Redigerer Italia (avsnitt)

== Kultur ==
Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; [[det skjeve tårn]] i Pisa. [[Colosseum]], [[Castel Sant'Angelo]], [[Forum Romanum]] og [[Pantheon (Roma)|Pantheon]] i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området [[Toscana]] beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over.

Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som [[Dante Alighieri]], [[Francesco Petrarca]], [[Torquato Tasso]] og [[Ludovico Ariosto]], og forfattere som [[Giovanni Boccaccio]], [[Niccolò Machiavelli]] og [[Baldassare Castiglione]] fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som [[Filippo Brunelleschi]], [[Leonardo da Vinci]], [[Rafael]], [[Sandro Botticelli]], [[Fra Angelico]] og [[Michelangelo Buonarroti]]. Michelangelos [[fresko]]er i taket på [[Det sixtinske kapell]] i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen.

=== Musikk ===
Italia har lenge hatt en betydelig påvirkning på musikklivet i Europa og til dels verden. Dette gjelder særlig klassisk musikk, men også jazz og pop.

==== Folkemusikk ====
[[Fil:Italian Folk Musicians in Edinburgh.JPG|miniatyr|Italienske folkemusikere fremfører i Edinburgh.]]Italiensk folkemusikk har vært inspirert av musikk fra andre områder av Middelhavet og av Italias naboland. I hovedsak deles italiensk folkemusikk opp i fire stilarter: Middelhavsområdet (særlig den søritalienske), den sentralitalienske, den norditalienske og Sardinias folkemusikk.<ref>Side 544–545, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 3 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1979</ref>

Middelhavsstilarten er som oftest både østlig [[Modal skala|modal]] og med ''melisma'', det vil si at en stavelse synges, ofte lenge, over mange forskjellige toner. Det er også vanlig med et spent stemmebånd. Middelhavsfolkemusikk er nesten aldri flerstemt, bortsett fra i områder på Sicilia og i Basilicata som har albanskættet befolkning. Søritalienske episke sanger er gjerne lange med svært mange vers, og disse sangene er som oftest svært enkle, uten verken melisma eller stpent stemme.<ref>Side 545, Cappelens musikkleksikon, bind 3</ref>

Norditaliensk folkemusikk er inspirert mer av europeisk musikk. Akkurat som middelhavsstilen, er den norditalienske stilen dominert av modalitet, men denne er mer høyeuropeisk, og med trekk av [[tonal musikk]]. Den har strengere forhold til rytme og strofisk inndeling enn i sør. I sterk motsetning til middelhavsstilen, er det så godt som ingen melisma, men flerstemmig musikk er vanlig og dype mansstemmer uten spent stemmebånd er vanlig. Norditaliensk folkemusikk mangler også den episke sangstilen til middelhavsstilen, men til gjengjeld har de mer tradisjonell [[ballade]].<ref>Side 545–546, Cappelens musikkleksikon, bind 3</ref>

Den sentraleuropeiske musikken er en slags blanding mellom de i utgangspunktet svært forskjellige stilartene. Som norditaliensk er den inspirert av fransk, keltisk og keltisk musikk, men den har også tatt mye fra den søritalienske stilen som har lånt fra arabisk, spansk og persisk musikk. I tillegg er den typiske italienske balladen spesielt særegen i sentral-Italia.<ref>[http://www.music-folk.com/italian-folk-music/ Italian folk music] {{Wayback|url=http://www.music-folk.com/italian-folk-music/ |date=20170421101140 }} - Music Folk</ref>

Sardinsk folkemusikk er svært spesiell i europeisk sammenheng. De har fire- og femstemt flerstemmet sang, ofte med harde og dype toner. Musikken er preget av imitasjon av instrumenter. Det er nesten ikke solosang, med unntak av «mutu», som bruker [[modulasjon]].<ref>Side 546, Cappelens musikkleksikon, bind 3</ref>

==== Opera ====
Opera ble skapt i Italia, og italienske komponister har drevet operaen frem i mesteparten av den klassiske musikken. Den har beveget seg fra greske syngespill til den florentinske, romerske, venetianske og til slutt napolitanske operastilen. Deretter ble den delt opp i [[opera seria]] og [[opera buffa]]. Etter et opphold da operaen ble sterkt forandret i tysktalende områder, kom den tilbake på begynnelsen av 1800-tallet til en [[bel canto]]-aktig stil med vekt på stemmen over orkesteret. Dette holdt seg til [[Giuseppe Verdi]]s mer dramatiske stil og verismen til særlig [[Giacomo Puccini]].

