Redigerer Holocaust i Litauen (avsnitt)

===Sommeren-høsten 1941===
Perioden til desember 1941 var den blodigste i Litauen. I denne perioden planla og organiserte Einsaztgruppen et massemord på landets jødiske befolkning. Drapene ble fra slutten av juli eller tidlig august utvidet fra voksne jødiske menn til også å omfatte kvinner, barn og eldre, noe som signaliserte at et fullstendig folkemord var i gang. Et stort antall litauisk politi og frivillige deltok som bødler. Innen utgangen av året var 80 prosent av jødene i landet drept.<ref name="Arad2005" />{{rp|61}}<ref name="Kay" /><ref name="ReferenceC">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 49</ref><ref>Bubnys, A. (2004). The Holocaust in Lithuania: An outline of the major stages and their results. NIKŽENTAITIS, Alvydas; SCHREINER, Stefan; STALIUNAS, Darius. ''The vanished world of Lithuanian Jews''. Amsterdam: Rodopi, 205-222.</ref> Fra den tyske invasjonen i juni til desember 1941 ble {{formatnum:160000}}–{{formatnum:164000}} litauiske jøder drept. Einsatzkommando 3 under ledelse av Karl Jäger sto for {{formatnum:114000}} av disse drapene. I tillegg ble 5000 tyske jøder drept i Kaunas i oktober. I løpet av denne perioden drepte Einsatzkommando 3 også jøder i [[Daugavpils]] (Latvia) og i Minsk. Einsatzkommando 2 forsterket med litauisk politi og tysk politibataljon nummer 65 drepte opp til {{formatnum:28000}} jødet i Šiauliai og nord i landet. Einsatzkommando opererte i Vilnius-området og senere i Hviterussland. I slutten av desember var det {{formatnum:43000}} gjenlevende som ble holdt i gettoene.<ref name="Arad2005" />{{rp|67-68}}

De første dagene av okkupasjonen ble i utgangspunktet bare mannlige jøder drept. For eksempel var det 136 kvinner av blant de {{formatnum:3800}} drepte i Kaunas de første dagene. I første halvdel av juli inneholdt listen over de som skulle henrettes i Vilnius få kvinner.<ref name="MacQueen" /> I løpet av juli fant man ut at kvinner og barn ville bli en byrde også for lokalbefolkningen («unyttig spisere» var et argument) og tyskerne bestemte seg for å kvitte seg også med disse.<ref name="Kwiet" /> Til omtrent midten av august hadde Einsatzgruppen sørget for å drepe {{formatnum:15000}} unge og middelaldrende menn og 1000 kvinner. Jødiske menn ble grepet på gaten eller i sine boliger, fraktet ut av byen, skutt og dumpet i en massegrav. Ved Vilnius var Ponary (også kalt Paneriai) det vanlige stedet, fort 6, 7 og særlig 9 i Kaunas, Kužiai-skogen ved Šiauliai, Pajuoste-skogen ved [[Panevėžys]], og flere hundre andre steder i Litauen. Ifølge Arad ble ordren om å drepe alle jødene overbragt muntlig fra Himmler til SS-enhetene i løpet av andre del av juli 1941. Fra midten av august ble alle kategorier jøder drept uten hensyn for eksempel til nytte som arbeidskraft. Denne politikken ble iverksatt i [[Rokiškis]], [[Raseiniai]], Kaunas, [[Ukmergė]], Panevėžys og deretter i hele Litauen. Fra midten av september ble arbeidsdyktige unge og middelaldrende kvinner og menn midlertid spart, og de ble stuet sammen i gettoer i Vilnius, Kaunas og Šiauliai.<ref name="Arad2005" />{{rp|63-66}}

Bortsett fra fysisk kapasitet var det ingen restriksjoner på Einsatzgruppens virksomhet. Einsatzkommandoene var relativt små enheter og for å utføre drap i stor skala var de avhengige av tyske enheter (som bataljoner av [[Ordnungspolizei]]) eller lokalt frivillig politi.<ref name="Arad2005" />{{rp|62}} I løpet av fire uker i august-september ble {{formatnum:60000}} jødiske litauere drept.<ref name="Richmond" /> Innen utangen av september var {{formatnum:76000}} jøder drept i Litauen, de fleste drapene i regi av Einsatzkommando 3 ledet av Jäger. Jäger utarbeidet en detaljert rapport med tid, sted og antall drepte, ''[[Jäger-rapporten]]'' er den mest detaljerte beskrivelsen av en Einsatzkommandos aktiviteter som er bevart.<ref name="Matthaus" />

[[Fil:Fort view from the air.jpg|thumb|Festningsanleggene rundt Kaunas ble brukt som konsentrasjons- og utryddelsesleirer. Av de nær {{formatnum:50000}} drepte var størsteparten jøder. Flyfoto av «det syvende fort» i 2013.]]
Fra 23. juni til 5. august var Litauens midlertidige regjering, under ledelse av Ambrazevičius, i virksomhet og begynte blant annet å reetablere hæren og politiet. Etter at Einsatzgruppen kom til landet i juli erklærte okkupasjonsmakten at de ikke ville akseptere en separat litauisk hær som da ble omgjort til politibataljoner. Den midlertidige regjeringen hadde i sine seks uker ved makten delvis kontroll over politistyrker og milits som deltok i massedrapene - regjeringen kritiserte ikke massedrapene. Den midlertidige regjeringen satte opp en konsentrasjonsleir i fort nummer 7. Jøder ble erklært som fremmede i landet, og antijødiske utspill fra fremstående litauere ble formidlet i radio og presse.<ref name="Arad2005" />{{rp|62}}

