch|1992|p=398–399}}

Ved rettsoppgjøret etter krigen hevdet Veesenmeyer at da han ankom Budapest var Adolf Eichmann og hans assistenter allerede i gang med å gjennomføre folkemordet på jødene og at han ikke kunne gjøre noe for å stanse dem. Det var Veesenmeyer som gjennom det føyelige Sztójay-regimet sikret de sivile myndighetenes samarbeid, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz. Veesenmeyer var nøye med å informere Ribbentrop og få hans godkjenning for alle tiltak.{{sfn|Bloch|1992|p=400}}

Tidlig i juli 1944 stanset deportasjonene til Auschwitz opp etter ordre fra Horthy. Himmler benyttet oppholdet i massemordet til å forhandle med de allierte med de gjenlevende jødiske ungarere som forhandlingskort. Det er uklart om Ribbentrop var involvert i Himmlers forsøk på å få til en byttehandel. Ribbentrop forsøkte 17. juli å true Horthy til å gjenoppta deportasjonene.{{sfn|Bloch|1992|p=400}}

Romania gikk over til de allierte og erklærte krig mot Tyskland 23. august 1944. Sovjetiske rykket deretter raskt frem gjennom Romania og ville raskt kunne krysse grensen til Ungarn. Horthy avsatte da Sztójay og innsatte en militærregjering under generalen [[Géza Lakatos]]. Denne gjenopptok arbeidet med å inngå separatfred med de allierte. Noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen og våpenhvile med Stalin gjennomførte [[pilkorspartiet|pilkorserne]] med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp. Horthy ble tvunget til å abdisere og [[Ferenc Szálasi]] ble statsminister.<ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 279.</ref> Himmler hadde planlagt å bombe ungarerne til underkastelse, mens det diplomatiske kuppet utført av Ribbentrops folk i Budapest var Ribbentrops siste opptreden av betydning internasjonalt.{{sfn|Bloch|1992|p=414}}

===Japan og Italia===
{{utdypende|Stålpakten|Tremaktspakten}}
[[Fil:Patto-acciaio.jpg|miniatyr|Ribbentrop, sittende til høyre, undertegner [[stålpakten]] mellom Italia og Tyskland, i 1939.]]
I forbindelse med forhandlingene i München (september 1938) la Ribbentrop frem et forslag til en forsvarsallianse mellom Tyskland, Italia og Japan. Ribbentrop var i oktober i Roma for å overtale Mussolini til å signere avtalen. Ribbentrop argumenterte med at de måtte regne med krig med de vestlige demokratiene innen få år.<ref name="Bullock" />{{rp|369}} 

Sommeren 1938 arbeidet han for å realisere sin store ide om en tremaktsallianse med Japan og Italia. I august gikk de militære lederne i Japan med på en allianse forutsatt at den var rettet mot Sovjetunionen og ikke mot det britiske imperiet. Dette var noe helt annet enn Ribbentrop ønsket.{{sfn|Bloch|1992|p=189–190}} 

Våren 1938 forsikret Mussolini at Italia ville være nøytrale i en eventuell krig med Tsjekkoslovakia. Sommeren 1938 tok Ribbentrop nytt initiativ til en allianse med Italia, og Mussolini var på glid til å slutte seg til Tyskland i tilfelle krig med vestmaktene.{{sfn|Bloch|1992|p=189–190}} Sommeren 1939 fortsatte han sin langvarige anstrengelse for å få til en allianse med Japan.{{sfn|Bloch|1992|p=233}} Han undertegnet [[stålpakten]] mellom Italia og Tyskland i 1939. I 1940 kom [[tremaktspakten]] med Japan i tillegg til de to andre landene.<ref name=":3" /><ref name=":4">{{Kilde www|url=https://www.deutsche-biographie.de/sfz105566.html#ndbcontent|tittel=Ribbentrop, Joachim von - Deutsche Biographie|besøksdato=2019-05-18|fornavn=Deutsche|etternavn=Biographie|språk=de|verk=www.deutsche-biographie.de}}</ref>

Japans utenriksminister [[Matsuoka Yōsuke|Matsuoka]] besøkte Berlin i mars 1941 og hadde der flere samtaler med Hitler og Ribbentrop. Hitler ønsket å få Japan med i krigen så tidlig som mulig, men mot Storbritannia og ikke Sovjetunionen. Ribbentrop gjorde det klart for Matsuoka at det var viktig med et angrep på [[Singapore]].<ref name="Bullock" />{{rp|464}} I november 1941 lovte Ribbentrop muntlig den japanske ambassadøren at Tyskland umiddelbart ville slutte seg til Japan i en eventuell krig med USA. Ribbentrop fikk 27. november melding om USAs ultimatum til Japan, og dette ledet Hitler og Ribbentrop til å presse Japan til en rask militæraksjon mot USA. Tyske ledere kjente ikke til Japans planer om å angripe [[Pearl Harbor]] og at japanske hangarskip 25. november hadde satt kursen mot Hawaii. Ribbentrop la 4. desember frem et utkast til traktat mellom Tyskland, Italia og Japan der de gjensidig forpliktet seg til å slutte seg til en eventuell krig mot USA.{{sfn|Bloch|1992|p=346–347}}

Hitler kom til Berlin 9. desember og ventet med krigserklæring for å koordinere med Italia og gi ambassadene i USA tid til å ødelegge arkivene. Ribbentrop tilkalte 11. desember USAs utsending i Berlin og leste opp krigserklæringen. Hitler drøftet ikke krigserklæringen med hærens overkommando og andre ledende offiserer. Ifølge Italias utenriksminister Ciano var Ribbentrop begeistret over Japans angrep på USA. Ved rettsoppgjøret hevdet Ribbentrop at han advarte Hitler om å erklære krig mot USA. Ifølge Michael Blochs biografi tyder det meste på at Ribbentrop oppfordret Hitler til å erklære krig. De japanske lederne var lettet over at Hitler ikke krevde japansk angrep på Sovjetunionen som motytelse for støtte til krig mot USA; Hitler hadde bestemt seg for å takle Sovjetunionen på egen hånd mens slaget om Moskva akkurat på dette tidspunktet var inne i en avgjørende fase.<ref name="Beevor" />{{sfn|Bloch|1992|p=346–347}}

Etter at [[Benito Mussolini]] ble avsatt og deretter befridd fra fangenskap i 1943, gikk Ribbentrop sterkt inn for å gjeninnsette Mussolini i stedet for å betrakte Italia som en fiendtlig stat. Dette kunne på ny gi Ribbentrop en rolle i Italia. SS og de militære lederne stolte ikke på italienerne og Hitler landet på et kompromiss.{{sfn|Bloch|1992|p=383}}

=== Anschluss ===
{{utdypende|Anschluss}}
[[Kurt Schuschnigg]], forbundskansler for Østerrike, var 12. februar 1938 på besøk hos Hitler i [[Berchtesgaden]]. Ribbentrop la der frem et utkast til en avtale som Ribbentrop forlangte underskrevet straks. Schuschnigg mente Ribbentrops krav var slutten på Østerrikes selvstendighet. Hitler truet med å sende tyske styrker inn i Østerrike innen tre dager. Hitler krevde blant annet at [[Arthur Seyss-Inquart]] skulle inn i den østerrikske regjeringen og at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Schuschnigg skrev under en litt moderert versjon av dokumentet.<ref name="Shirer" />{{rp|349}}