===== Barokk opera =====
{{Listen|
|filnavn=Orfeo - Toccata.ogg
|tittel= Monteverdi: Toccata fra ''L'Orfeo'' med blåsere (1:30)
|beskrivelse=<small>Fremført av Bangkok Baroque Ensemble</small>
|pos=left}}
Operaen ble skapt i Firenze, og det var særlig sirkelen av akademisk interesserte mennesker rundt grev Bardi kalt [[Florentinske musikkreform|''Camerata Fiorentina'']] som spilte en viktig rolle i å definere den.<ref>Side 311, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: ''A History of Western Music'', 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006</ref> [[Jacopo Peri]] skrev de første forsøkene på opera med ''Daphne'' (ikke bevart) i 1598 og ''L'Euridice'' i 1600.<ref name="312, Burkholder, Grout, Palisca">312, Burkholder, Grout, Palisca</ref> [[Jacopo Peri]] skrev de første forsøkene på opera med ''Daphne'' (ikke bevart) i 1598 og ''L'Euridice'' i 1600.<ref name="312, Burkholder, Grout, Palisca"/> [[Claudio Monteverdi]] var vesentlig i å utforme operaen, særlig med tanke på arier og instrumentering. og han fikk sangteksten i forsetet slik at melodien måtte tilpasse seg den.<ref>Side 296, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I operasammenheng viste han forståelse for balansen mellom tekst og musikk i de to praksiser kom godt med i operaen.<ref>Side 47, Elef Nesheim: ''Musikkhistorie'', Norsk musikkforlag, Oslo, revidert utgave 2004</ref> 
[[Fil:Pomodoro.jpg|miniatyr|Oppsetningen av [[Antonio Cesti]]s ''Gulleplet''.]]

Operaen fortsatte å utvikle seg i Firenze. [[Francesca Caccini]]s ''[[La liberazione di Ruggiero|La liberazione di Roggiero dall'isola d'Alcina]]'', fra 1625, blandet ballett og opera. Noe senere tok Roma over som operaens hovedsete, der resitativene ble mindre melodiske, mens ariene beholdt sin melodiske stil. Det var også i Roma at [[kastratsanger]]e sang kvinnerollene.<ref>Side 320–321, Burkholt, Grout, Palisca</ref> I Roma var blant annet [[Stefano Landi]] en aktiv operakomponist. Han skrev både operaer med religiøst og komisk tema, gjerne samtidig, som i ''Il Sant' Alessio'' eller pastorale og gresk-mytologiske tema som ved ''La morte d'Orfeo''.<ref>Side 280, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 4</ref>

I 1637 tok Venezia over. Byen satset på folkelige operaer, og bygget mange operahus. Operaene ble derfor skrevet for en mer folkelig smak. Mange likte ariene best, og ariene kunne ofte sette selve handlingen i bakgrunnen. Ledende operakomponister var [[Antonio Cesti]] og [[Francesco Cavalli]], begge med særlig gresk mytologi som hovedtema.<ref>Side 48, Nesheim</ref> I 1675 tok Napoli over som den ledende operabyen i Italia, og forble dominerende i lang tid, delvis på grunn av [[Alessandro Scarlatti]].<ref>Side 386, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I den napolitanske skole ble scenografien og sceniske virkemidler mindre viktig, mens sangen og melodien ble videreutviklet. Kvinner fikk synge, og dyktige kvinnelige sangere og kastrater gikk ofte under betegnelsen [[primadonna]] og primo uomo. Det var viktigere for mange å høre sangerne synge enn å følge handlingen. Dette medførte at sangerne kunne synge populære sanger fremfor å hjelpe historien videre.<ref>Side 49–50, Nesheim</ref>

