Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

====Trojanerkrigen og etterspillet====
[[Fil:The Rage of Achilles by Giovanni Battista Tiepolo.jpeg|thumb|''The Rage of Achilles'' av [[Giovanni Battista Tiepolo]] (1757, freskomaleri, 300 x 300 cm, Villa Valmarana, [[Vicenza]]). Akilles er rasende over at [[Agamemnon]] truet med å ta fra ham krigsbyttet [[Briseis]], og han trekker sverdet sitt for å drepe Agamemnon. [[Minerva]] dukker plutselig opp og har tatt Akilles etter håret for å forhindre voldeligheter.]]
Gresk mytologi kulminerte i [[den trojanske krig|trojanerkrigen]] som ble utkjempet mellom grekerne og [[troja]]nerne, og dets etterspill. I [[Homer]]s epos har de viktigste fortellingene allerede tatt form, og individuelle temaer ble utarbeidet senere, særlig i gresk drama. trojanerkrigen skapte stor interesse fra [[romerrikets kultur|romersk kultur]] siden fortellingen om [[Aineias]], en trojanerhelt som dro fra [[Troja]] og grunnla byen som en dag skulle bli [[Roma]], er nevnt i [[Publius Vergilius Maro|Vergil]] ''[[Æneiden]]''. Bok II i Æneiden inneholder den mest kjente beretningen om plyndringen av Troja. Til slutt er der to pseudokrøniker skrevet på latin som ble gitt ut under navnene [[Dictys Cretensis]] og [[Dares Phrygius]].<ref>Dunlop, J.: ''The History of Fiction'', s. 355</ref>

[[Den episke syklus|Krigsyklusen]] om trojanerkrigen, en samling av flere episke dikt, begynte med hendelsene som førte til krigen: [[Eris (gudinne)|Eris]] og [[det gyldne eple]] til [[Kallisti]], [[dommen over Paris]], bortførelsen av [[Helena]] og ofringen av [[Ifigeneia]] ved [[Aulis]]. For å få Helena tilbake, satte grekerne i gang et felttog under ledelse av [[Menelaos]]' bror, [[Agamemnon]], konge av Argos eller [[Mykene]], men trojanerne nektet å levere Helena tilbake.

''[[Iliaden]]'' som utspiller seg i krigens tiende år, forteller om krangelen mellom Agamemnon og Akilles som var den beste av de greske krigerne og de etterfølgende dødsfallene til Akilles' venn [[Patroklos]] og Priamos' eldste sønn [[Hektor]]. Etter Hektors død sluttet to eksotiske allierte seg til trojanerne, dronningen av [[amasoner|amasonene]] og [[Memnon]], [[Etiopia|etiopiernes]] konge og morgengudinnen [[Eos]]' sønn. Akilles drepte begge disse, men [[Paris (mytologi)|Paris]] klarte så å drepe Akilles med en pil. Før de kunne ta Troja, måtte grekerne stjele gudebildet av Pallas Athene ([[Palladium (mytologi)|Palladium]] ).

Med Athenes hjelp bygget de [[den trojanske hest]]. Til tross for advarsler fra Priamos' datter [[Kassandra]], ble trojanerne overtalt av [[Sinon]], en greker som lot som om han deserterte, til å ta hesten innenfor Trojas murer som et offer til Athene. Presten [[Laokoon]] som forsøkte å få hesten ødelagt, ble drept av sjøslanger.

Ved nattestid kom den greske flåten tilbake, og grekerne i hesten åpnet Trojas porter. I den totale plyndringen som fulgte, ble Priamos og hans sønner drept. De trojanske kvinnene ble slaver i forskjellige byer i Hellas. De opplevelsesrike hjemturene til de greske lederne, inkludert [[Odyssevs]] og Aineias (''[[Æneiden]]'') og mordet på Agamemnon, ble fortalt i to eposer, ''Tilbaketuren'' (''[[Nostoi]]'' som er gått tapt) og Homers ''Odysseen''. Den trojanske syklusen inneholder også opplevelsene til barna til den trojanske generasjonen, [[Orestes (mytologi)|Orestes]] og [[Telemakhos]].

[[Fil:El Greco 042.jpg|thumb|left|[[El Greco]] var inspirert av den kjente myten fra den trojanske syklusen i sitt ''Laokoon'' (1608-1614, [[National Gallery of Art]], [[Washington, D.C.|Washington]]). [[Laokoon]] var en trojansk prest som forsøkte å få den trojanske hesten ødelagt, men ble selv drept av sjøslanger.]]
Trojanerkrigen gav mange temaer og bli hovedkilde for inspirasjon for greske antikke kunstnere som [[metope]]r på [[Parthenon]] i Athen som viser plyndringen av Troja. Disse foretrukne temaene fra den trojanske syklus blant kunstnere indikerer dens viktighet for den antikke greske sivilisasjonen. Den samme mytologiske syklus inspirerte også en rekke av europeiske litterære verk. Middelalderens europeiske forfattere som ikke direkte kjente til Homer, fant i legenden om Troja en rik kilde til heroiske og romantiske fortellinger og et beleilig rammeverk de kunne sette sine idealer om [[Høvisk litteratur|høviske]] hoff og [[ridder]]e. Forfattere på 1100-tallet som [[Benoît de Sainte-Maure]] (''Roman de Troie'', 1154–60) og [[Josef av Exeter]] (''De Bello Troiano'', 1183) beskriver krigen mens de omskrev standardversjonen de fant i ''Dictys'' og ''Dares''. De fulgte dermed [[Horats]]' råd og Vergils eksempel. De omskrev et dikt om Troja framfor å fortelle noe helt nytt.<ref>Kelly, D.: ''The Conspiracy of Allusion'', s. 121</ref>