Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Midtøsten, Osmanenes angrep i Kaukasus, nederlag og tap ====

{{Utdypende|Kampene i Kaukasus|felttoget i Persia (første verdenskrig)}}
[[Fil:CampañaDelCaucaso1914-1916 NO.svg|miniatyr|alt=Kartskisse fronten i Kaukasus|Frontene mellom osmanske og russiske styrker i Kaukasus, 1914–1916]]

Under julikrisen og utbruddet av krigen var styresmaktene i Det osmanske rike splittet, en del arbeidet for å holde landet nøytralt, mens andre støttet en allianse med sentralmaktene. Deler av statsledelsen inngikk en allianse med Tyskland 2. august 1914, men landet var ikke klart for krig, og begynte mobilisering mens det forsatte å være nøytralt.<ref>Strachan 2001, s. 670</ref> I slutten av oktober 1914 fremprovoserte osmanske sjøstridskrefter, hovedsakelig bestående av to forhenværende tyske kryssere (SMS «Goeben» og SMS «Breslau»), et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved [[Svartehavet]]. [[Ententemaktene]] erklærte så [[Det osmanske rike]] krig, og det sluttet seg til [[sentralmaktene]].<ref name="Stevenson-109">Stevenson 2012, s. 109-110</ref> Storbritannias mangeårige støtte til landet, for å demme opp for Russland, ble med det reversert.<ref>Morrow jr., s. 419, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe [[Jihad]] (hellig krig), fikk så godt som ingen oppslutning.<ref>Strachan 2013, s. 99-101</ref>

Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i [[turanisme]] (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i [[Kaukasus]]. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914–1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene 80–90 tusen mann.<ref name="Strachan 2013, s. 109-111">Strachan 2013, s. 109-111</ref><ref name=":10">Keegan 1998, s. 221–223</ref> Den russiske seieren i det som senere ble kjent som slaget ved [[Sarıkamış]] var strategisk viktig, den stoppet osmansk fremrykking mot oljeforekomstene i [[Baku]], og ga Det osmanske rike et negativt omdømme som senere seire ikke kunne endre.<ref>Strachan 2001, s. 728-729</ref>