Enda operaen hadde blitt folkelig, eksisterte det et skille mellom de folkelige og de «seriøse» operaene, såkalte [[opera seria]], særlig i århundreskiftet mellom det 17. og 18. århundre.<ref>side 103, Carolyn Gianturco: «Naples: a City of Entertainment» i George J. Buelow (red.) ''The Late Baroque Era From the 1680s to 1740'', MacMillan, London, 1993</ref> Det dukket også fra 1710-årene opp en tredje opera, [[opera buffa]], særlig gjort populær med [[Giovanni Battista Pergolesi]]s ''[[La serva padrona]]'' internasjonal oppmerksomhet.<ref>Side 104–105, Gianturco</ref>

===== Klassisistisk opera =====
Italienske komponister hadde beskjeden suksess på 1700-tallet.<ref>[http://www.naxos.com/person/Johann_Simon_Mayr/28448.htm «Johann Simon Mayr»] - Naxos.com</ref> Fra 1812 av kom imidlertid italiensk opera sterkt tilbake med [[Gioachino Rossini]]. Operaen hadde da mer eller mindre tilsidesatt [[opera seria]]. Syngespill og komisk opera dominerte. Rossini blandet imidlertid kunststilene. Hans første gjennombrudd var ''Otello'', og i 1816 skrev, eventuelt resirkulerte, han ''[[Barberen i Sevilla]]''.<ref>Corinna da Fonseca-Wollheim: [https://www.nytimes.com/2016/07/16/arts/music/heard-of-aureliano-in-palmira-you-probably-know-the-overture-rossini-opera.html?_r=0 «Heard of ‘Aureliano in Palmira’? You Probably Know the Overture»] - ''New York Times'', 16. juli 2016, hentet 6. mars 2017</ref> ''Barbereren'' og ''[[La Cenerentola]]'' fra året etter ble enorme suksesser, og Rossini ble den dominerende operakomponisten i samtiden.<ref>[http://www.allmusic.com/artist/gioachino-rossini-mn0000678420/biography «Gioachino Rossini»] - ''Allmusic.com''</ref>

===== Opera i Romantikken =====
[[Fil:Verdi by Giovanni Boldini.jpg|miniatyr|[[Giuseppe Verdi]] ble en ledende operakomponist på midten av 1800-tallet.{{byline|type=Malt av|Giovanni Boldoni}}]]Etter at Rossini relativt tidlig ga seg som operakomponist i 1830, tok andre italienere over, som [[Gaetano Donizetti]] (''[[Anna Bolena]]'' etter 12 år i skyggen av Rossini) og [[Vincenzo Bellini]] (''La Sonnabula'').<ref>Side 330–332, Herresthal</ref> For Bellini ble dette noe av det siste han gjorde, mens Donizetti hadde 18 svært produktive år før han døde av syfilis. Donizetti og Bellini fortsatte begge i Rossinis bel canto-stil med vekt på sangernes bidrag, særlig for Donizettis del med ''[[L'elisir d'amore]]'' i 1832 og ''[[Lucia di Lammermoor]]'' i 1835.

Mye forandret seg imidleritd med [[Giuseppe Verdi]]. Han ble mest kjent for sin evne til å skrive gode melodier og å fange rollefigurenes karakter, følelser og situasjon i dem.<ref>Side 685, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Verdi var også en realist, hans handlinger skulle som oftest forholde seg til denne verden, og ikke en mytisk verden med guder og monstre.<ref>Side 564, Richard Taurskin: The Oxford History of Western Music - Volume 3: The Nineteenth Century, Oxford University Press, Oxford, 2005</ref> Blant hans mest kjente operaer er ''[[Rigoletto]]'', ''[[Il trovatore]]'' og ''[[La Traviata]]'', men også ''[[Nabucco]]'', ''[[Aïda]]'' og ''[[Otello]]'' ble svært store suksesser.