Senere samme vinter, den 11. mars, var Ribbentrop til lunsj hos [[Neville Chamberlain]] og [[lord Halifax]] i Downing Street. [[Winston Churchill]] var også til stede under denne lunsjen. Midt under lunsjen fikk en forvirret Chamberlain beskjed om Hitlers ultimatum til [[Østerrike]] (som ble [[Anschluss|annektert]] dagen etter). Ribbentrop skal ha forsøkt å trekke ut møtet lengst mulig for å hindre vertene i å foreta seg noe.<ref name=":1">{{Kilde bok | forfatter = Fraenkel, Heinrich | utgivelsesår = 1963 | tittel = Hermann Göring | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Nasjonalforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062007005 | side = }}</ref> Ribbentrop og utenriksdepartementet spilte en helt uvesentlig rolle de siste avgjørende dagene før Anschluss, delvis fordi Göring og andre ledende nazister hadde sørget for å holde Ribbentrop utenfor.{{sfn|Bloch|1992|p=174}}

===Münchenavtalen===
{{utdypende|Münchenavtalen}}
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F051631-0017, Münchener Abkommen, Abflug Daladier.jpg|miniatyr|[[Édouard Daladier]] (mørk frakk og hatt i midten) reise fra München 30. september 1938. Ribbentrop til venstre med hatten i hånden. [[Karl von Eberstein]] i SS-uniform til høyre.]]
[[Fil:First Vienna Award Negotiations.jpg|miniatyr|Fra forhandlingene 2. november 1938 i [[Wien]] der [[Ungarn]] fikk tildelt et område av [[Slovakia]] befolket for en stor del av [[madjarer]]. Fra venstre: [[František Chvalkovský]] ([[Tsjekkoslovakia]]s utenriksminister), [[Galeazzo Ciano]] (Italias utenriksminister), Ribbentrop, og [[Kálmán Kánya]] (Ungarns utenriksminister)]]
Et par uker etter Anschluss kom lederen for det sudettyske partiet, [[Konrad Henlein]], til Berlin for hemmelige møter med Hitler, Ribbentrop og Hitlers stedfortreder [[Rudolf Hess]] og på nytt 12. mai 1938 der Henlein fikk instrukser fra Ribbentrop om hvordan han skulle lure de britiske diplomatene og politikerne, som Henlein straks skulle møte i London.<ref name="Shirer" />{{rp|382}} Ribbentrop spilte en underordnet rolle ved siden av Hitler i forbindelse med forhandlingene. Hitler dominerte den samlede utenrikspolitikk.<ref name="LeMO">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/joachim-ribbentrop|tittel=Joachim von Ribbentrop|besøksdato=2019-05-18|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=Stiftung Deutsches Historisches Museum}}</ref> Ribbentrop var i denne forbindelse et entusiastisk talerør for og utøver av Hitlers politikk.{{sfn|Bloch|1992|p=177}}

Romania og Jugoslavia var formelt alliert med Tsjekkoslovakia, men tysk innflytelse i Romania og italiensk innflytelse i Jugoslavia gjorde denne alliansen verdiløs. Polen var på denne tiden alliert med Tyskland og ville også på grunn av historiske motsetningsforhold til tsjekkerne ikke tillate eventuell sovjetisk støtte til Tsjekkoslovakia å passere gjennom polsk territorium. Ungarn var fristet til å støtte Tyskland mot Tsjekkoslovakia på grunn av utsikter til å gjenvinne territorium avstått etter første verdenskrig.{{sfn|Bloch|1992|p=190}}

I slutten av mai ga Hitler ordre om å gjøre klart til en militær aksjon mot Tsjekkoslovakia. Ribbentrop var til stede ved møtet mellom Hitler og Henlein i Berchtesgaden 22. mai der Henlein fikk instrukser om ta det med ro til tidlig høst. Ribbentrop var også tilstede på et stort møte i Berlin 28. mai der Hitler kunngjorde «Operasjon Grønn» (tysk: ''Fall Grün'') som var kodenavnet for en invasjon av Tsjekkoslovakia – styrkene skulle være klare 1. oktober 1938. Ribbentrop oppmuntret på denne tiden Hitler til stadig mer aggressive planer for krig. Samtidig begynte Ribbentrop, som tidligere hadde sagt at krig med Storbritannia var uunngåelig, å argumentere for at Storbritannia ikke ville gå til krig.{{sfn|Bloch|1992|p=186–189}}

Planleggingen for Operasjon Grønn skulle være topphemmelig, men Weizsäcker fikk kjennskap til planene fra general [[Ludwig Beck]]. Weizsäcker og Beck var enige om at noe måtte gjøres for å stanse dette ville militære eventyret. I et notat til Ribbentrop i juni 1938 gjorde Weizsäcker det klart at bruk av militærmakt i Øst-Europa ville føre til en tapt krig mot vestmaktene. Ribbentrop instruerte Weizsäcker strengt om å avslutte den kritiske diskusjonen om Operasjon Grønn. [[Herbert von Dirksen]], tysk ambassadør i Storbritannia, rapporterte fra London at Storbritannia ville akseptere en gradvis og fredelig overføring av territorium, men ville gå til krig dersom Tyskland invaderte Tsjekkoslovakia. Ribbentrop hindret Dirksen i å møte Hitler da han var i Berlin sommeren 1938. [[Wilhelm Canaris]], leder av [[Abwehr]], og general [[Hans Oster]] var også motstandere av en militæraksjon mot Tsjekkoslovakia. Ribbentrop argumenterte stadig for at Storbritannia ikke ville gå til krig.{{sfn|Bloch|1992|p=186–189}}

Göring forsøkte i juli 1938, bak Ribbentrops rygg, å få til et besøk hos Chamberlain i London med sikte på en fredelig løsning i Tsjekkoslovakia. Ribbentrop reagerte skarpt på Görings innblanding i hans domene.<ref name=":1" />{{rp|186}} I august 1938 fikk britiske myndigheter kjennskap til de tyske angrepsplanene fra personer i den tyske utenrikstjenesten. Nevile Henderson informerte Ribbentrop 1. september om at Storbritannia ikke brydde seg så mye om tsjekkerne og ikke ønsket å gå til krig, men utelukket ikke krig. Ribbentrop mente at Storbritannia bløffet når de truet med krig, et syn Hitler også fremholdt.{{sfn|Bloch|1992|p=191}}

