Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Napoléons nedgang og fall (1812–1815)===
[[Fil:Alexander I of Russia.jpg|miniatyr|[[Aleksander I av Russland]] spilte en viktig rolle i å bekjempe Napoléon.]]
Storbritannia var isolert. Deres avanserte industrialisering gjorde at de ikke var avhengige av Europa, og Europa var heller ikke avhengige av dem. USA var en nøytral part, men de hadde problemet at de ikke kunne handle med den ene parten uten å fornærme den andre. Det endte til slutt med at USA handlet med Europa, noe som førte til [[1812-krigen|en relativt poengløs krig fra 1812 til 1815]]. Imidlertid hadde den kontinentale strategien som mål å gjøre Frankrike til dominerende også kommersielt. Den mislyktes, og dette skapte fiendtlige holdninger mot Napoléon flere steder i Europa. På tross av at mangelen på britiske varer førte til at handelen av varer i mesteparten av kontinentet økte betraktelig, inkludert tyske maskinmaterialer, dansk ull og italiensk klesproduksjon, lyktes ikke det kontinentale markedet helt å dekke behovet. Dette ble spesielt et problem i Øst-Europa, som i stor grad var avhengig av britiske produkter.<ref>Side 433–434, Palmer, Colton</ref>

Et annet problem som dukket opp var at blokaden medførte at freden ikke liknet på en fred, at verneplikt og høye skatter gjorde livet vanskelig og at byråkratiet var like fjernt under Napoléon som under hans forgjengere. Dette medførte at de som tidligere var for Napoléon begynte å bli imot ham. Nasjonalistiske strømninger flere steder ble anti-Napoléon, det vil si antifranske, anti-internasjonale og antiautoritære. Både konservatisme og [[liberalisme|liberale verdier]] sto sterkt mot Napoléon. I Spania var dette spesielt typisk med først sterke liberale ideer som skapte [[Cádiz-grunnloven]] i 1812, mens konservative kom senere og erstattet denne med restaurering av de geistlige og kongemakten. Italienere og polakkene var langt mer positive. Også i Tyskland svingte pendelen vekk fra Napoléon. For tyske intellektuelle var [[Romantikken]] et skritt vekk fra den franskdominerte [[opplysningstiden]]. Tenkere som [[Friedrich Schiller]], Goethe, Beethoven, [[Immanuel Kant]], [[Johann Gottfried von Herder]] med flere dominerte i Europa på denne tiden. Herder hadde lansert ideen ''Volksgeist'', «folkeånden». Med dette startet ideen om en nasjonalisme basert på tyskhet. Av de tyske landene var det Preussen som ble gitt hovedfokus. Preussen hadde i minst grad fulgt ordrene til Napoléon, og til tross for et stort nederlag i 1806, var de fortsatt et samlingspunkt. Preussen måtte reorganisere seg, og det ble satset stort på å skape en fellesfølelse, noe som hadde vist seg svært heldig i Frankrike under revolusjonen og Napoléon, og i USA under uavhengighetskampen.<ref>Side 435–440, Palmer, Colton</ref>

Nyttårsaften 1810 trakk Russland seg fra [[Fastlandssperringen|kontinentalsystemet]]. Russerne hadde fått en pro-fransk nabo i Warszawa, de hadde ikke fått noe hjelp av Frankrike i sine kriger mot Tyrkia og de hadde en stadig mer antifransk innstilling. Handelen mellom Russland og Storbritannia begynte igjen. Napoléon svarte med å legge planer for å knuse Russland. I juni 1812 gikk Napoléon inn i Russland. Vanlig taktikk for Napoléon på hans felttog var å ta med seg noen forsyninger, og deretter leve av det de fant på veien. Imidlertid brukte russerne [[brent jords taktikk]], og dermed var det lite forsyninger i et Russland som uansett hadde lite å by på. Mye annet gikk feil, og enda Napoléon vant [[slaget ved Borodino]], i den grad noen vant det, var russerne fortsatt sterke da de trakk seg tilbake. Da Napoléon nådde Moskva, brant byen, og Napoléon så ingen annen mulighet enn å trekke seg tilbake. En svært streng vinter i nord og russiske styrker i sør gjorde at Napoléons store hær ble svært redusert. Av de 611&nbsp;000 som gikk inn i Russland, forsvant omtrent 500&nbsp;000 via sult, krig, kulde eller som fanger.<ref>Side 441–442, Palmer, Colton</ref>

Etter dette satset alle anti-franske krefter sine styrker samtidig. Wellington ledet britisk-portugisisk-spanske styrker over Pyreneene. Tyske og østerrikske hærer samarbeidet og russerne presset bakfra. Napoléon lyktes i å skaffe seg en ny hær, men den besto av utrente menn, og de ble knust i [[folkeslaget ved Leipzig]]. Mens tyske, prøyssiske, russiske, østerrikske og britiske styrker nærmet seg Napoléon begynte problemet med hvordan Frankrike skulle se ut etter Napoléon. Etter mye diskusjon og mange forhandlinger, vant mer eller mindre det britiske forslaget frem. Det krevde at Napoléon skulle abdisere og at Belgia skulle vekk fra franske hender. Napoléon abdiserte 4. april 1814.<ref>Side 443–444, Palmer, Colton</ref> Han ble forvist til [[Elba]], flyktet derfra, skapte en ny hær, og ble enedlig nedkjempet i [[slaget ved Waterloo]] i 1815. Dermed ble han fraktet til [[St. Helena]], der han forble til sin død i 1821. Napoléon hadde dermed ingen større rolle i historien, men hans ideer om frihet og likhet hadde omskapt Europa.<ref name="Side 466, Greer, Lewis"/>