Einsatzkommandoene 3 ledet av Karl Jäger (i Kaunas og det sentrale Litauen), 9 ledet av Alfred Filberg (i Vilnius med omegn) og 2 i ledet av Eduard Strauch (Siauliai og nordre Litauen) var virksomme i juli 1941. Fra tidlig oktober tok Einsatzkommando 3 over kontrollen med hele Generalkommissiariat Litauen.<ref name="Arad2005" />{{rp|62}}

Fra gettoen i Kaunas ble 28.–29. oktober 1941 en tredjedel av de {{formatnum:30000}} beboerne hentet ut og henrettet i det niende fort. Rekken av mennesker på vei fra gettoen til fortet, var så lang at vandringen varte fra soloppgang til midt på dagen. En litauisk politibataljon ledet av Jonas Stelmokas, henrettet i løpet av 12 timer de over 9000 jødene – hvorav halvparten var barn.<ref name="Richmond">Richmond, C. (2007). [https://doi.org/10.1093/ehr/cem213 Collaboration and Resistance During The Holocaust: Belarus, Estonia, Latvia, Lithuania].  ''English Historical Review'', Volume CXXII, Issue 498, 1 September 2007, Pages 1066–1068</ref><ref name=":5" /><ref name="Seidler">Seidler, V. J. (2014). Holocaust Ethics: Difficult Histories and Threatening Memories. ''European Judaism,'' 47(1), 76-98.</ref><ref>Rhodes, R. (2007). ''Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust.'' Vintage.</ref> I oktober 1941 ble det laget 14 store massegraver i fortet, klare til å ta i mot lik.<ref name="Rindzevičiūtė, E. 2012">Rindzevičiūtė, E. (2012). INSTITUTIONAL ENTREPRENEURS OF A DIFFICULT PAST: THE ORGANISATION OF KNOWLEDGE REGIMES IN POST-SOVIET LITHUANIAN MUSEUMS.'' European Studies: A Journal of European Culture,'' History & Politics, 30(1).</ref>

På slutten av høsten krevde Wehrmacht med støtte fra den sivile administratoren Heinrich Lohse at de gjenværende jødene skulle spares. SS motsatte seg opphold i utryddelsesarbeidet, men ga etter for kravet i slutten av november. Konflikten om dette hadde pågått fra september og Wehrmachts ledelse ønsket å utnytte ressursene i erobret område for krigsinnsatsen lenger øst – utsiktene til en rask seier var langt dårligere senhøstes enn sommeren 1941. Alfred Rosenberg sendte 18. desember brev til partene der han poengterte at det ikke skulle tas økonomiske hensyn i jødespørsmålet og at SS hadde siste ordet.<ref name="Arad2005" />{{rp|72–73}}

====Karl Jägers rapport====
[[Standartenführer]] Karl Jäger i Einsatzkommando 3 rapporterte 1. desember 1941:{{Sfn|Mixon|2019|s=85}}
{{sitat|Jeg kan i dag bekrefte at Einsatzkommando 3 har oppnådd målet om å løse jødeproblemet i Litauen. Det er ikke lenger noen jøder i Litauen unntatt de arbeidende jødene og deres familier, hvis omtrentlige samlede antall er som følger: 4500 i Schaulen [Šiauliai], 15000 i Kauen [Kaunas] og 15000 i Wilna [Vilnius]. Jeg hadde tenkt å drepe disse arbeidende jødene, så vel som deres familier, men møtte sterke protester fra den sivile administrasjonen (''Reichskommissar''); i tillegg fikk jeg en ordre fra Wehrmacht som forbød meg å drepe disse jødene og deres familier. De arbeidende jødene og jødinnene som er igjen i live er svært nødvendig arbeidskraft for tiden, og jeg antar at selv etter at vinteren er over vil denne jødiske arbeidsstyrken fortsatt være svært nødvendig.

Målet om å utrydde jødene i Litauen kunne bare oppnås gjennom opprettelsen av en spesielt utvalgt mobil kommando under ledelse av SS-Obersturmführer [Joachim] Hamann, som fullt ut overtok mine mål og som var i stand til å sikre samarbeidet mellom de litauiske partisanene og de berørte sivile myndighetene.

Gjennomføringen av en slik ''Aktion'' er først og fremst et organisatorisk problem (...) Jødene måtte konsentreres på en eller flere lokaliteter, og i samsvar med antallet deres måtte et sted velges og groper graves. Marsjavstanden fra konsentrasjonspunktene til gropene var i gjennomsnitt 4 til 5 km. Jødene ble ført til henrettelsesstedet i grupper på 500, med minst 2 km avstand mellom gruppene. (...) Alle offiserene og mennene under min kommando i Kauen deltok aktivt i ''Grossaktionen'' i Kauen.

Jeg er av den oppfatning at de mannlige arbeidende jødene bør steriliseres umiddelbart for å forhindre reproduksjon. Skulle en jødinne likevel bli gravid, bør hun likvideres.{{Sfn|Mixon|2019|s=85}}<ref name="Arad2005" />{{rp|73}}}}

Jäger leverte en supplerende rapport 9. februar 1942 der han stolt meldte at de hadde drept {{formatnum:136421}} jøder (samt et mindre antall kommunister og psykiatriske pasienter) hvorav {{formatnum:55556}} kvinner og {{formatnum:34464}} barn.<ref>Mixon, F. G., Sawyer, W. C., & Treviño, L. J. (2004). Vertical and horizontal trust networks in bureaucracies: Evidence from the Third Reich. ''Constitutional Political Economy,'' 15(4), 371-381. https://doi.org/10.1007/s10602-004-7769-4</ref>