Under møtet mellom Hitler og Chamberlain i [[Berchtesgaden]] den 15. september fikk (etter den britiske ambassadøren [[Nevile Henderson]]s ønske) Ribbentrop ikke delta i den private samtalen mellom dem.<ref name="Shirer" />{{rp|408}} Henderson besøkte Göring 17. september for å be ham stanse Hitlers farlige aksjon mot Tsjekkoslovakia, en aksjon Ribbentrop ville støtte.<ref name=":1" />{{rp|186}} Ifølge Henderson skal Göring ha sagt rett ut til Hitler, at Ribbentrop er en «forbrytersk tosk». Den tyske diplomaten [[Ernst von Weizsäcker]], som var Ribbentrops statssekretær, skal ha vært urolig over Ribbentrops uansvarlighet.<ref name=":1" />{{rp|193}} Weizäcker var mot angrep på Tsjekkoslovakia, han mente det ville lede til en tapt krig.<ref name="Shirer" />{{rp|404; 437}}

Under [[Sudetenkrisen]]s klimaks i september 1938 var Himmler og Ribbentrop innstilt på krig, mens blant andre Göring prøvde å få Hitler til å godta en ordning i minnelighet. I møte med de britiske og franske statsministre i München, la Mussolini frem et notat som utgangspunkt for forhandlingene. Utkastet til notat ble laget dagen før av Neurath, Göring og Weizsäcker. De ville komme Ribbentrop (som de ikke stolte på) i forkjøpet, og notatet ble i hemmelighet overlevert Mussolini som fremla det som sitt eget. Dette «italienske» forslaget fortrengte Ribbentrops og dannet grunnlaget for Münchenavtalen.<ref name="Bullock" />{{rp|363–368}} Mot slutten av september var det tydelig at Ribbentrop var oppglød og glad over utsiktene til krig og oppfordret uopphørlig Hitler til å gå til krig. På denne tiden var Himmler og Ribbentrop de eneste ledende nazister som ivret for krig.{{sfn|Bloch|1992|p=195}}

Ribbentrop og Ciano fastsatte på egen hånd en ny grense mellom Tsjekkoslovakia og [[Ungarn]] i Wien 2. november. Ungarn ble da tildelt en del av det sørlige Slovakia med 5 millioner madjarske innbyggere og {{formatnum:272000}} etniske slovaker.<ref name="Shirer" /><ref name="Bullock" />{{rp|363–368}} Ciano hevdet senere at han utnyttet Ribbentrops inkompetanse til fordel for Ungarn som Italia støttet. Ungarn sikret seg blant annet byen [[Košice]].<ref>Ward, J. M. (2015). The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia. ''Holocaust and Genocide Studies'', 29(1), 76–108. «Despite his admiration for the Slovak cause, Ciano claimed to have exploited Ribbentrop’s incompetence in favor of Italy’s Hungarian clients. “I took control of the discussion and, except for a few disputed points, I was able to trace the line of the new frontier with a red pencil. Ribbentrop’s unpreparedness enabled me to assign to Hungary pieces of territory which might easily have given rise to much controversialdiscussion.”»</ref>

Ribbentrop undertegnet i desember 1938 i Paris en offentlig erklæring sammen med den franske utenriksminister [[Georges Bonnet]]. Erklæringen garanterte landenes felles grense, spesielt at Tyskland avsto fra krav på [[Alsace-Lorraine]]. Ribbentrop hevdet senere at Bonnet hadde godtatt at Øst-Europa, særlig Tsjekkoslovakia og Polen, var en del av den tyske interessesfære, og at Tyskland derfor hadde frie tøyler. Bonnet avviste denne påstanden på det sterkeste.<ref name="Shirer" />{{rp|458}}<ref name="Bullock" />{{rp|363–368}}

===Oppløsningen av Tsjekkoslovakia===
{{se også|Böhmen-Mähren|Republikken Slovakia}}
President [[Emil Hácha]] avsatte tidlig i mars selvstyreregjeringene i Slovakia og i [[Karpato-Ukraina]] («Rutenia»). Hitler tvang 13. mars de slovakiske lederne til å erklære uavhengighet. Hácha og hans utenriksminister kom 14. mars til Berlin der han tryglet Hitler og Ribbentrop om å la restene av Tsjekkoslovakia være i fred. Sent på natt forsøkte Hácha, på Hitlers oppfordring, å ringe til Praha for å avklare situasjonen. Göring og Ribbentrop forsøkte å overtale Hácha til å ta en avgjørelse. Göring truet med å bombe Praha «for å fart på saken». Ribbentrop ble rasende da sentralbordet ikke lykkes med å få telefonforbindelse til Praha. Den aldrende Hácha besvimte og Theo Morell, Hitlers lege, ga ham en sprøyte så han kviknet til. Klokken 4 om morgenen 15. mars signerte Hácha det dokumentet som gjorde den siste rest av Tsjekkoslovakia til et tysk «protektorat». Hitler og Ribbentrop skrev under for Tyskland og om kvelden 15. mars var Hitler og Ribbentrop i Praha der hakekorset vaiet over Hradcany-slottet.<ref name=":1" />{{rp|197}}<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Christensen, Chr. A.R. | utgivelsesår = 1954 | tittel = Verden i går og i dag: vår egen tids historie | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tanum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007021301056 | side = }}</ref><ref name="CMI1947">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947 | tittel = Nürnberg-dommen | utgivelsessted = Bergen | forlag = Christian Michelsen Institutt, i hovedkommisjon hos John Griegs forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011060806020 | side = }}</ref> Slovakias uavhengighetserklæring ble forfattet av Ribbentrop. Dokumentet ble oversatt til slovakisk tidsnok til at den nazistiske lederen [[Jozef Tiso]] kunne legge den frem i parlamentet i Bratislava 14. mars 1939. Hitler påtok seg 16. mars å beskytte [[Republikken Slovakia|den nye staten Slovakia]], og Ribbentrop undertegnet traktaten om dette med statsminister [[Vojtech Tuka]] 23. mars. Tyskland fikk rett til å ha militære styrker stående i Slovakia. Traktaten inneholdt et hemmelig tillegg som ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv.<ref name="Shirer" />{{rp|464–470}}<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bullock, Alan | utgivelsesår = 1970 | tittel = Hitler, tyrannen og tyranniet | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110906082 | side = }}</ref>

===Molotov–Ribbentrop-pakten===
{{utdypende|Molotov–Ribbentrop-pakten}}
[[Fil:MolotovRibbentropStalin.jpg|miniatyr|Undertegnelsen av Molotov-Ribbentrop-pakten: Ribbentrop i midten (i sort rett bak Molotov), [[Vjatsjeslav Molotov|Molotov]] sittende, til høyre [[Josef Stalin]]. Andre verdenskrig begynte en uke senere ved Tysklands invasjon av [[Polen]].]]
Ribbentrop ønsket å danne en kontinental blokk, særlig gjennom allianse med Sovjetunionen, for å holde Storbritannia i sjakk.<ref name="Koch" /> Ribbentrop var i utgangspunktet en av de hardeste anti-kommunistene blant nazitoppene og i tiden i London hadde han ivret for en tysk-britisk samarbeid mot bolsjevismen. Etter hvert snudde han rundt og ble fiendtlig innstilt til Storbritannia som han mente var det viktigste hinderet for realisering av Hitlers planer. Sovjetunionens allianse med Tsjekkoslovakia og Japans anti-sovjetiske holdning var vesentlige hindre for en allianse med Moskva. Ribbentrop hevdet i sine memoarer at pakten var hans ide alene, det er uklart hvor dekkende denne beskrivelsen er. Ribbentrop var ikke den eneste som fremmet ideen overfor Hitler og generalene Keitel og Halder samt Göring kan ha vært positive til Moskva av militære eller økonomiske grunner. Tidlig i 1939 begynte Hitler å snakke penere om Sovjetunionen.{{sfn|Bloch|1992|p=233–234}}

