Redigerer Den russiske borgerkrigen (avsnitt)

== Geografi og kronologi ==
[[Fil:Volunteer Army infantry company.jpg|thumb|left|Anti-bolsjevikiske hær av frivillige i sørlige Russland i januar 1918.]]

I den europeiske delen av Russland ble krigen utkjempet over tre hovedfronter: den østlige, den sørlige og den nordvestlige. Det kan også grovt deles inn i følgende perioder.

Den første perioden varte fra revolusjonen til våpenhvilen, eller fra omtrent mars 1917 til november 1918. Allerede på datoen for revolusjonen nektet [[Kosakker|kosakkgeneral]] [[Aleksej Kaledin]] å anerkjenne den og overtok full regjerende myndighet i [[Don|Don-regionen]],<ref>[https://www.firstworldwar.com/bio/kaledin.htm «Who's Who - Alexei Kaledin»], ''First World War.com''</ref> hvor den frivillige hæren (Dobrovolcheskaya armiya), tilknyttet «de hvite», begynte å samle støtte. Undertegnelsen av Brest-Litovsk-traktaten resulterte også i direkte alliert intervensjon i Russland og bevæpning av militære styrker i motsetning til den bolsjevikiske regjeringen. Det var også mange tyske befal som tilbød støtte i kampen mot bolsjevikene, i frykt for en konfrontasjon med dem også.

I løpet av den første perioden tok bolsjevikene kontroll over Sentral-Asia fra og på bekostning av den provisoriske regjeringen og den hvite hæren, og etablerte en base for kommunistpartiet i regionen [[den eurasiske steppe]] og i den vestlige delen av [[Turkestan]], hvor nesten to millioner russiske nybyggere var lokalisert.<ref>Wheeler (1964), s. 103.</ref>

[[Fil:5th Siberian Polish Division 1919.jpg|thumb|Soldater fra 5. polske geværdivisjon i transport gjennom Sibir, vinteren 1919/1920.]]

Det meste av kampene i den første perioden var sporadisk, involverte kun små grupper og hadde en flytende og raskt skiftende strategisk situasjoner. Blant de fremste krigførende var [[De tsjekkoslovakiske legionene|den tsjekkoslovakiske legionen]],<ref> [https://h2g2.com/edited_entry/A4241062 «The Czech Legion»], ''h2g2.com''. Not Panicking, Ltd. 20. juli 2005. Arkivert fra [https://archive.today/20120719122821/http://www.bbc.co.uk/dna/h2g2/A4241062 originalen] 19. juli 2012.</ref>polakkene i 4. og 5. geværdivisjon og de pro-bolsjevikiske røde latviske geværmennene.<ref> Šiliņš, Jānis (11. desember 2017): [https://eng.lsm.lv/article/culture/history/three-facts-about-latvian-riflemen-taking-petrograd-in-december-1917.a260521/ «Three facts about Latvian Riflemen taking Petrograd in December 1917»], ''LSM''</ref>

Den andre perioden av krigen varte fra januar til november 1919. Først var de hvite hærens framrykking fra sør (under [[Anton Denikin|Denikin]]), øst (under [[Aleksandr Koltsjak|Koltsjak]]) og nordvest (under [[Nikolaj Judenitsj|Judenitsj]]) vellykket, og tvang den røde hæren og dens allierte tilbake på alle tre fronter. I juli 1919 fikk den røde hæren igjen et tilbakeslag etter et mange enheter på Krim som deserterte og gikk over til den anarkistiske opprørshæren under [[Nestor Makhno]], noe som gjorde det mulig for anarkistiske styrker å konsolidere makten i Ukraina.<ref>[https://history-maps.com/story/Russian-Civil-War «Russian Civil War | Map and Timeline»], ''History Maps''</ref> [[Lev Trotskij]] reformerte snart den røde arméen og inngikk den første av to militære allianser med anarkistene.<ref>Wright, John G. (16 August 1941): [https://www.marxists.org/history/etol/writers/wright/1941/08/redarmy.htm «How Leon Trotsky Organized the Red Army»], ''The Militant'' '''V'''(33), s. 3</ref> I juni møtte den røde arméen først Koltsjaks framrykning. Etter en rekke kamper, støttet av en offensiv fra en opprørshær mot de hvite forsyningslinjer, beseiret den røde arméen Denikins og Judenitsjs hærer i oktober og november.

[[Fil:White army departure.jpg|thumb|Den hvite hæren blir evakuert fra Krim.]]
Den tredje perioden av krigen var den utvidede beleiringen av de siste hvite styrkene på Krim i 1920. General [[Pjotr Wrangel]] hadde samlet restene av Denikins hærer, og okkuperte store deler av [[Krim]]. Et forsøk på invasjon av Sør-Ukraina ble slått tilbake av opprørshæren under Makhnos kommando. Wrangel ble forfulgt inn på Krim av Makhnos tropper, og gikk over til defensiven på Krim. Etter en mislykket bevegelse nordover mot den røde arméen, ble Wrangels tropper tvunget sørover av styrker fra den røde og opprørshæren; Wrangel og restene av hæren hans ble evakuert til [[Istanbul]] i [[Tyrkia]] i november 1920. Det avsluttet krigføringen mellom de røde og de hvite i sørlige Russland.<ref>Kenez, Peter (1977): [https://books.google.no/books?id=vREGB60UPWMC&redir_esc=y ''Civil War in South Russia, 1919–1920: The Defeat of the Whites'']. Berkeley: University of California Press. ISBN 978-0-520-03346-7; s. 307</ref> Totalt 145 693 soldater og sivile, mannskapene ikke medregnet, ble tatt om bord på 126 skip og ''sudenosheker'' (småbåter og slepebåter) som seilte ut fra Krim og over Svartehavet. Til tross for at den røde armé hadde lovt amnesti til de etterlatte soldatene ble de i stor grad henrettet, men antallet er usikkert, alt fra 12 000 over 50 000 er nevnt.<ref>Gellately, Robert (2008): ''Lenin, Stalin, and Hitler: The Age of Social Catastrophe'', s. 72.</ref>