Redigerer Den angolanske borgerkrigen (avsnitt)

== 1980-tallet ==
Under dos Santos ledelse krysset angolanske tropper grensen til Namibia for første gang 31. oktober 1980. Dagen etter signerte dos Santos en ikke-angrepspakt med Zambia og Zaire. På 1980-tallet spredte kampene seg utover fra det sørøstlige Angola, hvor det meste av kampene hadde funnet sted på 1970-tallet, da National Congolese Army (ANC) og SWAPO økte aktiviteten. Den sørafrikanske regjeringen svarte med å sende tropper tilbake til Angola, og grep inn i krigen fra 1981 til 1987, dette fikk Sovjetunionen til å levere enorme mengder militærhjelp fra 1981 til 1986. Sovjetunionen ga MPLA mer enn 2 milliarder dollar i bistand i 1984. I 1981 utviklet Chester Crocker, USAs nyvalgte president Ronald Reagans statssekretær for afrikanske anliggender, en koblingspolitikk som knytter namibisk uavhengighet til kubansk tilbaketrekning og fred i Angola.

Det sørafrikanske militæret angrep opprørere i Cunene-provinsen 12. mai 1980. Ni dager senere angrep SADF igjen, denne gangen i Cuando-Cubango, og MPLA truet med å svare militært. SADF satte i gang en fullskalainvasjon av Angola gjennom Cunene og Cuando-Cubango 7. juni, og ødela SWAPOs operasjonelle kommandokvarter 13. juni, i det statsminister Pieter Willem Botha beskrev som et "sjokkangrep". MPLA-regjeringen arresterte 24. juni 120 angolanere som angivelig  skulle ha planlagt å sprenge bomber i Luanda i samarbeid med Sør-Afrika. Tre dager senere fordømte FNs sikkerhetsråd Sør-Afrikas innfall i Angola. Zaire sendte også soldater inn i Angola for å angripe MPLA. Sørafrikanske styrker forsøkte å erobre Lubango, hovedstaden i Huíla-provinsen, i Operasjon Askari i desember 1983.

Cuba økte sin troppestyrke i Angola fra 35 000 i 1982 til 40 000 i 1985. Romania sendte i 1985 150 flyinstruktører og annet luftfartspersonell, som bidro til etableringen av en angolansk militær luftfartsskole.

11. juli 1985 stemte USAs nasjonalforsamling for å oppheve Clark-amandment og Reagan-administrasjonen begynte igjen å støtte UNITA.

I slutten av juli 1985 satte MPLA-regjeringen igang en militæroffensiv, de angrep UNITA fra Luena mot Cazombo langs Benguela-jernbanen i en militær operasjon ved navn Congresso II. 18. september tok de Cazombo. MPLA-regjeringen prøvde uten hell å ta UNITAs forsyningsdepot i Mavinga fra Menongue. Mens angrepet mislyktes, kom det veldig forskjellige tolkninger av angrepet. UNITA hevdet portugisstalende sovjetiske offiserer ledet FAPLA-tropper mens regjeringen sa at UNITA stolte på sørafrikanske fallskjermjegere for å beseire MPLA-angrepet. Den sørafrikanske regjeringen innrømmet å ha kjempet i området, men sa at troppene kjempet mot SWAPO-militanter.

=== Krigen intensifiseres ===
I 1986 begynte Angola å innta en mer sentral rolle i den kalde krigen, med Sovjetunionen, Cuba og andre østblokknasjoner som forbedret støtten til MPLA-regjeringen, og amerikanske konservative begynte å heve sin støtte til Savimbis UNITA. Savimbi utviklet nære relasjoner med innflytelsesrike amerikanske konservative, som så Savimbi som en nøkkelalliert i USAs forsøk på å motsette seg og tilbakevise sovjetstøttede, udemokratiske regjeringer over hele verden. Konflikten eskalerte raskt, når både Washington og Moskva som så det som en kritisk strategisk konflikt i den kalde krigen.

I tillegg til å trappe opp sin militære støtte til UNITA, arbeidet Reagan-administrasjonen og dens konservative allierte også for å utvide anerkjennelsen av Savimbi som en sentralamerikansk alliert i en viktig kamp for den kalde krigen. I januar 1986 inviterte Reagan Savimbi til et møte i Det hvite hus. To måneder senere kunngjorde Reagan leveransen av Stinger overflate-til-luft-missiler som en del av 25 millioner dollar i bistand UNITA mottok fra den amerikanske regjeringen. Jeremias Chitunda, UNITAs representant i USA, ble visepresident for UNITA i august 1986 på den sjette partikongressen. UNITA-styrker angrep Camabatela i Cuanza Norte-provinsen 8. februar 1986.

MPLA og den amerikanske regjeringen begynte å forhandle om fred og uttrekking av alle utenlandske soldater i juni 1987.

=== Cuito Cuanavale og New York avtalen ===
UNITA og sørafrikanske styrker angrep MPLAs base ved Cuito Cuanavale i Cuando Cubango-provinsen fra 13. januar til 23. mars 1988. Dette var i det nest største slaget i Afrikas historie, etter slaget ved [[Det første slaget om El Alamein|El Alamein]]. Cuito Cuanavales betydning kom ikke fra størrelsen eller rikdommen, men dens beliggenhet. Slaget hadde ingen klar vinner og begge sider hevdet seier. Både Kuba og Sør-Afrika fikk etterhvert flere kostnader og tap enn de kunne leve med og brukte "seier" ved slaget som påskudd for å trekke seg ut. Spesielt Kuba hadde betydelig flere døde enn det de offisielle tallene sier, men kubansk pressesensur skjulte mye av tapene.

Kubanske tropper brukte folkerettslig ulovlig nervegass mot UNITA-tropper under borgerkrigen. Dette ble bevist av vestlige eksperter som undersøkte døde soldater i tillegg til at man fant tomme beholdere og at UNITA erobret beholdere med gass.

=== Våpenhvile ===
I løpet av 1988 sluttet alle parter seg til fredsforhandlinger, og partene møttes i juni og august i New York og Genève. Alle parter ble enige om våpenhvile 8. august. Representanter fra regjeringene i Angola, Cuba og Sør-Afrika undertegnet New York-avtalen, som ga uavhengighet til Namibia og avsluttet direkte involvering av utenlandske tropper i borgerkrigen, i New York City den 22. desember 1988. FNs sikkerhetsråd vedtok Resolusjon 626 senere samme dag, og opprettet FNs Angola Verification Mission (UNAVEM), en fredsbevarende styrke. UNAVEM-tropper begynte å ankomme Angola i januar 1989.