I mai 1939 ble [[Maksim Litvinov]] erstattet av [[Vjatsjeslav Molotov]] som Sovjetunionens utenrikskommissar. For Hitler var det vanskelig å forhandle med jødiske Litvinov.<ref name="Churchill" /> Stalins viktigste utenrikspolitiske mål var å få landene langs vestgrensen (Finland, Baltikum, Polen og Romania) under sovjetisk «beskyttelse».{{sfn|Bloch|1992|p=237}}

Sommeren 1939 holdt Stalin i gang sonderinger om militærallianser med både Tyskland og Storbritannia/Frankrike.<ref name="Wasberg" /> Sovjetunionen hadde på denne tiden ingen allierte.<ref name="Baalsrud" /> Storbritannia og Frankrike ga sikkerhetsgarantier til Polen og forhandlet med Sovjetunionen våren og forsommeren 1939. For Hitler var det vesentlig å hindre disse samtalene, eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig pådriver for en hestehandel med Stalin. Forhandlinger om handelsavtale var allerede planlagt og [[Ernst von Weizsäcker]], Ribbentrops statssekretær, sonderte med den sovjetisk legasjonen i Berlin. På grunn av sovjetisk motvilje stanset forhandlingen midtsommers, men ble tatt opp igjen i slutten av juli.<ref name="Bullock" />{{rp|394–404}}<ref name="Koch" /> I slutten av juli konkluderte Hitler med at Tysklands forsvarslinje i vest var utilstrekkelig og ble da plutselig betatt av Ribbentrops ide om en avtale med Moskva. Ribbentrop instruerte 29. juli [[Friedrich Werner von der Schulenburg|ambassadør Schulenburg]] om å møte Molotov for å foreslå en avtale og å antyde åpenlyst en deling av Polen og de baltiske landene. Schulenburg møtte Molotov 3. august. Molotov påpekte en rekke uvennlige handlinger fra Tysklands side: Münchenavtalen, Antikominternpakten og støtten til Japan.{{sfn|Bloch|1992|p=238}}

Ribbentrop fremholdt 2. august, overfor den sovjetiske [[chargé d'affaires]] i Berlin, muligheten for en allianse.<ref name="Beevor">Beevor, Anthony (2012): ''The second world war''. Orion Publishing.</ref> Ribbentrop forsøkte å få til forhandlinger direkte med Molotov. Molotov var på sin side bekymret for tysk støtte til Japan, som på den tiden fortsatt var i strid med sovjetiske styrker. Britiske og franske militærdelegasjoner skulle til Moskva 11. august for å fortsette samtalene. Hitler sendte 20. august et telegram til Stalin, hvor han ba Stalin om å motta Ribbentrop 22. eller senest 23. august. På forhånd fikk Hitler tilsendt Molotovs utkast til avtale. I avtalen tok Molotov forbehold om at det måtte utarbeides en særskilt protokoll, der det konkret ble beskrevet hvordan Øst-Europa skulle deles opp i tyske og sovjetiske sfærer. Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt [[antikominternpakten]]. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt.<ref name="Bullock" />{{rp|394–404}} Hitler hadde det travelt med å få til en avtale med Stalin for å kunne invadere Polen før høstregnet begynte (26. august var opprinnelig planlagt dato for angrepet), Hitler var derfor villig til å strekke seg langt.<ref name="Baalsrud" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Christensen, Chr. A.R. | utgivelsesår = 1988 | tittel = De store krigene | isbn = 8252511988 | isbn = 8252511759 | utgivelsessted = [Stabekk] | forlag = Bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014052008028 | side = }}</ref> Molotov var hovedmannen bak pakten på sovjetisk side.<ref name="Steffahn" />{{rp|238}}

Ribbentrop innledet forhandlinger om en handelsavtale med Sovjetunionen. Senere i august 1939 fortsatte Ribbentrop forhandlingene og undertegnet den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten, også kalt Molotov–Ribbentrop-pakten. Med denne pakten kunne de tyske regimet anta at den sovjetiske hæren ikke ville bli en motstander ved en tysk invasjon av Polen.<ref name="Wasberg">{{ Kilde bok | forfatter = Wasberg, Gunnar Christie | utgivelsesår = 1967 | tittel = Den annen verdenskrig: en kort oversikt | utgivelsessted = Oslo | forlag = Olaf Norli | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012112606126 | side = }}</ref> I Sovjetunionen hadde det tidligere på sommeren 1939 vært misnøye med at forhandlingene skjedde via underordnete diplomater. Hitler bestemte derfor den 14. august at Ribbentrop personlig skulle sluttføre forhandlingene med Molotov og Stalin. Fra 18. august var Ribbentrop i beredskap for å reise med fly til Moskva. Hitler hadde i utgangspunktet planlagt invasjon av Polen 26. august og avtalen med Moskva måtte være på plass før. Stalin oppfattet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Hitler ønsket å trekke demarkasjonslinjen midt i Latvia langs elven [[Daugava]]. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene [[Liepaja]] og [[Ventspils]], og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi [[Kurzeme]] og [[Zemgale]]. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i en sovjetisk og en tysk del (langs elvene Pissa, [[Nemunas]], [[Wisła]] og San), samt sovjetisk kontroll over [[Bessarabia]], Estland og Latvia og [[Finland]] som sovjetisk interessesfære. Litauen skulle i hovedsak falle i den tyske interessesfæren. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.<ref name="Baalsrud">{{ Kilde bok | forfatter = Baalsrud, Terje | utgivelsesår = 1990 | tittel = Stalin-Hitler pakten og de baltiske staters skjebne | isbn = 8274710134 | utgivelsessted = Bergen | forlag = Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061104086 | side = }}</ref>

===Invasjonen av Polen===
{{utdypende|Invasjonen av Polen}}
[[Fil:Mapa 2 paktu Ribbentrop-Mołotow.gif|miniatyr|Kart over grensen mellom Sovjetunionen og Tyskland, signert av Stalin og Ribbentrop.]]