I 1890 ble både de [[Richard Wagner|wagnerske]] eventyr og Verdis teaterstykker erstattet som dramatisk bakgrunn for operaer mer mer virkelighetsnære dramaer. Perioden innen opera ble kalt [[verismo]]. Den første kjente operaen i denne perioden var [[Pietro Mascagni]]s ''[[Cavalleria Rusticana]]'' («landsens ridderlighet»).<ref>Side 250, Nesheim</ref> To år senere kom [[Ruggero Leoncavallo]]s ''[[Pagliacci]]'' («Klovnene»), og de to blir ofte spilt sammen.<ref>Side 688, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Begge er enaktere, og begge handler om sjalu ektemenn som begår drap i affekt. Hensiktsmessig eller ikke kan det virke som begge operaene manipulerer publikum til å holde med respektive klovnen og elskeren.<ref>Side 659, Taurskin</ref>

[[Giacomo Puccini]] var en slags blanding av Verdis fokus på melodien og Wagners fokus på operaen som et helhetlig kunststykke. I tillegg var han påvirket av verismen.<ref>[https://snl.no/Giacomo_Puccini «Giacomo Puccini»] - ''Store norske leksikon''</ref> Hans mest kjente operaer inkluderer ''[[La bohème]]'' (1896), ''[[Madama Butterfly]]'' (1904) og ''[[Tosca]]'' (1900).<ref>[http://operabase.com/top.cgi?lang=en#opera Opera statistics 2015/2016]</ref>

====Annen klassisk musikk====
{{Listen|
|filnavn=11 - Vivaldi Winter mvt 2 Largo - John Harrison violin.ogg
|tittel= Vivaldi: «Largo» fra «Vinteren» av ''De fire årstider'' (2:12)
|beskrivelse=John Harrison (fiolin), Wichita State University
|pos=left}}
Italia spilte fra tidlig av en viktig rolle i utviklingen av klassisk musikk. [[Giovanni Pierluigi da Palestrina|Giovanni da Palestrina]] og [[Orlando di Lasso]] var begge vesentlige renessansekomponister, særlig kjent for sine messer og motetter. Ser man bort ifra opera, var det først og fremst i andre halvdel av 1600-tallet at italiensk musikk igjen begynte å ta over. Det var særlig [[Arcangelo Corelli]] som dominerte med sine sonater for fiolin. Corelli var en svært dyktig fiolinist, men sonatene fokuserte mer på klang og melodi enn vanskelighetsgrad. Hans fiolinsonater, triosonater og concerti grossi ble spredt over hele Europa, og han hadde en stor innflytelse på senere fiolinkomponister.<ref>Side 393, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Etter at de verdslige kantatene ble stadig mer ettersøkt skrev operakomponisten Alessandro Scarlatti skrev over seks hundre kantater, og dominerte i den sammenheng.<ref>Side 387, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Imidlertid var det ikke kantatene, men concertoene som ble satset på av etterkommende komponister. [[Tomaso Albinoni]] og særlig [[Antonio Vivaldi]] langt på vei definerte concertoen og soloconcertoen.<ref>Side 103–104, Nicholas Anderson: ''Baroque Music From Monteverdi to Handel'', Thames and Hudson, London, 1994</ref><ref>Side 425, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Blant de mest kjente er Vivaldis ''[[De fire årstidene]]''. Her, som i de fleste andre concertoene, valgte Vivaldi en mer homofon stil, altså med en ledende melodistemme, mens de andre stemmene støtter opp om denne.<ref>Side 62, Nesheim</ref> I tillegg tok [[Domenico Scarlatti]] sonaten over i en mer leken form som passet bedre for [[Klassisismen (musikk)|Klassisismen]].<ref>Side 116–117, Anderson</ref>

Etter barokken var det langt mindre klassisik musikk fra italienske komponister utover opera. [[Luigi Boccherini]] hadde noe suksess i [[Madrid]], men han var ikke en dominerende komponist. [[Domenico Alberti]] var mest kjent for å ha stått bak [[alberti-bass]]en, en enklere og mer forutsigbar måte å spille bass på enn [[generalbass]]. Hans komposisjoner er i liten grad kjent. I tillegg til dette ble komponisten Vivaldi «glemt» frem til etter 2. verdenskrig.<ref>Side 471 og 514, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I [[Romantikken (musikk)|Romantikken]] var særlig [[Niccolò Paganini]] en viktig skikkelse innen fiolinconcertoer og virtuos fremføring, og han inspiererte flere, deriblant [[Franz Liszt]].<ref>Side 359, Harald Herresthal: ''Musikkens verden - Den klassiske musikkens historie'', Aschehoug, Oslo, 2007</ref>