Redigerer Frankerriket (avsnitt)

== Livet i Frankerriket ==
=== Lovsystemet ===
[[Fil:Salic Law.png|thumb|Kong Klodvig dikterer den saliske lov, med sine hærførere rund seg.]]
De ulike frankiske stammene hadde ulike lovtradisjoner som kun ble nedskrevet i tiden under [[Karl den store]]. [[Saliske lov|''Lex Salica'']], ''Lex Ripuaria'' og ''Lex Francorum Chamavorum'' var senere opprettelser under karolingerne, deres grunnlag i eldre frankisk virkelighet er vanskelig for forskerne å skjelne ved dagens distanse. Under Karl den store ble kodifisering også gjort av saksisk lov (''Lex Saxonum'') og frisisk lov (''Lex Frisionum'').

Det var også under frankisk overherredømme at andre germanske samfunn øst for Rhinen begynte å kodifisere deres stammelover, som Lex Alamannorum og Lex Bajuvariorum for henholdsvis [[alamannerne]] og [[Bayern|bavarerne]]. Selv om de frankiske kongedømmene der fortsatte å være [[Gallo-romersk kultur|gallo-romanere]] underlagt [[Romerretten|romersk lov]] og presteskapet underlagt kanonisk rett (''jus canonicum''). Etter den frankiske erobringen av Septimania og Catalonia, regioner som hadde vært under gotisk kontroll, fortsatte å benytte vestgotisk lov (''Lex Visigothorum'') under frankerne.

I løpet av den eldste perioden ble frankisk lov bevart av enkeltpersoner som bevarte loven i hukommelsen og fungerte som dommere. Hos frankerne ble disse kalt for «levende bibliotek» og som ble beskrevet som «lovens personifiserte ondskap, uberegnelig og fryktelige».<ref>Rouche, Michel (1987): «Private life conquers state and society» i: Veyne, Paul, red. ''A History of Private Life: I. From Pagan Rome to Byzantium'', Harvard University Press, s. 421ff.</ref> Merovingerkongene benyttet kapitularier ([[middelalderlatin]]: ''capitularium'') som et redskap for bekjentgjøring og bevaring av kongelige forordninger. Det fortsatte under karolingerne og selv under de senere hertugene av Spoleto, [[Guy III av Spoleto|Guy III]] og [[Lambert av Spoleto|Lambert]], under et program om fornyelse, regni Francorum («fornyelse av det frankiske kongerike»).<ref>Schutz, Herbert (2004): [https://books.google.no/books?id=8ZJONlzdyPsC&pg=PA136&lpg=PA136&dq=renovation+regni+Francorum&source=bl&ots=5gcMy9ewCi&sig=Ua0tAq2pkHczfm2a1TOU6lF2IQU&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjP-sPZ6-XLAhVhJJoKHVtbAGgQ6AEIJzAE#v=onepage&q=renovation%20regni%20Francorum&f=false ''The Carolingians in Central Europe, Their History, Arts, and Architecture: A Cultural History of Central Europe, 750-900''], BRILL, s. 136</ref>

Den siste kapitulari under merovingerne var en av de mest betydningsfulle: [[ediktet i Paris 614|ediktet i Paris]] som ble utsendt av [[Klotar III]] i [[614]] i nærvær av hans magnater. Denne har blitt sammenlignet med [[Magna Carta]] ved at den økte adelens rettigheter, men faktisk forsøkte den å fjerne korrupsjon fra det rettslige systemet og beskytte lokale og regionale interesser. Selv etter denne siste merovingske lovmessige kunngjøringen, fortsatte kongene fra dette dynastiet å utøve en del uavhengige juridisk makt. Kildebert III gikk ved tilfeller imot de mektige [[pipinidene]] og ble kjent blant folket for sin rettferdighet. Likevel var det under karolingerne at [[Den karolingiske renessanse|frankisk lov fikk en renessanse]].

Blant de lovreformer som ble gjennomført under Karl den store var kodifiseringen av den tradisjonelle loven nevnt over. Han søkte også plassere kontroll over lokal makt og regional dommere ved å utnevne [[Missus dominicus|''missi dominici'']] («herskerens sendebud») i par over å overvåke særskilte regioner i kortere tidsperioder. Vanligvis ble disse valgt fra utsiden av deres respektive regioner for å forhindre interessekonflikter. En kapitulari fra 802 gir innsikt i deres plikter. De skulle å utøve rettsvesen, gjennomtvinge respekt for kongelige rettigheter, kontrollere administrasjonen til grevene og hertugene (som fortsatte var kongelige utnevnte), motta ed om lojalitet, og overvåke presteskapet.