Ribbentrop gjentok til stadighet at vestmaktene ville ofre Polen, samtidig fortsatte de å støtte Polen.{{sfn|Bloch|1992|p=233}} Onsdag 30. august utarbeidet den tyske regjeringen 16 detaljerte krav overfor Polen, blant annet krevde Tyskland å få tilbake [[Danzig]]. Ved midnatt møtte Ribbentrop diplomaten Henderson. Begge mistet selvbeherskelsen og ropte i ansiktet på hverandre. Ribbentrop leste opp de 16 punktene for Henderson, og hevdet at det ikke hadde noe formål å overlevere kravene til den polske ambassadøren Lipski fordi fristen allerede var overskredet. Ribbentrop hadde planlagt at forhandlingene skulle mislykkes. Göring overleverte i hemmelighet en skriftlig kopi av kravlisten til Henderson som leverte den videre til den polske ambassadøren. Lipski møtte Ribbentrop den 31. august klokken 18.30. Ribbentrop avviste Lipskis invitasjon til forhandling, begrunnet med at Lipski ikke hadde alle fullmakter. Klokken 20.00 gikk SS-soldater kledd som polske soldater til angrep på [[Radiosender Gleiwitz|radiosenderen i Gleiwitz]]. Klokken 21.00 kringkastet radioen i Berlin de 16 punktene i Hitlers «moderate» kravliste.<ref name="Bullock" />{{rp|412–413}} Weizsäcker varslet 31. august Göring om at Ribbentrops uforsonlige holdning ville overbevise Hitler til å bringe landet ut i en storkrig. Britten [[Heinrich Fraenkel]]s biografi over Göring fremstiller Ribbentrop som pådriver for krig, mens Göring forsøkte å finne en politisk løsning før Storbritannia erklærte krig 3. september.<ref name=":1" />{{rp|216–218}}

Tyskland invaderte Polen i grålysningen 1. september 1939. Ribbentrop mente på bakgrunn av sitt kjennskap til britiske forhold at Storbritannia (som ved [[Sudetkrisen]] i 1938) ville gi etter og ikke stå ved sine løfter til Polen. Henderson, britisk ambassadør til Tyskland, overrakte 3. september Storbritannias ultimatum med krigserklæring som konsekvens. Hitler skal ha blitt rasende på Ribbentrop da det britiske ultimatum ble lagt frem.<ref name="Bahnsen" />{{rp|47}} Ribbentrop anmodet 3. og 9. september Sovjetunionen om å innlede angrepet på Polen fra øst.<ref name="Baalsrud" />{{rp|38}} 

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-121-0011-20, Polen, deutsch-sowjetische Siegesparade.jpg|miniatyr|Tyske og sovjetiske soldater sammen i forbindelse med den felles seiersparaden i [[Brest-Litovsk]], september 1939.{{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-121-0011-20}}]]

Etter å ha erobret det østlige Polen, tok Stalin 25. september initiativ til justering av avtalen av 23. august, og Molotov la frem et forslag (eller krav) om at [[Litauen]] skulle tilfalle Sovjetunionen. Hitler gikk med på Stalins krav. Ribbentrop reiste 27. september til Moskva for å forhandle for andre gang. Den 28. september ble en hemmelig avtale om endring av det hemmelige tillegget inngått. Ribbentrop avholdt tre møter i Kreml 27.–28. september, hvor han hadde fullmakt til å godta alle Stalins krav og undertegne før han forlot Moskva. Ved midnatt 28. september tegnet Stalin med blå fargeblyant, på et kart over Polen, grensen mellom Tyskland og Sovjetunionen og satte sitt navnetrekk under. Molotov og Ribbentrop undertegnet vennskapsavtalen. Avtalen om oppdelingen av Øst-Europa innebar en del komplisert etterarbeid med kart før den nye grensen ble trukket.<ref name="Bullock" />{{rp|419}}<ref name="Shirer2" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1987 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105114 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348086 | side = }}</ref>

Endringen innebar at Litauen skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Lublin-distriktet og deler av Warszawa-distriktet skulle tilfalle Tyskland. I tillegg ble de enige om at etniske tyskere i de baltiske landene skulle forflyttes til Tyskland, mens etniske ukrainere og hviterussere i den tyskokkuperte delen av Polen, skulle flyttes østover til sovjetisk område. [[Marijampolė fylke|Mariampole-området]] skulle ifølge avtalen 28. september, tilfalle Tyskland, men ble raskt okkupert av sovjetiske styrker. Molotov og Ribbentrop forhandlet i 1940 om økonomisk kompensasjon til Tyskland for den sovjetiske okkupasjonen av området.<ref name="Baalsrud" />{{rp|44}}

Ifølge [[reichsjugendführer]] [[Baldur von Schirach]] ble Hitler, som var uvitende om Europa og resten av verden, narret av Ribbentrop. Schirach skal høsten 1939 ha sagt at Tyskland ikke ville overleve krigen.<ref name="Berg" />{{rp|217}}

===Danmark og Norge===
{{utdypende|Angrepet på Norge i 1940|Angrepet på Danmark i 1940}}
Ribbentrop undertegnet 31. mai 1939 en ikke-angrepspakt med [[Danmark]].<ref name="CMI1947" />

Tidspunktet for invasjonen av Norge og Danmark fikk Ribbentrop vite om 2. april. Oslo ble besatt 9. april og [[Vidkun Quisling]] erklærte samme kveld over radio at han var statsminister. Quisling ble støttet av [[Alfred Rosenberg]] via [[Hans Wilhelm Scheidt]] og Hitler selv var fornøyd med Quislings kupp.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Vidkun Quisling|url=http://snl.no/Vidkun_Quisling|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-08-06|besøksdato=2019-05-18|språk=no|fornavn=Magne|etternavn=Skodvin}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Vidkun Quisling|url=http://nbl.snl.no/Vidkun_Quisling|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2014-09-29|besøksdato=2019-05-18|språk=no|fornavn=Hans Fredrik|etternavn=Dahl}}</ref> Ribbentrop og hans utsending i Norge, [[Curt Bräuer]], hadde i tråd med Hitlers ønske planlagt å overtale [[regjeringen Nygaardsvold]] til å gi etter. Bräuer meldte til Ribbentrop i Berlin at Quislings opptreden sto i veien for en fredelig løsning. Ribbentrop konsulterte Hitler som straks personlig over telefon instruerte Bräuer til å holde fast ved Quisling, kreve at kong Haakon utnevnte Quisling og se bort fra Nygaardsvold.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Loock, Hans-Dietrich | utgivelsesår = 1972 | tittel = Quisling, Rosenberg og Terboven: den nasjonalsosialistiske revolusjon i Norge, dens forhistorie og forløp | isbn = 8205007985 | isbn = 8205007993 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071901067 | side = }}</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Norge i krig. Bind 1. Overfall|etternavn=Grimnes|fornavn=Ole Kristian|utgiver=Aschehoug|år=1984|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Ribbentrop hadde vært negativ til Quisling og hadde etter råd fra statssekretær Weizsäcker, som hadde vært tysk utsending i Norge, latt være å møte Quisling i Berlin i desember 1939. Ved hjelp av [[Albert Viljam Hagelin]], en norsk forretningsmann som virket i Tyskland, hadde Quisling i desember 1939 hatt møter med Rosenberg og Hitler. Weizsäcker mente på bakgrunn av sin kunnskap om politisk liv i Norge at det ikke ville være mulig å føre seriøse politiske samtaler med Quisling.<ref name="Skodvin1956">{{ Kilde bok | forfatter = Skodvin, Magne | utgivelsesår = 1956 | tittel = Striden om okkupasjonsstyret i Norge: fram til 25. september 1940 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det norske samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007022701054 | side = }}</ref>

