Redigerer Endurance-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Overvintringen på Elefantøya ===
[[Fil:Elephant island party.jpg|thumb|left|Mennene som ble værende igjen på Elefantøya, fra venstre til høyre: ''bakre rekke:'' Greenstreet, McIlroy, Marston, Wordie, James, Holness, Hudson, Stephenson, McLeod, Clark, Orde-Lees, Kerr, Macklin; ''andre rekke:'' Green, Wild, How, Cheetham, Hussey, Bakewell; ''foran:'' Rickinson. Ikke på bildet: Hurley og Blackborow]]
Etter at Shackleton hadde seilt av gårde med «James Caird», ble Frank Wild leder for gruppa som ble igjen på Elefantøya. Flere var i dårlig forfatning både fysisk og mentalt: Lewis Rickinson hadde hatt et hjerteanfall, Blackborow var ikke i stand til å gå på grunn av frostskader i føttene og Hudson led av depresjon.<ref>Huntford, s. 533</ref> Det ble prioritert å bygge en permanent beskyttelse mot den nært forestående vinteren. Etter forslag fra Marston og Greenstreet ble det bygget en improvisert hytte ved å snu de to båtene opp ned og plassere dem på en lav steinmur. Hytta som ble kalt «Snuggery»,{{#tag:ref|Dvs. ''koselig eller komfortabelt rom''.|group=n}} hadde en innendørs høyde på om lag halvannen meter. Ved hjelp av seilduk og andre tilgjengelige materialer ble byggverket et primitivt, men effektivt tilfluktsrom.<ref>Mills, s. 239–40</ref>

Wild antok til å begynne med at de ville komme til å vente én måned før de ble berget. Han ville derfor ikke bygge opp noe lager av sel- og pingvinkjøtt da dette ville være en innrømmelse av nederlag.<ref>Mills, s. 241</ref> Denne holdningen førte til sterk uenighet med Thomas Orde-Lees. Orde-Lees var ingen populær mann. Han bidro tilsynelatende lite til å bedre stemningen blant hans kompanjonger, bortsett fra at man lo av ham.<ref>Mills, s. 242–50</ref>

Tiden gikk uten at redningen kom, og det langt ut over Wilds opprinnelige optimistiske anslag. Han iverksatte derfor rutiner og aktiviteter for å bøte på kjedsommeligheten. En permanent utkikk etter unnsetningsskipet ble etablert, turnuslister for matlaging og husarbeid ble satt opp, og det ble satt i gang jakt på sel og pingviner.<ref>Mills, s. 250–52</ref> Lørdager ble det holdt konsert, fødselsdager ble feiret, men det var en økende stemning av mismot ettersom dagene gikk uten tegn til unnsetning. Det gikk koldbrann i tærne på Blackborows venstre fot på grunn av forfrysning, og 15. juni måtte de amputeres av legene Macklin og McIlroy. De brukte den siste resten av [[kloroform]] fra medisinbeholdningen, og gjennomførte en vellykket operasjon i løpet av 55 minutter.<ref>Huntford, s. 532–33</ref>

Den 23. august så det ut til at Wilds beslutning om ikke å bygge opp et kjøttlager ville bli skjebnesvanger. Havet var nå blitt ugjennomtrengelig av pakkis, uten mulighet for bergingsskip å trenge gjennom. Samtidig var de i ferd med å gå tom for forsyninger og det var ingen pingviner igjen langs kysten. Orde-Lees skrev: «Vi blir nødt til å spise den som dør først (...) det sies mange sannhetsord i spøk».<ref>Huntford, s. 541</ref> Wild vurderte nå seriøst muligheten for en båttur til [[Deceptionøya]] og han planla å seile 5. oktober i håp om å møte på en hvalfangstskute.<ref>Alexander, s. 182</ref> Gruppens prøvelser fikk en brå slutt 30. august 1916 da Shackleton endelig dukket opp med «Yelcho».<ref>Mills, s. 261</ref>