=== Kirken ===
[[Fil:Sacr Gelasianum 131v 132.jpg|thumb|right|''Sacramentarium Gelasianum'', fra et manuskript i Vatikanet.]]
Den frankiske kirke vokste ut av den galliske kirke i merovingerperioden, noe som førte til en særskilt germansk utvikling i en rekke «frankiske synoder» gjennom 500- og 600-tallet, og med [[den karolingiske renessanse]], fikk den frankiske kirke betydelig innflytelse på middelalderens vestlige kirke.

På 600-tallet var området til det frankiske rike kristnet ved hjelp av [[Irland|irske]] og [[Skottland|skotske]] [[misjonær]]er. Resultatet var tallrike klostre, hvilket ble grunnlaget for utviklingen av den [[gammelhøytysk]]e skriftkulturen i det karolingerriket. Irske [[Columbanus]] (543–615) var aktiv i Frankerriket fra 590, etablerte klostre fram til han døde. Han kom til det europeiske fastlandet sammen med tolv følgesvenner og opprettet klostre i Annegray, [[Luxeuil-les-Bains|Luxeuil]], og Fontaines i dagens Frankrike og [[Abbediet Bobbio|Bobbio]] i dagens Italia. I løpet av 600-tallet opprettet disipler av Columbanus, og andre irske og skotske misjonærer flere klostre, ''schottenklöster'',<ref>Ott, Michael (1912): [http://www.newadvent.org/cathen/13589b.htm «Schottenklöster»], ''The Catholic Encyclopedia'' '''13'''</ref> i hva som nå er [[Frankrike]], [[Tyskland]], [[Belgia]], og [[Sveits]]. Den irske innflytelsen i disse klostrene er reflektert i tilpasningen av en egen [[Insulær kunst|insulær stil]] i bokproduksjonen, synbar i verker fra 700-tallet som det liturgiske verket Sacramentarium Gelasianum. Den [[Insulær skrift|insulære innflytelsen]] på [[uncialskrift]] i den senere merovingerperioden førte til sist til utviklingen av [[karolingisk minuskel]] på 800-tallet.<ref>Tillotson, Dianne: [http://medievalwriting.50megs.com/scripts/history5.htm «Carolingian minuscule»] {{Wayback|url=http://medievalwriting.50megs.com/scripts/history5.htm |date=20160404153306 }}, nettsted viet middelalderskrifter</ref>

=== Pengesystem ===
[[Fil:Theodebert I 534 548 king of Metz.jpg|thumb|Mynt preget av Teodebert I, 534–548, og med hans eget bilde.]]
Bysantinske mynter ble brukt i Frankerriket før [[Teodebert I]] begynte å prege sine egne penger ved begynnelsen av sin kongetid. Myntene [[Denarius|solidus]] og triens mellom 534 og 679. Denarius (eller denier) kom senere i navnet til [[Kilderik II]] og ulike ikke-kongelige i tiden 673–675. En karolingsk denarius erstattet den fra merovingerne, og den frisiske penning, i Frankerriket fra 755 og til 1000-tallet.

Denarius dukket til sist opp i Italia, utgitt i navnet til karolingermonarkene etter 794, senere av såkalt «innfødte» konger på 900-tallet, og enda senere av tysk-romerske keisere fra og med [[Otto I av Det tysk-romerske rike]] i 962. Til sist ble denarii utgitt i Roma i navnene til paven og keiseren fra [[Leo III]] og [[Karl den store]] og varte fram til slutten av 900-tallet.<ref>Spufford, Peter ([1988] 1989): «Appendix I» i: ''Money and its use in medieval Europe''. Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-30384-2, s. 398, 400–402.</ref>

=== Samfunn ===
Den mest dramatiske endringen i Frankerriket i [[tidlig middelalder]] var sammenbruddet i handelen og bylivet. Mens mange «byer» eksisterte var de egentlig befestede landsbyer eller sentre for markeder, omgitt av myndighetenes bygninger og religiøse hus; mange av byene var levninger fra romerske byer som hadde forfalt og langsomt bygde seg opp igjen. Det var imidlertid forbedringer i jordbruket, mest merkbart ved spredningen av en ny, tung plog og anvendelsen av [[trevangsbruk]], hvilket innebar at dyrket mark ved en landsby var inndelt i tre innhegnede vanger (sidestykker) med en treårig rotasjon.