Med den uklare situasjonen i Norge etter Quislings kupp, reiste Hagelin 12. april til Berlin og hadde møter med Ribbentrop, Rosenberg og Hitler 13. april. Ribbentrop sendte da sin egen embedsmann [[Theodor Habicht]] (sammen med Hagelin) til Oslo 14. april for å klare opp i situasjonen. Habicht og Bräuer satte Quisling til side og [[administrasjonsrådet]] ble proklamert 15. april. Kongen med regjering Nygaardsvold avviste administrasjonsrådet som et ulovlig organ, og Ribbentrop, Bräuer og Habicht ble etter det skjelt ut av en rasende Hitler.<ref name="Skodvin1956" /> 
[[Fil:W. Best.jpg|miniatyr|I 1942 innsatte Ribbentrop SS-mannen [[Werner Best]] som tysk sendemann og sivil administrator i det okkuperte Danmark der han ble kjent for sin myke linje. Foto av Best i britisk fangenskap i Danmark.]]
[[Josef Terboven]] ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) for Norge og direkte underlagt Hitler, ikke utenriksministeren slik Ribbentrop ønsket. Etter tautrekking mellom Terboven og Ribbentrop ble den tyske utenriksstasjonen i Oslo i praksis lagt ned og personalet overført til Terbovens kontor, men skulle formelt sortere under Ribbentrop. Etter ytterligere tautrekking mellom Terboven og Ribbentrop om myndighetsområde i Norge ble den tyske utenriksstasjonen formelt lagt ned 21. mai 1940.<ref name="Skodvin1956" />

Ifølge Molotov-Ribbentrop-pakten skulle de to landene informere hverandre om og diskutere saker av felles interesse. Tyskland informerte ikke den sovjetiske ledelsen om invasjonen av Danmark og Norge. Ribbentrop bortforklarte unnlatelsen med at Finlands situasjon på ny ville ha kommet opp, dersom de allierte hadde intervenert før Tyskland. Sovjetunionen gjenopptok leveranser av korn og olje som en tid hadde vært holdt igjen, noe som ble oppfattet som utpressing. Vinterkrigen hadde også truet Tysklands forsyninger av [[nikkel]] fra [[Petsamo]].<ref name="Koch" />

I Danmark innsatte Ribbentrop SS-mannen [[Werner Best]] i 1942 som sivil administrator. Best sendte i hemmelighet kopier av rapportene til sin gamle sjef Himmler. Best fulgte i stor grad Ribbentrops linje og holdt SS unna i ett år.{{sfn|Bloch|1992|p=358–359}}

===Romania===
Etter den sovjetiske okkupasjonen av [[Bessarabia]] og Nord-[[Bukovina]] i 1940 fryktet Hitler at sovjetiske styrker kunne rykke vestover og besette oljefeltene i [[Romania]]. Ribbentrop fikk i oppdrag å forsone Ungarn og Romania for å hindre at Ungarns territorielle krav i [[Transilvania]] ville føre til oppløsning av Romania som stat. Ribbentrop trakk opp en delelinje som de måtte godta (to tredjedeler av Transilvania ble overført til Ungarn). Tyskland tilbød også å garantere Romanias nye grenser. Tyskland hadde tolv divisjoner klare til å intervenere om nødvendig. Avtalen innebar at Tyskland og Italia garanterte for Romanias grenser. Ribbentrop overtalte Romanias konge til å akseptere den sovjetiske okkupasjonen av Bessarabia, noe som bragte Romania tettere inn i allianse med Tyskland.<ref name="Bullock" />{{rp|451}}<ref name="Beevor" /><ref name="Koch" />

I januar 1941 kom det frem at ''[[Sicherheitsdienst]]'' (SD) hadde støttet [[Jerngarden]] i et forsøk på å avsette [[Ion Antonescu]] (som Ribbentrop betraktet som sin protege og som sto i gjeld til Tyskland etter maktovertakelsen i september 1940). Ribbentrop hatet Horia Sima, Jerngardens leder. Tyske stridsvogner rullet gjennom București for å demonstrere tysk støtte til Antonsecu. Horia Sima og andre ledere i Jerngarden ble smuglet til Tyskland av SD. Hitler støttet Ribbentrops kritikk av Himmlers, Heydrichs og SS' innblanding i utenrikspolitikk. SDs agenter fikk etter dette ikke anledning til arbeide uavhengig ved utenriksstasjonene og måtte i stedet gå gjennom utenriksdepartementets kanaler. Ribbentrop var lenge ikke på talefot med Himmler og unnlot en tid å bruke SS-uniformen. Etter det mislykkede opprøret ble Antonescu en enda mer lojal alliert av Hitler.{{sfn|Bloch|1992|p=320–329}}

===Invasjonen av Sovjetunionen===
{{utdypende|Operasjon Barbarossa}}
Hitler skisserte i juli 1940 de første planene for angrep på Sovjetunionen.{{sfn|Bloch|1992|p=335}} Ribbentrop forsøkte forgjeves å overbevise Hitler om å respektere Molotov-Ribbentrop-pakten.<ref name="Rozett" /> I første halvår 1941 arbeidet Ribbentrop lojalt med diplomatiske forberedelser til Barbarossa. Samtidig forsøkte han, med støtte fra Weizsäcker og de erfarne yrkesdiplomatene, å få Hitler bort fra tanken om å angripe Sovjetunionen. Hitlers plan om å angripe Sovjetunionen ble tydelig for Ribbentrop ved Hitlers tale 9. januar. Ribbentrop forsøkte å få Hitler til å fokusere på Gibraltar, Vest-Afrika eller Irak i stedet.{{sfn|Bloch|1992|p=331–332}} 

Ribbentrop inngikk 10. januar 1941 en ny økonomisk avtale med Sovjetunionen som skulle levere olje, metaller og korn. Han ga trolig opp motstanden mot invasjonen i april–mai 1941. Ribbentrop fikk blant annet den vanskelig oppgaven med å forberede Finlands og Romanias deltakelse i invasjonen, uten å si for mye. Samtidig skulle Mussolini, som Hitler ikke stolte på, ikke informeres om det forestående angrepet.{{sfn|Bloch|1992|p=331–332}} Ribbentrop ble ikke involvert i de praktiske forberedelsene til [[Operasjon Barbarossa]] og fikk vite om det nøyaktige tidspunkt like før angrepet begynte.<ref name="Bahnsen" />{{rp|175}} Til den sovjetiske ambassadøren skal han 22. juni 1941 ha hvisket «Fortell Moskva at jeg var imot angrepet».<ref>{{Kilde bok | forfatter = Bethell, Nicholas | utgivelsesår = 1979 | tittel = Storm på Sovjetunionen | isbn = 8205132488 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017070707068 | side = }}</ref> 
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1969-067-01, Kiew, Alfred Meyer, Erich Koch, Alfred Rosenberg.jpg|miniatyr|[[Alfred Rosenberg]] fikk til Ribbentrops store frustrasjon ansvaret for de erobrede områdene i øst som [[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete]]. Fotografiet viser Rosenberg med frakk i midten, hans nestkommanderende [[Alfred Meyer]] barhodet til høyre og [[Erich Koch]] delvis skjult av Meyer. Kiev, juni 1942. {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1969-067-01}}]]

==== Administrasjon av erobrede områder ====
Etter den planlagte okkupasjonen av den vestlige delen av Sovjetunionen ville det være behov for en sivil administrasjon og dersom dette var i form av en ny stat (under tysk beskyttelse) mente Ribbentrop det var en oppgave for hans departement. I april 1941 etablerte han ''Russland-Gremium'', en komite av spesialister som skulle danne grunnlaget for tysk administrasjon. Ribbentrops plan var å forsyne invasjonshærene med russisk-talende sivile tjenestemenn som skulle etablere administrative hovedkontorer i hovedbyene Moskva, Kiev, Riga, Minsk og [[Tbilisi]] når erobringen var et faktum.{{sfn|Bloch|1992|p=335–336}}

Hitler mislikte diplomatiet («de horene» som han sa) og ga ordre om at det i stedet for Ribbentrops plan skulle etableres en ny organisasjon med Rosenberg, Ribbentrops verste fiende, som leder. Rosenberg ble ansett som en skrue og hadde tidligere blitt holdt utenfor slike praktiske saker (med unntak av [[Angrepet på Norge i 1940|invasjonen og okkupasjonen av Norge]]). Utnevnelsen av Rosenberg som sjef for ''[[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete|Ostministerium]]'' var et sjokk for Ribbentrop som prøvde å sikre noe ansvar for utenriksdepartementet i den planlagte okkupasjonen. Rosenberg avviste Ribbentrops forslag og Ribbentrop måtte avstå sine Russland-eksperter til Rosenberg. Det endte med at Ribbentrop fikk minimalt ansvar for de nye områdene i øst.{{sfn|Bloch|1992|p=335–336}}

Schulenburg argumenterte med at det var politisk uklokt av Tyskland å utøve slik brutalitet i de erobrede områdene. Han mente det var bedre å få russernes støtte ved å behandle dem rettferdig og love dem frihet. Ribbentrop våget på sin side ikke å gå mot Hitler som hadde bestemt seg for uhemmet undertrykking av østområdene.{{sfn|Bloch|1992|p=350–351}}

==== Forhandling med Japan ====
Forhandlinger mellom Tyskland og Tysklands allierte under krigen i øst ble stort sett ivaretatt av de militære og Ribbentrop var lite involvert. I januar 1942 forsøkte Ribbentrop og Japans ambassadør [[Hiroshi Oshima]] forgjeves å overbevise Hitler til å presse Japan til å invadere Sibir. Hitler betraktet Japan bare som et middel til å holde USA og Storbritannia opptatt mens han erobret Russland. Ribbentrop drømte om at Japan og Tyskland skulle bli allierte i krigen. På denne tiden kunne de to landene knapt kommunisere med unntak av via ubåter som av og til gikk verden rundt. Japan og Tyskland signerte 18. januar 1942 en militæravtale der [[Britisk India]] ble utpekt som japansk sone.{{sfn|Bloch|1992|p=349–351}}

==== Mulig fredsforhandling ====
På Klessheim-møtet i april 1943 gikk Italia, støttet av tyske generaler og diplomater, inn for å forhandle fred med Stalin. Hitler insisterte på at kampen måtte fortsette og Ribbentrop støttet som vanlig Hitler og avviste alle tanker om kompromiss. Sommeren og høsten 1943 var det indirekte kontakt mellom partene ved at Peter Kleist, Ribbentrops medarbeider, møtte en forretningsmann og tysk informant ved navn Edgar Klaus i Stockholm. Klaus hadde kontakter med sovjetiske diplomater i byen. Det er uklart hvor alvorlige disse følerne var fra Stalins side. Ribbentrop var oppriktig interessert i å få til en fremforhandlet fred med Stalin.{{sfn|Bloch|1992|p=385–388}}

Tross Ribbentrops gjentatte forsøk hadde Bulgaria ikke latt seg overtale til å gå med i krigen mot Sovjetunionen.{{sfn|Bloch|1992|p=412}}

===Invasjonen av Frankrike===
[[Fil:Fochs Railway Car Second Time Around 1940.jpg|miniatyr|Jernbanevognen ved [[Compiègne]] der våpenhvilen i 1918 og i 1940 ble undertegnet.]]
Våpenhvileavtalen etter [[slaget om Frankrike]] i 1940 ble undertegnet i [[Compiègne]]skogen på samme sted som Tyskland hadde undertegnet kapitulasjonen i 1918. Hitler, Göring, Ribbentrop, Keitel og Hess kom dit 21. juni og avsluttet forhandlingene 22. juni.<ref name=":1" /> I Frankrike fikk Ribbentrop og utenriksdepartementet en perifer rolle etter hvert som militæret festet grepet om den okkuperte sonen. I 1942 hadde han en viss innflytelse i Vichy-sonen.{{sfn|Bloch|1992|p=349}}

===Slutten av krigen===
I løpet av andre verdenskrig avtok Ribbentrops politiske betydning vesentlig. I håp om å styrke sin egen posisjon, ivret han sterkt for å intensivere jødeforfølgelsene. De tyske ambassadene i okkuperte land og land som var avhengig av Tyskland, mottok ordre fra utenriksdepartementet om å påskynde transporten av jøder til konsentrasjonsleirene. Så sent som i 1945 klaget han til [[Benito Mussolini|Mussolini]] over at transporten av jøder fra den italienske okkupasjonssonen av Frankrike, gikk for sent.<ref name=":3" />

I 1943 arrangerte Goebbels intervju med utenlandske journalister uten å informere Ribbentrop. Ribbentrop krevde straks at utenriksdepartementet skulle ha en observatør til stede. Etter intervjuet sørget Ribbentrop for at Goebbels' tirader ble forbudt, hvorpå Goebbels erklærte at Tyskland ikke hadde noen utenrikspolitikk (utenom sin militære styrker), dermed kunne utenriksdepartementet stenges. Ribbentrop fikk beholde departementet sitt etter å ha tryglet Hitler.<ref name="Ringsted" />

I november 1943 ble øverste etasje av Ribbentrops offisielle residens i Wilhelmstrasse ødelagt etter britisk bombing. Skadene ble kamuflert med papp og kulisser. Utenriksdepartementets bygg vegg i vegg ble også ødelagt slik at bare de tre nederste etasjene sto igjen. Da Ribbentrop kom tilbake til Berlin ved årsskiftet 1943–1944 oppdaget han at de fleste utenlandske diplomater hadde flyktet fra byen og mange departementer hadde flyttet til et feriested i fjellene i Schlesien.<ref name="Ringsted">{{ Kilde bok | forfatter = Ringsted, Henrik V. | utgivelsesår = 1945 | tittel = Omkring Tysklands fall | utgivelsessted = Oslo | forlag = EKKO | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007011800075 | side = }}</ref>{{sfn|Bloch|1992|p=390}} 
[[Fil:Folke Bernadotte scoutchefen.jpg|miniatyr|[[Folke Bernadotte]] skrev utførlig om sitt møte med Ribbentrop i 1945 i forbindelse med evakueringen via «[[de hvite bussene]]».]]

I juni 1944 satte sovjetiske styrker inn et stort angrep mot Finland. Situasjonen i Finland var så alvorlig at Ribbentrop fløy til Helsingfors – det var hans eneste utenlandsreise det året. Ribbentrop signerte en avtale med president [[Risto Ryti]] om flybåren tysk våpenstøtte mot at Finland ikke inngikk kompromiss med Sovjetunionen. Ribbentrops reise til Helsingfors ble fremstilt som en diplomatisk triumf i tysk presse.{{sfn|Bloch|1992|p=397}}

Sommeren 1944 fortsatte Ribbentrop arbeidet med å søke fred med Sovjetunionen gjennom en kanal i Stockholm. Goebbels tok i et omfattende notat sendt Hitler initiativ til fredsløsning med vestmaktene og utskifting av Ribbentrop. Goebbels mente Ribbentrop var uegnet til å ta ansvar for en endring i utenrikspolitikken. [[Martin Bormann]], Hitlers sekretær, lot ikke Hitler få se Goebbels notat. Etter [[20. juli-attentatet]] benyttet Göring, Goebbels og Keitel straks anledningen til å angripe Ribbentrop. Martin Bormann forsøkte å overtale Hitler til å rydde opp i utenriksdepartementet og kvitte seg med Ribbentrop. Hitler avviste fremstøtet og sa at Ribbentrop er god som gull. Da Ribbentrop fikk høre om dette avfeide han Bormann som et svin og en løgner.{{sfn|Bloch|1992|p=403–407}}

Den tyske generalen [[Heinz Guderian]] fortalte Ribbentrop i februar 1945 at krigen var tapt. Ribbentrop sladret til Hitler som irettesatte Guderian og truet med dødsstraff for slikt forræderi.<ref name="Trevor">{{ Kilde bok | forfatter = Trevor-Roper, H.R. | utgivelsesår = 1948 | tittel = Hitlers siste dager | utgivelsessted = Oslo | forlag = Mortensen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348097 | side = }}</ref>

I februar 1945 hadde han et møte med Røde Kors-lederen [[Folke Bernadotte]], som var på vei til Himmler for å forhandle om evakuering av danske og norske fanger i Tyskland. Ifølge Bernadottes nedtegnelser holdt da Ribbentrop et foredrag på over 1 time der han la frem sitt syn på bakgrunnen for krigen, nazismen, bolsjevismen og for krigens gang. Ribbentrop kommenterte også sin egen personlighet. Ifølge Bernadotte så Ribbentrop for seg en ny overenskomst med Sovjetunionen, slik at de to landene i fellesskap kunne herske over Europa. Ribbentrop fremholdt for Bernadotte at Tyskland hadde behandlet de okkuperte landene for mildt. Bernadotte konkluderte med at Ribbentrop var en nokså innskrenket mann med en latterlig fremtoning og han var forbløffet over at Ribbentrop hadde vært landets utenriksminister i så mange år. I et nytt møte med Bernadotte 21. februar uttalte Ribbentrop at han ikke vil hindre evakuering av fangene, men at Sverige selv måtte sørge for transporten. Bernadotte fikk inntrykk av at Hitler fortsatt holdt fast ved Ribbentrop og lyttet til det han hadde å si. Bernadottes vurdering var at Ribbentrop hadde fått verden til å forstå den makt som det tredje rike kunne legge i sin politikk.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bernadotte, Folke | utgivelsesår = 1945 | tittel = Siste akt: mine humanitære forhandlinger i Tyskland våren 1945 og deres politiske følger | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007012501064 | side = 29–35}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Scharffenberg, Johan | utgivelsesår = 1958 | tittel = Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945: Trevor-Ropers angrep på Bernadotte | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tanum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042301006 | side = 36}}</ref>

Første halvår 1945 sonderte Ribbentrop, uten resultat, via nøytrale land (Sverige, Sveits og Spania) muligheten for separat fred på vestfronten. Målet var å splitte alliansen mellom USA og Storbritannia på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Til forskjell fra Himmlers sonderinger via [[Folke Bernadotte]] var Hitler kjent med Ribbentrops initiativ. Legasjonsråd Fritz Hesse reiste i februar 1945 til Stockholm med et dokument som bekreftet Hitlers intensjon om en mulig separat fred. Andre diplomater ble sendt til Portugal og Sveits. I midten av mars ga Ribbentrop opp sonderingene.<ref name="Bahnsen" />{{rp|45}}<ref name="urn.nb.no">{{ Kilde bok | forfatter = Bezymenskij, Lev | utgivelsesår = 1969 | tittel = Slik døde Hitler: ukjente dokumenter fra sovjetrussiske arkiver | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073101089 | side = }}</ref>

===Flukt og arrestasjon===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1985-079-31, Verhaftung von Dönitz, Speer und Jodl.jpg|miniatyr|Ribbentrop var utenriksminister til Hitlers selvmord og [[Karl Dönitz]] tok over. Her tre medlemmer av [[Flensburg-regjeringen]] [[Alfred Jodl]], [[Albert Speer]] og Dönitz ved alliert arrestasjon.]]
Et par dager etter Hitlers fødselsdag 20. april 1945 (da de fremste personene i regimet var samlet i [[Førerbunkeren]] i Berlin) tok Ribbentrop med seg utenriksdepartementet til Hamburg og [[Schleswig-Holstein]], dit også Himmler og [[Reichssicherheitshauptamt]] (sikkerhetstjeneste) dro. Göring reiste sørover til Berchtesgaden.<ref name="Bahnsen" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105769 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348084 | side = }}</ref> 

Ribbentrop reiste videre til [[Flensburg]] der siste rest av den [[Flensburg-regjeringen|tyske sentralregjeringen]] holdt til. Hitler hadde i sitt testamente utnevnt [[Arthur Seyss-Inquart]] til ny utenriksminister (som Dönitz to dager senere erstattet med [[Lutz Graf Schwerin von Krosigk]]). I Flensburg oppsøkte Ribbentrop den nye rikspresidenten, Dönitz, som avviste ham. Ribbentrop gikk i dekning og ble oppsporet og arrestert av britiske okkupasjonsmyndigheter i Hamburg 14. juni 1945.<ref name="LeMO" /> Ribbentrop hadde holdt seg skjult i Hamburg fra 2. mai og var i juni en av få ledende nazister på frifot.{{sfn|Bloch|1992|p=430}}

Hitler utnevnte i sitt testamente [[storadmiral]] [[Karl Dönitz]] til sin etterfølger som rikspresident, mens den nazistiske lederen [[Arthur Seyss-Inquart]] ble utpekt som utenriksminister. Ribbentrop la dagen etter at han måtte fratre, frem en kapitulasjonsplan der en tysk regjering i Schleswig-Holstein skulle bli godkjent av de allierte og danne utgangspunktet for et nytt nasjonalt og nasjonalsosialistisk Tyskland.<ref name="Trevor" />{{rp|215; 264}} <ref name="urn.nb.no"/>